Overskriften er delvis tittelen på min absolutte favorittsang som omhandler sommer. En sang som på en fantastisk måte beskriver årstiden vi er på vei inn i, og innholdet som gjør at de fleste av oss nyter den!

For meg som jobber i barnehage er det tiden hvor av- og påkledning går som en lek, og x antall skift i løpet av dagen er byttet ut med “pytt, det tørker” og et skuldertrekk.

Men så kommer alt annet som følger med sommer og juni – pride.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det er min grunnleggende oppfatning at pride bør, skal og må markeres i barnehager og skoler, og etter terroren i Oslo er det om mulig viktigere enn noengang! Jeg forsvarer gladlig ovenfor foreldre, foresatte, bestemødre, onkler og barnehagemyndigheten hvorfor et regnbueflagg betyr mere enn bare symbolet i seg selv. For meg representerer det mangfold, respekt, likeverd, retten til å være seg selv og alt som faller inn under de nevnte kategorier. Og nei, jeg forstår ikke alt – jeg strever med dem/de, jeg forstår ikke fullt ut hvordan man kan føle seg som et kjønn man aldri har vært, jeg vet ikke hvordan det føles å være tiltrukket av samme kjønn… men hvorfor skal jeg det? Jeg trenger ikke forstå det for å akseptere og respektere det!

På samme måte som noen foretrekker katter fremfor hunder er dette subjektive vurderinger som må kunne avgjøres av hvert enkelt menneske uten at andre skal ha benevneverdig mye å si om saken!

Men… og det finnes et gigantisk men her. Når ble det ulovlig å kritisere eller stille spørsmål rundt ting man ikke forstår?

I dagens Aftenposten kan man lese om underskrifter fra lærere som stiller seg kritiske til regnbueflagget, og jeg tenker… ja, hvorfor ikke? Hvorfor skal vi ikke legge til rette for en debatt som belyser hvorfor vi flagger og hva vi faktisk legger i det? Skal det ikke være lov å kritisere, på en konstruktiv måte, bruken av symboler, flagg, bøker og lignende?

Er det ikke et aldri så lite oksymoron at man ikke skal kunne kritisere de som kritiserer resten av verden for å være trangsynte? Er det ikke nettopp kritikk og nysgjerrighet som skaper konstruktiv dialog og åpenhet?

I barnehagen bruker vi nysgjerrighet som utgangspunkt for læring og utvikling. I hvilken alder stopper det?

Det er faktisk en forskjell mellom kritisk tenkning og fordommer! Og den differansen bør vi kanskje i større grad undervise i skolen, for det virker som den er helt fjern hos veldig mange – fra politikere til “Ola” Nordhen (så dere hva jeg gjorde der?).

Vi skal alltid respektere mennesker for den de er, men det betyr ikke at vi ikke kan spørre om hva som gjør dem til den de er!

Så slutt å bli krenka av alt, noen av oss er faktisk bare genuint nysgjerrige på hvordan ting henger sammen. Og vi prøver etter beste evne å sortere en verden som snart ikke gir mening. Jeg kan kritisere den norske flagget (å tro meg jeg har non av det også), kongehuset, regjeringen, politikere generelt og så videre, men ikke regnbueflagget? Hvor er logikken?

Kan noen oppegående mennesker (ikke krenket av dette innlegget) svare meg på det?

Jeg er heller ikke en onkel, eller en voksen (i denne sammenhengen). For jeg er ikke ansatt basert på familiære relasjoner eller på bakgrunn av fødselsår og oppnådd myndighetsalder.

Jeg er ansatt i kraft av min utdannelse, plukket ut blant flere kandidater basert på min erfaring, kunnskap og kompetanse… altså ganske likt de fleste andre yrker! Og på lik linje med ansatte andre steder har jeg områder jeg er god på, og andre jeg behersker i mindre grad. Jeg har dager jeg leverer fantastiske prestasjoner, og andre der jeg er helt middels.

Til tross for alt dette får man kjøpt merch… kaffekopper med påskriften “superhelter jobber i barnehage”. Men vi er ikke det… i hvertfall er ikke jeg det! Jeg er barnehagelærer av utdanning, og pedagogisk leder av tittel… og det burde vært nok! Jeg har valgt meg dit jeg er på grunn av, mange tilfeldigheter, men i all hovedsak et ønske om å bruke min kunnskap, kompetanse og erfaring til å gi barn en best mulig start på livet. Gi dem troen på seg selv, tryggheten til å stå på egne ben, forståelse, empati, nysgjerrighet og læreglede (pluss mye, mye mer). Jeg har valgt meg dit på grunn av kompleksiteten i yrkesutførelsen og den faglige kompetansen som bør, OG SKAL, ligge til grunn i det vi gjør!

