detsvartehull

Jeg er ingen høyrevelger, har aldri vært det, og i dag ble det klart at jeg ALDRI kommer til å bli det!

Jeg har alltid vært interessert i politikk, og i så måte respektert politikernes oppgave; “fordelig av goder og byrder i samfunnet”. Disse byrdene det er snakk om har stort sett vært beskatning i ulike varianter og størrelsesordner, mens godene i hovedsak handler om en velfungerende velferdsstat. Så lenge disse byrdene deles på en omtrent rettferdig måte betaler jeg skatten min med glede ettersom jeg nyter vel så godt av godene som alle andre… trodde jeg!

Men sånn er det ikke… det snakkes om usolidarisk oppførsel når lavtlønnede yrker benytter sin rett til streik, mens Stortinget vedtar sin egen lønnsøkning – oftest på nivå med frontfagene. En vanlig stakkar som av legitime årsaker jobber 50% kommer aldri opp i full pensjon, noe Stortingspolitiker oppnår etter to periodet (åtte år). Egen kake meles med alt det melet som kan fravristes alle andre, og like muligheter er bare en illusjon som ikke engang er verdt å trykke på dopapiret!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Så kom pandemien med alt den har medført. Permitteringer, konkurser og store omveltninger for veldig mange. Regler og retningslinjer som er så omfattende og forvirrende at de brytes selv av de som har vedtatt og formidlet dem.

Så kom vaksinene. De eldste ble prioritert først. Forståelig selv om jeg er sterkt uenig! Helsepersonell ble prioritert – burde vært aller først, men sånn ble det ikke. Vi har jobbet oss nedover i alder, gjennom risikogrupper og endelig begynte det å nærme seg min tur. Så kom omprioriteringen og 18åringer rykket inn foran meg – greit nok ettersom unges psykiske helse har fått et hardt slag det siste drøye året!

Men det setter altså meg, som yrkesaktiv 34åring enda lenger bakover i køen. Jeg kan ikke ha hjemmekontor, holde avstand, bruke visir eller gjemme meg fra potensiell smitte – jeg jobber i barnehage! Vi har stått på i over et år med kohorter, rødt nivå, vasking, gult nivå, spriting, rødt nivå igjen. Vi må holde oss hjemme ved symptomer som alle andre, noe som medfører flere vikarer og økt belastning på faste ansatte. I Oslo har det til og med vært umulig å få tak i vikarer, så kohorter må stenge pga personalmangel.

Vi teller antallet snytepapir pr. time og sender barn hjem med snørr. Vi står på og gjør det beste vi kan hver dag og hva får vi igjen?! INGENTING!

Samme dag som det varsles at kommunen selv kan bestemme hvilket trafikklys de skal forholde seg til i skole og barnehage kommer vår regjering ut med nyheten om at 500 på Stortinget, Slottet og Høyesterett skal prioriteres inn i vaksinekøen allerede neste uke. Det er faen meg et hån! Ikke bare mot ansatte i skole og barnehage, men alle som har møtt opp på jobb i denne “dugnaden” som de så fint kaller det! Men som i en hver vanlig dugnad er det noen som bidrar, mens andre høster fruktene av det – denne gang vårt utøvende og lovgivende organ! Det er faen meg til å spy av!

Jeg skjønner at 500 er en dråpe i havet, men signaleffekten er sterk. Gjengen på Løvebakken som er stemt frem for å representere folket setter helt tydelig seg selv over folket. De anser seg selv som viktigere enn alle andre, og i sin navlebeskuende svære innser de ikke at de kan klare jobben sin med langt mindre menneskelig kontakt enn alle andre!

Det hjelper heller ikke om dere går tilbake på det… skaden er allerede skjedd!

Så kjære Høyre… kjære Venstre og Krf… jeg håper folk våkner opp og innser at to av dere må under sperregrensa til høsten og at det siste blir til et mikroparti – For DETTE er faen ikke greit! Vi kan ikke akseptere folkevalgte som styrer etter mottoet: “først meg selv, og så meg selv. Og så min neste, hvis det kan tjene til mitt eget beste!

Som lovet… her kommer del to av min eksamensbesvarelse. For de som gikk glipp av del en, kan denne leses her: mars 2021 – detsvartehull (blogg.no).

Første del omhandlet demokrati, og forståelse av dette begrepet. Denne delen bygger på de etiske vurderingene som følger når et barn, til tross for forbud, har med et lekevåpen i barnehagen.

