Etter en måned med postkortmotiv av vinterlandskap på utsiden av døra er det slutt! Temperaturendring og store nedbørsmengder medfører i morgen, mandag, farevarsel i Østfold. Ikke bare ett, men tre – flom, vind og speilblanke veier.
I Østfold og Akershus stenger alle videregående skolen, ungdomsskoler skal ha hjemmeundervisning, kollektivtransport innstilles, hjemmesykepleien kjører ikke oppdrag , søpla tømmes ikke og alle skal ha hjemmekontor for å nevne noe.
Men barnehagene og barneskolene driftes selvsagt som normalt – og jeg er forsåvidt ikke uenig i at de skal det!
Men, og det er et gigantisk men her… en enorm jævla elefant i rommet som mange adresserer, men der den politiske viljen til å gjøre endringer ikke synes å være til stede.
Vi som jobber i sektoren, noen av oss omi hvertfall, har like lang utdannelse som de som nå blir pålagt og/eller anbefalt å sitte hjemme å trykke på et tastatur for å senke belastningen og ivareta sikkerheten på veiene.
Vi har en treårig utdanning der vi lærer om barns utvikling, og blir etter dette satt til å forvalte et mandat som sørger for at barna får tilstrekkelig dekket sine behov i de viktigste årene av livet (for blant annet hjernens utvikling).
For hvert år som går dukker det opp nye krav og forventninger, foreldre blir stadig mere bevisste og ytrer det. Det blir innført lover mot mobbing, krav til kosthold, retningslinjer om fysisk aktivitet og så videre. Men hvor blir det av ressursene? Hvor blir det av bemanningen som skal muliggjøre dette? Hvor blir det av pengene? Og hvor faen blir det av den politiske viljen til å innrømme at vi faktisk er viktige?
Jeg jobber, og har jobbet med utrolig dyktige kolleger – alt fra pedagoger til ufaglærte som står på hver dag for å strekke til og lykkes med det. Men som likevel i perioder er utslitt fordi det midt i influensasesong ikke er en vikar å oppdrive på det sentrale østlandet. Kolleger som i morgen må beregne godt over estimert reisetid for å ivareta sitt viktige arbeid for at foreldrene skal sitte hjemme å besvare mail!
Når skal noen anerkjenne at arbeidet vårt har større verdi enn sørge for at andre kommer seg på jobb?
Og når skal de slutte å skyve de sårbare barna foran seg som et politisk skjold! Dere vet de barna man gir blant faen i resten av året når det ikke er unntakstilstand. De det spilles politisk mynt om når pandemien rammer og barna kan komme i barnehagen med en positiv test mens de ansatte med samme resultat må holde seg hjemme.
Jeg skal på jobb i morgen, og jeg er ikke bitter for det. Men jeg begynner å bli jævli lei av hykleriet!
Dere er jævli viktige, men vi skal ikke vise det gjennom satsning, lønn, tilrettelegging for videreutdanning eller lignende!
Og ja, noen vil kanskje kontre med at det satses på videreutdanning, men man får ikke uttelling for det i den andre enden. De ønsker seg folk med master, men ingen lønner for det, hvilket gjør hele “satsningen” til et gedigent luftslott! Det medfører ikke kompetanseheving, men masseflukt fra sektoren!