Men det er vanskelig… fy f det er vanskelig!

Det snakkes med jevne mellomrom hvordan man skal rekruttere folk til utdanningen, og til barnehagen generelt! Og hver eneste gang trekkes lønn frem… spesielt når det snakkes om rekruttering av menn i barnehagen! Men det handler ikke om det… lønna er ok den! Fagligheten derimot… hvorfor frontes ikke den hardere ut? Hvorfor snakker vi ikke om den faglige kompleksiteten som gjør barnehagen til den mest givende arbeidsplassen jeg har hatt?

Hvorfor dummer vi ned fagspråket slik at alle skal forstå det i stedet for å skape en kultur der man spør om man ikke forstår innholdet? Hvorfor bruker vi comic sans størrelse 20 i faglige dokumenter? Hvorfor skal alle skriv som sendes ut ha så mye visuell stimuli at det skriftlige budskapet drukner? Det er faktisk så ille at det læres inn allerede under studiet. “Husk at det er en bred gruppe dere skal nå ut til”, “legg dere på et nivå som alle forstår” osv. Hvorfor det? Jeg tok ikke en bachelorgrad for å skrive “bursdagsinvitasjoner”, jeg gikk ikke tre år på universitet for å virke myk i e-poster gjennom bruk av smileys og hjerter og jeg leste ikke fag kun for å bestå eksamen. Og hvilket nivå legger vi oss på hvis “alle” skal forstå? Det finnes sko i størrelse 45 med borrelås… just saying! Jeg bor i et borettslag der beboerne stadig må minnes på at søpla skal oppi bøtta, ikke ved siden av. Voksne folk hamstret dopapir for en luftveisinfeksjon. Er det nivået vi ønsker å ligge på?

Man hører også ofte i barnehagen “det er så mye erfaring, kunnskap og kompetanse i denne personalgruppa”. Hvor? Jeg er helt sikker på at det stemmer, men for at den setningen skal bli gjeldende må det opp og frem. Det må begrunnes, praktiseres, evalueres, endres og praktiseres på nytt… uten en løpende vurdering og formidling av det blir det bare tomme ord!

Og sist men ikke minst… hvorfor snakker vi oss selv “ned”? Superhelter? Voksne? Superhelt er kanskje ikke en nedgradering, men det er en fordumming av en hel yrkersgruppe som kategoriseres som noe ut fra en tegneserie.

Se for deg at regnskapsbyrået skal flytte inn i et nytt kontorlandskap… tror du de snakker om voksentetthet? Tror du forsvarsadvokatene i retten dummer ned språket slik at tilhørerne på bakerste rad forwtår alle ordene?

Og problemet blir ikke mindre. Med krav om 60% barnehagelærere innen 2030, lavere søkertall og flukt fra yrket vil neppe fagligheten øke. I år var det færre søkere til utdanningen enn det er studieplasser. Altså vil karakterkravene på til studiet gå ned og alle som ønsker vil komme inn. Hvordan er det i tråd med regjeringens satsning på økt kvalitet og kompetanse i barnehagen?

Jeg sier ikke at vi ikke skal gjøre noe med lønna, men det er min ærlige overbevisning at presentasjonen av yrket og arbeidsplassen er nøkkelen til rekruttering. Og det gjøres ikke på en god måte nå!

Kunnskapen må opp og frem. Den må frontes ut til foreldre, vi må engasjere oss på en mer konstruktiv måte enn å sutre over lav bemanning og dårlig lønn og profesjonaliteten må opp!

Jeg tråkker helt sikkert på noen tær her, og til det sier jeg “fantastisk”! For om du leser dette og føler deg støtt gjelder det høyst sannsynlig deg! Leser du det og forstår det ikke, gjelder det også deg! Leser du det, forstår det, er enig/uenig, drøfter det og så videre… ja, da gjelder det deg også, men kanskje i mindre grad!

Men jeg sikter ikke til noen spesielt, men alle generelt og meg selv inkludert!