Innledningsvis vil jeg si at jeg ikke er noen stor tilhenger av slike uskrevne regler da erfaring tilsier at disse ofte blir liggende i bakgrunnen og således blir en gjenstand for en «slik har det alltid vært» holdning uten nye faglige vurderinger og begrunnelser.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

For å kunne besvare denne oppgaven forutsetter jeg derfor at denne regelen blir eksplisitt forklart til alle ved oppstart av hvert nytt barnekull og foreldregruppe, og at alle parter derfor er innforstått med dens eksistens.

Slik jeg forstår det er det i dette tilfellet to opplagte løsningsalternativer; gutten får beholde lekevåpenet eller gutten får ikke beholde lekevåpenet.

Jeg vil starte med å drøfte den første.

Det står ingenting om dette i oppgaveteksten, men ettersom barna har fått lov til å ta med en leke hjemmefra er det lett å tenke at gutten er glad i denne lekepistolen ettersom han har valgt ut denne. Fra et konsekvensetisk perspektiv vil det derfor kunne forsvares å la gutten beholde leken sin ettersom dette bedømmes ut ifra hva som skjer etter handlingen (Tholin). I ettertid vil gutten ha opplevd medvirkning, imøtekommelse og respekt for sin måte å handle på, noe som godt kan forankres i både rammeplan og lovverk. Som beskrevet i oppgaveteksten er dette en leke som gutten leker mye med hjemme, og det kan dermed tenkes at gutten er stolt av å kunne vise den frem samtidig som han har mye å fortelle og dermed blir mere aktiv i samspillet med de andre barna, i samlingsstund og i dialog med de voksne. For de ansatte kan dette også gi en inngang for å snakke om våpen, sikkerhet og til en viss grad ufarliggjøre det at for eksempel politiet iblant bærer synlige våpen.

Fra et konsekvensetisk perspektiv vil det også være utfordringer ved en slik løsning. Her i Norge har vi de siste 70 årene levd et ganske beskyttet og trygt liv, der de færreste av oss har opplevd krig eller våpen i krigstid. Med et mere mangfoldig samfunn har også flere kommet hit etter flukt fra krigsherjede områder hvor de kanskje har med seg traumatiske opplevelser vedrørende våpen. Det å få en slik leke presentert i barnehagen kan derfor vekke traumer og underliggende psykiske utfordringer som må håndteres. Konsekvensen av denne tillatelsen kan også medføre en økning av lignende tilfeller i fremtiden og gjør det vanskelig å handle annerledes neste gang. Dersom regelen brytes en gang, kan det bli vanskeligere å opprettholde den senere.

Fra et pliktetisk perspektiv blir denne løsningen feil ettersom regelen er der, og som jeg forutsatte i innledningen har denne blitt presentert for foreldrene. Kant sier at man skal handle slik at allmenne lover kan formuleres ut ifra de praksiser som foreligger (Tholin), og i så måte vil det kunne tenkes at denne regelen må endres eller fjernes på bakgrunn av dette løsningsalternativet.

Den andre løsningen er at gutten ikke får beholde lekevåpenet og at de pliktetiske forutsetningene ivaretas. Ettersom regelen finnes vil dette kunne forsvares godt fra et etisk perspektiv dersom man kun ser pliktetikken i dette.

Konsekvensetisk vil dette også i større grad ivareta barn som har et trøblete forhold til våpen, som de nevnt over eller andre som kanskje har opplevd traumatiske ting der våpen har vært involvert. For eksempel kan dette gjøre seg gjeldende i familier som har opplevd selvmord, jaktulykker eller lignende. De negative konsekvensene av dette kan bli at den aktuelle gutten ikke har noen leke å vise frem i samlingsstund og dermed blir mindre deltakende i samtalen. Jeg har selv opplevd lignende situasjoner på jobb i barnehage der barnet har blitt tilbudt å i stedet velge seg en personlig leke fra barnehagens utvalg. Løsningen fungerer til en viss grad, men det er lett å tenke seg at de aktuelle barna hadde mere å fortelle om leken de hadde med seg hjemmefra.

Samtidig vil jeg påpeke at det også innenfor Norges landegrenser er en varierende grad av våpentilgjengelighet. For eksempel er antallet registrerte våpen i Hedmark og Oppland langt høyere enn i Østfold grunnet jakt. Barn fra førstnevnte vil derfor kunne tenkes å ha et mere naturlig forhold til synet av våpen.

I begge løsninger står pliktetikken og konsekvensetikken i delvis kontrast til hverandre. Der pliktetikken ikke tar hensyn til konsekvensene legger konsekvensetikken, eller formålsetikken, vekt på et godt resultat av løsningen. Men et godt resultat vil være forskjellig fra sted til sted og situasjon til situasjon, og for å definere dette trenger vi supplerende teorier som sier noe om konsekvensene totalt sett er gode eller dårlige (Tholin).

