Lekevåpen – en etisk vurdering!

Som lovet… her kommer del to av min eksamensbesvarelse. For de som gikk glipp av del en, kan denne leses her: mars 2021 – detsvartehull (blogg.no).

Første del omhandlet demokrati, og forståelse av dette begrepet. Denne delen bygger på de etiske vurderingene som følger når et barn, til tross for forbud, har med et lekevåpen i barnehagen.

Innledningsvis vil jeg si at jeg ikke er noen stor tilhenger av slike uskrevne regler da erfaring tilsier at disse ofte blir liggende i bakgrunnen og således blir en gjenstand for en «slik har det alltid vært» holdning uten nye faglige vurderinger og begrunnelser.

For å kunne besvare denne oppgaven forutsetter jeg derfor at denne regelen blir eksplisitt forklart til alle ved oppstart av hvert nytt barnekull og foreldregruppe, og at alle parter derfor er innforstått med dens eksistens.

Slik jeg forstår det er det i dette tilfellet to opplagte løsningsalternativer; gutten får beholde lekevåpenet eller gutten får ikke beholde lekevåpenet.

Jeg vil starte med å drøfte den første.

Det står ingenting om dette i oppgaveteksten, men ettersom barna har fått lov til å ta med en leke hjemmefra er det lett å tenke at gutten er glad i denne lekepistolen ettersom han har valgt ut denne. Fra et konsekvensetisk perspektiv vil det derfor kunne forsvares å la gutten beholde leken sin ettersom dette bedømmes ut ifra hva som skjer etter handlingen (Tholin). I ettertid vil gutten ha opplevd medvirkning, imøtekommelse og respekt for sin måte å handle på, noe som godt kan forankres i både rammeplan og lovverk. Som beskrevet i oppgaveteksten er dette en leke som gutten leker mye med hjemme, og det kan dermed tenkes at gutten er stolt av å kunne vise den frem samtidig som han har mye å fortelle og dermed blir mere aktiv i samspillet med de andre barna, i samlingsstund og i dialog med de voksne. For de ansatte kan dette også gi en inngang for å snakke om våpen, sikkerhet og til en viss grad ufarliggjøre det at for eksempel politiet iblant bærer synlige våpen.

Fra et konsekvensetisk perspektiv vil det også være utfordringer ved en slik løsning. Her i Norge har vi de siste 70 årene levd et ganske beskyttet og trygt liv, der de færreste av oss har opplevd krig eller våpen i krigstid. Med et mere mangfoldig samfunn har også flere kommet hit etter flukt fra krigsherjede områder hvor de kanskje har med seg traumatiske opplevelser vedrørende våpen. Det å få en slik leke presentert i barnehagen kan derfor vekke traumer og underliggende psykiske utfordringer som må håndteres. Konsekvensen av denne tillatelsen kan også medføre en økning av lignende tilfeller i fremtiden og gjør det vanskelig å handle annerledes neste gang. Dersom regelen brytes en gang, kan det bli vanskeligere å opprettholde den senere.

Fra et pliktetisk perspektiv blir denne løsningen feil ettersom regelen er der, og som jeg forutsatte i innledningen har denne blitt presentert for foreldrene. Kant sier at man skal handle slik at allmenne lover kan formuleres ut ifra de praksiser som foreligger (Tholin), og i så måte vil det kunne tenkes at denne regelen må endres eller fjernes på bakgrunn av dette løsningsalternativet.

Den andre løsningen er at gutten ikke får beholde lekevåpenet og at de pliktetiske forutsetningene ivaretas. Ettersom regelen finnes vil dette kunne forsvares godt fra et etisk perspektiv dersom man kun ser pliktetikken i dette.

Konsekvensetisk vil dette også i større grad ivareta barn som har et trøblete forhold til våpen, som de nevnt over eller andre som kanskje har opplevd traumatiske ting der våpen har vært involvert. For eksempel kan dette gjøre seg gjeldende i familier som har opplevd selvmord, jaktulykker eller lignende. De negative konsekvensene av dette kan bli at den aktuelle gutten ikke har noen leke å vise frem i samlingsstund og dermed blir mindre deltakende i samtalen. Jeg har selv opplevd lignende situasjoner på jobb i barnehage der barnet har blitt tilbudt å i stedet velge seg en personlig leke fra barnehagens utvalg. Løsningen fungerer til en viss grad, men det er lett å tenke seg at de aktuelle barna hadde mere å fortelle om leken de hadde med seg hjemmefra.

Samtidig vil jeg påpeke at det også innenfor Norges landegrenser er en varierende grad av våpentilgjengelighet. For eksempel er antallet registrerte våpen i Hedmark og Oppland langt høyere enn i Østfold grunnet jakt. Barn fra førstnevnte vil derfor kunne tenkes å ha et mere naturlig forhold til synet av våpen.

I begge løsninger står pliktetikken og konsekvensetikken i delvis kontrast til hverandre. Der pliktetikken ikke tar hensyn til konsekvensene legger konsekvensetikken, eller formålsetikken, vekt på et godt resultat av løsningen. Men et godt resultat vil være forskjellig fra sted til sted og situasjon til situasjon, og for å definere dette trenger vi supplerende teorier som sier noe om konsekvensene totalt sett er gode eller dårlige (Tholin).

Begge overnevnte løsningsforslag kan legge grunnlag for diskursetiske vurderinger, der foreldre kan komme på banen i et diskusjonsforum for å være med på å nedfelle regler og retningslinjer i slike og lignende situasjoner (Tholin). I et dynamisk samfunn med økende mangfold av oppfatninger argumenterer Habermas for at diskursetikken er svært relevant (Tholin, s. 112). Det kunne derfor vært interessant og nyttig å invitere foreldrene inn i et slikt forum slik at de kan ytre sine meninger og føle at de er deltakende barnas hverdag slik rammeplanen legger til grunn for og forutsetter at det skal være. «barnehagens samfunnsmandat er, i samarbeid og forståelse med hjemmet, å ivareta barnas behov for…» (kunnskapsdepartementet, s. 7).