Begge overnevnte løsningsforslag kan legge grunnlag for diskursetiske vurderinger, der foreldre kan komme på banen i et diskusjonsforum for å være med på å nedfelle regler og retningslinjer i slike og lignende situasjoner (Tholin). I et dynamisk samfunn med økende mangfold av oppfatninger argumenterer Habermas for at diskursetikken er svært relevant (Tholin, s. 112). Det kunne derfor vært interessant og nyttig å invitere foreldrene inn i et slikt forum slik at de kan ytre sine meninger og føle at de er deltakende barnas hverdag slik rammeplanen legger til grunn for og forutsetter at det skal være. «barnehagens samfunnsmandat er, i samarbeid og forståelse med hjemmet, å ivareta barnas behov for…» (kunnskapsdepartementet, s. 7).

Mens jeg for tiden er dypt inne i, dvs så langt korona tillater det, emnet kunst, kultur og kreativitet i mitt bachelorløp. Dette er et emne som på ingen måte faller naturlig for meg, og den digitale studiehverdagen gjør det ikke enklere å engasjere seg.

Før jul derimot, hadde vi emnet samfunn, religion, livssyn og etikk. Det er et emne jeg virkelig brenner for, og selv som ateist finner jeg alle aspekter ved det spennende.

Så til de av dere som mangler lesestoff i påsken… her er del 1 av min eksamensbesvarelse (del 2 kommer senere).

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Når man hører ordet demokrati kan det kanskje være lett å gå rett til tanken om styresett ettersom dette er det som oftest beskrives i de voksnes svære, men demokrati og demokratiforståelse handler om mere enn utvelgelse av statens styringsorgan. Når Jens Stoltenberg etter 22. juli 2011 sa at hatet skulle møtes med mere demokrati og åpenhet tolker jeg det slik at han mente mere forståelse, mere rett til å ytre seg, til å delta og bli hørt – ord som står nedfelt i rammeplanen for barnehagene under punktet om demokrati (Kunskapsdepartementet, s. 8). Demokrati handler også om hvordan vi forholder oss til andre mennesker (Larsen og Slåtten), og i så måte hvordan vi lærer å akseptere andre måter å tenke på enn vår egen.

Det finnes flere forståelser av demokrati (Larsen og Slåtten), og i siste praksisperioden gjennomførte jeg et opplegg med barna basert på en av disse – flertallsdemokrati. Opplegget gikk ut på å gå tur i skogen der veien videre ble bestemt av barna ved håndsopprekking. Opplegget ble vellykket gjennomført, men ved evaluering med barna var samtlige av den oppfatning av at det var jeg (den voksne) som hadde tatt avgjørelsene underveis ettersom det var jeg som stod for opptelling og annonserte resultatet. Underveis forsøkte også barna å påvirke hverandre, og «dra» andre barn over på sitt lag for å vippe resultatet i sin retning.

Sett i retrospekt kan det tenkes at denne måten å ta avgjørelser på er bedre egnet for barn som til daglig er aktive deltakere i et godt uenighetsfellesskap med utgangspunkt i den deliberative demokratiforståelsen. Slåtten og Larsen (s. 305) peker på at dette er den mest krevende formen, men også den mest utbytterike. Denne forståelsen går ut på at barna gjennom samtaler med hverandre skal få en økt forståelse og aksept for forskjellige meninger, tanker og ytringer. Samtidig er det meget viktig, sett i sammenheng med min erfaring over, at det skal være et trygt rom å ytre sin uenighet i andres meninger og igjen bli møtt med forståelse for dette.

I min erfaring fra barnehage, både gjennom arbeid og praksis, sett gode eksempler på at dette blir gjort, men kanskje uten en bevissthet fra den ansatte. Rundt matbordet er det ofte et godt rom for slike meningsutvekslinger og jeg har selv sittet i situasjoner der barn påvirker hverandres påleggsvalg ved å si ting som «æsj, kaviar» eller «jeg skal ha gulost, det skal vel du også?». Dersom barnehagelæreren er bevisst sin håndtering av slike situasjoner forstår jeg det slik at dette er i tråd med det Larsen og Slåtten beskriver som «ytring av meninger eller motstand uten tap av trygghet eller tillit» (s. 305). Slik jeg forstår dette er slike grunnleggende verdier og holdninger essensielle for å senere i livet kunne akseptere og forstå synspunkter som fraviker sine egne. Det være seg i arbeidslivet, nabolaget, skoleklassen eller lignende og kan være i form av kulturforskjeller, religion med mere.

Eidhamar og Leer-Salvesen (s. 92) benytter mye av den samme ordlyden om rammeplanens punkt om demokrati når de beskriver viktigheten empatiutvikling. Videre sier de at; «senere i livet er empati en helt grunnleggende egenskap for å kunne leve i relasjon med de andre» (Eidhamar og Leer-Salvesen, s. 92). Slik jeg forstår dette vil en tidlig demokratiforståelse være med på å skape inkluderende, aksepterende og «gode» samfunnsborgere.

Selv om jeg over skriver skape samfunnsborgere er barn allerede å regne som fullverdige samfunnsborgere. De har en lovfestet rett til å medvirke i sin egen hverdag og sitt eget miljø som i dette tilfellet vil være barnehagemiljøet. Barns medvirkning regnes som så viktig at det har fått et eget punkt i rammeplanen (kunnskapsdepartementet, s. 27) og er videre forankret i barnehageloven §1 og §3, Grunnloven §104 og FNs barnekonvensjon art. 12 nr. 1. samtidig ser kunnskapsdepartementet barns medvirkning som tett knyttet opp mot demokrati og demokratiforståelse og har derfor også innlemmet dette i punktet om demokrati (kunnskapsdepartementet, s. 8 og 9). I rammeplanen brukes ordet «skal», noe jeg anser som en klar beskjed om at dette er et absolutt krav til barnehagen. For eksempel; «Skal oppleve demokratisk deltakelse ved å bidra og medvirke…» (kunnskapsdepartementet, s. 8 og 9). Dette gjelder også de minste barna ettersom denne retten er uavhengig av kommunikasjonsevner og språklige ferdigheter (Bae, 2012, s. 18).

Det er her jeg mener medvirkning knyttes tettest opp til demokratiforståelsen. For å gå tilbake til den deliberative demokratiforståelsen beskriver Larsen og Slåtten denne som den; «mest utbytterike sett i lys av barnets utvikling henimot å kunne ytre seg i offentligheten» (Larsen og Slåtten, s. 305).  Slik jeg forstår det kan offentlig rom her overføres til fellesskap og således gjøre seg gjeldende i alle forsamlinger. Dersom barnet anser det som utrygt å ytre sine meninger har ikke vi som barnehagelærere lykkes i å skape den tilliten og forståelsen som er nødvendig. Barnet vil da kanskje avstå fra å ytre seg og dermed bli fratatt sin lovfestede rett til medvirkning. Det kan være at det å avstå fra å ytre seg er en ytring i seg selv, men dersom det er basert på frykten for å ikke bli akseptert eller forstått er ikke rammeplanen og lovverket godt nok ivaretatt.

Vi lever i et dynamisk samfunn, og den stadige endringen løfter frem viktigheten av å forstå og akseptere andre mennesker uavhengig av kjønn, religion, kultur, meninger, holdninger med mere. Uten en slik grunnleggende forståelse for demokratiets viktighet og funksjon får vi, slik jeg ser det, en økende polarisering i samfunnet bestående av grupperinger som står i opposisjon til hverandre.

Så langt i barnehagelærerstudiet har jeg stortrivdes med emnene, fagene, utfordringene og praksisperiodene! For de som kjenner meg godt er det liten tvil om at jeg er en djevelens advokat hva nåværende emne innebærer, KKK – Kunst, kultur og kreativitet!

Men det er faktisk ikke emnet jeg vil til livs. På en måte hadde jeg sett frem til å få utfordret komfortsonen min… for det er liten tvil om at jeg er på tynn is hva kreativitet angår. Det er ikke emnet… det er praksis!

Hvert semester har vi praksis i barnehage, noe jeg anser som både en viktig og nødvendig del av studiet og progresjonen. Barnehagen jeg skal i de neste to ukene er den samme jeg var i forrige semester, og jeg gleder meg til å treffe igjen både barn og ansatte.

Men NÅ?

Mens hele landet praktiserer en slags kollektiv dugnad med sosial dødtid, redusert bevegelsesfrihet og økt arbeidsledighet skal jeg og min klasse krysse kommunegrenser, bruke kollektivtransport og potensielt bringe smitte inn i mindre rammede kommuner med begrunnelse om at det er viktig for studieprogresjonen?!

Mens vi ser en ny smittetopp ruve fremfor oss, og Oslo vurderer å stenge tannleger og fysiterapeuter skal jeg reise ut av min røde hjemkommune for å lære meg hvordan jeg leder barn i kreativt arbeid. Noe som satt på spissen betyr å underkaste seg barnas ønsker om å leke med lim og glitter?!

Hadde det en gang vært all praksis det var snakk om hadde jeg forstått utfordringen, men det er snakk om ti av 100 dager totalt gjennom bachelorforløpet.

Og vi er ikke en gang heltidsstudenter… vi studerer på deltid, noe som for de fleste av oss innebærer pendling, jobb ved siden av og familie. Familie for meg, blant annet, innebærer barn i barnehage på rødt nivå. Og vi pendler fra flere steder; Drammen, Bærum, Tønsberg og Moss… for å nevne noen!

Så la resten av Norge ta ansvar… her kommer glitterpatruljen. Og fy faen det skal males!

Kanskje et universitet også burde tatt litt samfunnsansvar utover spritdispensere på campus? 🤔

I 2017 skrev jeg dette innlegget; https://detsvartehull.blogg.no/1489403333_vi_ere_en_nasjon_vi_med.html , og så feil er det altså mulig å ta!

Nå, tre år senere, er jeg godt i gang med barnehagelærerstudiet, jobber som pedagogisk leder og elsker begge deler!

Jeg har rukket og bli 34 år, og jeg vet hva jeg skal bli… ikke alle kan si det! Og jeg syns det er på høy tid å fremsnakke yrket jeg selv en gang var med på å snakke ned i “søla”! Ikke fordi jeg ikke verdsatte jobbe som blir gjort, men tvert imot at jeg ikke klarte å se for meg hvordan noen kunne stå i slike situasjoner dag ut og dag inn!

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Jeg er på ingen måte den mest følelsesstyrte personen i verden, men når barna i barnehagen der jeg har hatt, og skal ha praksis etterspørr min tilstedeværelse uker i forveien… ja, da varmer det til og med det mekaniske instrumentet som pumper et eller annet rundt i mine årer.

Men barnehage er som en hver annen jobb også… man elsker ikke hvert eneste aspekt av hver eneste dag! Man blir sliten, og våkner annenhver dag (satt på spissen) og leter etter hvilken tå man har vondt i akkurat denne miserable mandagen. Så pløyer man seg gjennom en dusj, en tannpuss, kommer seg på jobb og innser at det var verdt det også i dag!

Jeg jobber for tiden som pedagogisk leder på en småbarnsbase, med alle de utfordringene det innebærer, alle gledene det medfører og all lidelsen korona påfører. Rødt, gult, gult, rødt… og som i trafikken sitter vi alle og venter på at det jævla lyset skal bli grønt! Det er det mest slitsomme om dagen, men jeg blir også spurt jevnlig om det ikke er slitsomt å ha den samme greia gående på jobb og på hjemmebane… svaret er; nei, egentlig ikke!

For jeg har faktisk ingen problemer med å skifte bæsjebleier, tørke snørr, tårer eller lignende. Jeg trives på gulvet med briotog og unger som klatrer på meg! Til tross for tidligere advarsler har ryggen min det bra, og jeg klarer også å passe på den.

Meeen… det jeg ikke så komme, og som jeg nå har innsett er hvor anstrengt mitt forhold til kaviar faktisk er. Når brødskiva skal legges midt i hånda, moses til det ugjenkjennelige for så å spise det som tyter ut mellom fingrene kjenner jeg at jeg heller skulle stått med et bleieskift akkurat da. Det er noe med den lukta som fremprovoserer sammentrekninger i mellomgulvet, og jeg tror det er assosiasjoner fra min tidligere arbeidsplass (også barnehage), der noen av jentene var veldig glad i nettopp kaviar.

Når du tre timer etter lunsj får en god klem av jentene med langt hår, får det håret i ansiktet og kjenner eimen av solvarmet kaviar tenker jeg at PTSD nærmer seg. Og det er nettopp den assosiasjonen jeg nå får, og jeg setter større pris på, enn noengang tidligere, at min sønn på tre år foretrekker brødskiva fri for pålegg!

Men tar du kaviaren ut av ligningen… fy faen så givende jobben er! Det å ha mulighet til å påvirke noens liv, i enorm grad, i positiv retning… jeg blir nesten rørt av tanken! Det å kunne bidra i et felleskap som gir kommende generasjoner økte muligheter for å lykkes er noe som burde motivere oss alle!

Så kom igjen gutter (og menn)… ta en råsjans, prøv barnehage, og dere kommer til å se at flere av dere passer til nettopp det! Og ikke nok med det… dere trengs!

Jeg kan ingenting om smittevern, -sporing eller pandemihåndtering på overordnet nivå! Jeg har ingen medisinsk bakgrunn, og er ei heller ansvarlig for andre enn meg selv og mine nærmeste.

Men fyyyy faen… dette var bleikt!

Fra før helgen har det blitt varslet om strengere tiltak nasjonalt for å slå ned smitten. “Strengeste tiltak siden pandemiens start” har blitt høyt proklamert. Men hva endte vi opp med? Vi benker oss til på gjerdet, vurderer de neste ukene og lar kommunene få selvråderett?! Ja, for det har jo funket så jævli bra hittil!

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Har det enda ikke gått opp et lys for dem som styrer at anbefalinger ikke funker?!

Hvis du fjerner vaksinering, så er vi nøyaktig på samme sted som for et år siden!

Parafrasert til en og samme setning ramlet det i dag følgende ut av statsministeren vår; “dersom R-tallet forblir på samme nivå som nå, vil det om 75 dager være totalkollaps i helsevesenet og smittesporing, så vi avventer og ser an de neste ukene”!

Det fremstår ikke for meg som en genistrek.

For meg personlig skaper det også utfordringer som sikkert flere kan relatere seg til… jeg bor i Moss, jobber i Oslo, studerer i Horten og skal i neste uke ut i praksis. Jeg kan forenkle det ytterligere; jeg har barn i en barnehage på rødt nivå, jobber i en barnehage på rødt nivå og skal i praksis en barnehage på gult nivå (pr. nå).

Jeg må forholde meg til potensiell karantene, og nå også “ventekarantene” som i praksis betyr karantene dersom min sønns barnehage skulle oppleve smitte.

Ventekaranten fremstår for meg som en måte å få samfunnet til å stenge seg selv på, for ringvirkningene blir potensielt sett enorme.

Det skulle faen ikke forundre meg om vi frem mot påske ser en ørliten nedgang i smitten, og dermed åpner opp for påskekåte nordmenn som må samles i solveggen for å trykke en appelsin i trynet!

De åpnet jo opp før vinterferien selvom smitten flere steder var økende, så hvorfor ikke?!

For er det en ting vi ikke skal ofre i dette landet, så er det friheten til ferie!

Det er kanskje å slå inn åpne dører, men denne pandemien begynner virkelig å tære på tålmodigheten! Det som dog kanskje er litt uvanlig er at det ikke er selve pandemien som går meg på nervene, men alt rundt det!

Medienes uendelige mas om hvor mange smittet, sjokkoppslag om smitteoppblomstring og generelle sensasjonsskriverier rundt virusets ferd gjennom befolkningen. Min lokalavis, Moss avis, sender pushvarsel om antallet nye smittede – HVER DAG!!! I dag, søndag, måtte ordføreren uttrykke sin dypeste medfølelse over et koronarelatert dødsfall. Jeg er ikke så empatiløs at jeg ikke føler med de etterlatte, men hvor er i såfall de ordene når det i vanlige år ryker med folk i den årlige influensasesongen?

Jeg er lei lettelser, innstramminger, lettelser og så overraskelsen når vi igjen må stramme inn. Tro meg… jeg er ekstremt glad for at jeg ikke sitter med ansvaret for dette, men er det noen som er overrasket over at vi nå må stramme inn igjen. Uken før vinterferien stod disse overskriftene boktavelig talt over hverandre – igjen i Moss avis. “Kommunen letter på restriksjonene”, “Ansatt på serveringssted smittet- ber alle besøkende teste seg” og “største registrerte smittetall i Moss”. Altså gikk vi til vinterferie med den største økningen i antall smittede så langt i pandemien, med lettelser i restriksjoner med hva… et håp om at det skulle gå bra?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Senest i dag stod Raymond frem i media og sa følgende; “vi har krevd mye av Oslos befolkning, men vi må desverre be om mer”. Også Oslo lettet opp rett før vinterferien, og nå er smittetrykket økende. Who could have known?!

Continue reading “Jeg er så lei korona!”

Jeg har aldri forstått de (damene) som på facebook legger ut skrytestatuser etter å ha blitt spurt om leg ved kjøp av øl. Når man har passert 30 er det virkelig ikke noe kompliment at den bak kassa mistenker deg for å være 17 – bare finn frem bilder fra videregående og jeg kan, så godt som garantert, si at ingen av dere var i deres prime på det tidspunktet!

Så… jeg har blitt et år eldre. Eller egentlig ikke… jeg har blitt en dag eldre 365 ganger og er 24 timer eldre enn da jeg fortsatt telte 33 år eksisterende på Tellus. Og jeg trives meget godt med det!

Min kone spurte for en tid tilbake hvilken alder jeg trivdes best med, og jeg svarte den jeg er i nå. Selvfølgelig hadde jeg ikke hatt noe i mot å stoppe klokka og bli “her” lengre, men alt i alt er tiden rett etter fylte 30 ganske så perfekt. Jeg har en jobb jeg digger, tar en utdannelse jeg stortrives med og venner jeg verdsetter stort. Og viktigst av alt… har en familie jeg elsker over alt i verden – til og med klokken 05.30 når begge småtassene bestemmer seg for å våkne til tross for at kallenderen sier søndag!

Men det er klart det er ting jeg savner… -Kondisjonen mens jeg var aktiv med fotball (14-15 årsalderen) er en av dem.

-Milepælen det var å fylle 18, kunne kjøpe øl (lovlig) og få lappen.

-20årene da alkohol kunne konsumeres uten bekymring for dagen derpå. Da man kunne bøtte nedpå dag etter dag og hver dag var som en lek. Nå drikker jeg tre øl på lørdag, våkner ondsag morgen og funderer over meningen med livet og om det er verdt det!

-Den bekymringsløse tiden i et kollektiv i Oslo der sosialt liv og “gøy” stod i fokus.

-Gifte meg (I’m only going to do that once (for dem som tar referansen))

-Spenningen rundt å kjøpe første bolig

-Vente på første barn i en tro om at jeg hadde noe som helst anelse om hva jeg gikk til (🤣). Så feil kan man ta.

Det er selvfølgelig milepæler også i fremtiden, men ettersom man blir eldre kommer de sjeldnere. Og de som kommer er ofte repetisjoner av tidligere opplevelser; større hus, finere bil, flere barn, fyllesyke av uante dimensjoner.

Men heldigvis kan man alltid oppleve nye og spennende ting som gir uante gleder i hverdagen;

På vei til jobb i dag innså jeg for eksempel, for første gang i mitt liv, at hemoroidegrillen i bilen var ganske digg!! Hvem vet hva som kan skje i morgen?

Som tidligere ansatt i barnehage, og fremtidig barmehagelærer følger jeg selvfølgelig barnehage.no på facebook. Tidligere var det utelukkende for å få inspirasjon, nye idéer, andre innfallsvinkler og høre andres erfaringer.

Men i det siste har det skiftet over til en følelse av forpliktelse. De interessante artiklene dukker opp med stadig større mellomrom, og hele siden har endret seg til en slags klagemur. Et hav av negativitet vedrørende pandemiproblematikk, bemanningsutfordringer, manglende tid til planlegging og en plattform der miserabeliteten kan blomstre fritt. Er vi som gruppe så skjøre at alt er negativt? Jeg har vært vitne til mange av utfordringene som beskrives, men graden av elendighet kjenner jeg meg ikke igjen i hverken gjennom tidligere erfaring eller praksisperioder.

La oss starte med bemanning og korona noe jeg tror har vært en utfordring i alle bransjer og på de fleste arbeidsplasser. I min jobb som vekter fikk vi på toppen av en pandemi tidenes lengste streik og jeg VET at utfordringene stod i kø. Men du fant ikke en egen klagemur i den skalaen uansett. Det handler også til en viss grad om hva man viser utad, ovenfor foreldre, fremtidige ansatte osv. Meg bekjent det ikke en lukket gruppe, og med et sterkt ønske om rekruttering er det ikke akkueat for god reklame å regne.

Og planlegging/plantid… ironien er at dersom enkelte hadde brukt halvparten av tiden de bruker på å klage over mangelen på muligheten til å faktisk planlegge, hadde de ikke hatt noe å klage på. Nylig så jeg også en som klaget på at rammeplanen er for omfattende. Ja, hvis man ser på hvert enkelt punkt isolert og skal lagge et spesifikt opplegg for hvert område kan den fremstå som grandios. Men hvem er tjent med det? Gå en tur rett utenfor porten, plukk natutmaterialer, tell gjenstander og se på former (noe forenklet). I nevnte tilfelle har man dekket inn helse, bevegelse, nærmiljø, matematikk og geometri i løpet av en tur. Hvis de samlede materialene brukes i fremtidige prosjekter dekker man inn bærekraft, kunst og kreativitet. Ved å hele tiden føre samtaler med barna dekker man grunnleggende språkutvikling, og demokratiforståelsen som innebærer retten til å ytre seg, og bli hørt blir underliggende faktorer – noe de må være! Man former ikke demokratiske borgere av å fokusere på det i 14 dager. Demokrati, og herunder mangfold, er noe som gjennomsyrer hele dagen, hver dag og det MÅ, slik jeg ser det, gjenspeiles i barnehagedagen.

Over har jeg laget en overordnet plan for minimum to aktiviteter, og det tok meg ti minutter. Så må selvfølgelig flere detaljer på plass, men dere forstår poenget.

Samtidig er jeg helt enig i at grunnbemanningen i barnehagesektoren er for lav, men det er den også flere steder. Det er naturlig at alle meler sin egen kake, og slik skal det også til en viss grad være, men alt fokuset kan ikke være negativt! For en slik nedadgående spiral der alle backer hverandres påstander om krisetilstander skaper bare økt misnøye, større belastning, høyere sykefravær – noe som igjen genererer større bemanningsutfordringer, mindre plantid og økende misnøye!

… viktig, men ikke minst også i vinden om dagen! Både tegneserier og julekalendere skal fortelle oss hva som er mangfold, hva som er innafor og hva som tydeligvis er grove overtramp.

Dette er et innlegg jeg har tenkt på lenge, og før jeg går virkelig i gang vil jeg påpeke én viktig ting; dette er ikke sutring fra en hvit mann 33 om at jeg ikke blir hørt eller ivaretatt. Jeg er priviligert og meget klar over det. Jeg blir vurdert ut i fra mine ferdigheter, ikke ordlyden i navnet mitt. Men likevel… også jeg er en del av mangfoldet i samfunnet!

I stedet for å si vi, skal jeg denne gangen si en del. En del nordmenn (les etniske nordmenn) har en tendens til å skifte et kulturfokus ettersom det passer i tiden. I julen er vi kristne, mens vi resten av året lever i et sekulært samfunn. “Ikke kom å si noe stygt om julen, men det er min rett å karikere profeten”. Vi ønsker at alle lærer og innretter seg etter vår kultur her hjemme, mens vi på ferie i Spania helst skulle sett at de snakket litt bedre engelsk. Det fremstår som en generell oppfatning at vår kultur er overlegen alle andre og at vi glemmer det faktum at hverken pizza, taco eller tapas er urnorsk. Hvert år drar tusenvis av nordmenn ut i den vide verden for å lære bort skandinavisk drikkekultur, og jeg antar det finnes én og annen franskmann som syns konseptet er meget merkelig! Barn som tegner sitt eget hjemlands flagg på en side til 17maitoget skal nærmest lynsjes, mens vi stolt viser klipp fra nordmenn i omsydd klovnedrakt etter mormor som synger “Ja vi elsker” og går i tog helt andre steder i verden enn Norge.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Og mottakersiden er like elendige. Det kastes ut beskyldninger om rasisme, sjikane og lignende for den minste lille ting, noe som i samme åndedrag omgjør den “krenkede” gruppen til en homogen masse uten interne variasjoner, selvstendige tanker eller meninger.

For meg betyr mangfold noe langt større enn syrere, nordmenn, muslimer, kristne, svarte, hvite, homofile eller kvinner. For meg er mangfold variasjonen fra ett individ til ett annet… det som gjør hvert enkelt menneske annerledes enn det neste – nemlig meninger, holdninger, tanker og verdier. De tingene som gjør at jeg teoretisk sett kan ha mere til felles med en pakistansk, muslimsk kvinne enn med min etnisk norske nabo.

Vi lever på mange måter i et individualistisk samfunn, men ironisk nok søker individet ofte en gruppetilhørighet, og den baserer seg, slik jeg ser det, ofte på ytre kjennetegn som hudfarge, etnisitet, kjønn osv. Faren med dette er at arbeidet for mangfold og inkludering i seg selv virker polariserende og at gruppetilhørigheten er viktigere enn overnevnte selvstendige egenskaper.

På mange måter kan man si at forståelsen for mangfoldet er direkte linket til demokratiforståelsen. Det skal være rom for å ytre seg, tenke og mene annerledes og ikke minst være uenig. Dette er grunnleggende prinsipper som står nedfelt i rammeplanen for barnehager, og slik jeg ser det er de livsviktige for å skape et positivt mangfold. For mangfold skal være noe positivt… med et dynamisk og stadig mere globalisert samfunn vil denne forståelsen bli stadig mere essensiell for å opprettholde en form for harmoni.

Vi er heldigvis ikke alene i denne verden, og det kommer vi heller aldri til å bli.

Som fremtidig barnehagelærer anser jeg dette som det absolutt viktigste fokusområdet. Langt viktigere enn forståelse for tall og geometrisle former er den grunnleggende tanken om at vi alle har et menneskeverd som er ukrenkelig. Det innebærer at det bør og skal være rom for upopulære meninger. Det skal være aksept for å si noe ukorrekt. Nyanser og ulikheter bør fremheves som kvaliteter.

Det det IKKE gir, er grunnlag for å uttale seg på vegne av “alle”!