Selvfølgelig skal religion kritiseres!

Før jeg begir meg ut på det jeg håper blir en saklig begrunnelse for hvorfor vi bør, skal og må kritisere religion vil jeg kort oppsumere forrige innlegg;

Etter debatten om ytringsfrihet har meningene haglet, terningkast blitt trillet og så videre.
Fokuset har blitt ganske ensidig fra enkelte og handler om viktigheten av å ivareta minoriteter.
Men når ble ivaretagelse det samme som å skåne dem mot alt de finner ubehagelig.
Vi kan umulig stikke under en stol det faktum at islam er en ganske nyinnvandret (historisk sett) religion i Norge, og at deres representanter fortsatt er i mindretall.
Skal vi derfor krenke vår (les norges) grunnlovsfestede rett til fri ytring for å forhindre at en religiøs gruppe blir krenket?
Oh, the irony in the hypocracy… jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte!

Så over til dagens lettbeinte tema… religionskritikk!

Vi kan vel alle enes om en ting?! Gud har ikke skrevet noen bok! Vi kan si at gud har diktert, inspirert eller hva en vi vil, men faktum er at det var mennesker som løftet opp pennen, førte den til papiret og kludret ned idéene som legger grunnlaget for en hver religion.
With me so far?

Den “opprinnelige” versjonen av bibelen ble skrevet på hebraisk, men ved spredningen i Europa ble den etterhvert oversatt til Latin.
På det tidspunkt, og forsåvidt nå, var Latin et språk de færreste behersket om mennesker kom i kirken for å tilbe gud etter en lengre preken de ikke forstod noe av.
De som kunne språket og forkynte dens innhold (presteskapet) var i så måte enerådende hva gjaldt formidling OG revidering og kan for alt vi vet ha gjort og sagt akkurat hva de vil.

Senere ble bibelen som vi vet oversatt til språk som alle forstod… meeen og her stides tydeligvis de lærde.
Vi har “King James Version”, “The new king james version”, “The new english version”, “the revised standard” for å nevne noen.
Store norske leksikon har en bra oversikt; https://snl.no/bibeloversettelser.
Poenget er at boken altså er revidert helt hinsides mange ganger og hver versjon har sin egen vri på blant annet oversettelsen.
Ord som i en bok betyr jomfru, betyr i en annen ung kvinne osv.
Kildekritikk er nærmest umulig, og det er allerede før man går tilbake til da budskapet ble overlevert muntlig.

Nylig var jeg på ekskursjon i en moské, og imamen kunne da fortelle at oversettelser av koranen ikke er å regne som koranen ettersom dette gir rom for feiltolkning.
Altså, for å oppsummere, må jeg dersom jeg ønsker å kritisere koranens innhold gjøre en av to ting.
1. Lære meg arabisk (kommer ikke til å skje).
2. Få en som kan arabisk til å oversette den for meg.
Men punkt to går jo ikke, ettersom jeg ikke har noen garanti for at vedkommende oversetter den korrekt 🤔

Nå har jeg ikke i det siste hørt at det er ønskelig med et forbud mot å brenne bibelen, men dersom det skal gjelde koranen må vel den også med.

Disse hellige bøkene som helt uten kildekritikk eller -henvisning er fasit for mange mennesker skal ikke krenkes?
De skal ikke kritiseres?

En haug med mennesker gikk totalt “apeshit crazy” da det i en episode av brannmann Sam ble vist en side som kunne inneholde arabisk tekst ble brent på barne-tv… hva faen?!

Samtidig irriterer det meg grenseløst når man sier ting som IS og ekstremisme ikke har noen ting med islam å gjøre. Selvsagt har de det… de har fjernet seg uendelig langt fra budskapet, men uten islam til å begynne med hadde de ikke eksistert.
På lik linje hadde det kanskje vært færre overgrep mot barn i den katolske kirke dersom vatikanet ikke hadde forlangt sølibat!
Og det gjelder ikke bare islam eller pedoprester… all ekstremisme har et utgangspunkt, og vi må i hvertfall kunne anerkjenne at det utgangspunktet har noe å gjøre med deres holdninger.

 

Og ekstreme holdninger kan ikke bare hentes fra koranen:

Tror du på det som står i bibelen er det jævli få som faktisk skulle unngått å bli drept.

Ekstremister innenfor kristendom og jødedom er akkurat like farlige som alle andre med ekstreme holdninger dersom de tror blindt på sin utgave av en ukrenkelig bok.

Det er bare en måte å utfordre slike holdninger, og det er å kritisere, argumentere og ikke minst bevare friheten til å gjøre det!

Og det til tross for at noen skjøre tær i blant blir tråkket på!

Som nevnt tidligete føler jeg ikke noe sterkt behov for å brenne noen bøker, men et forbud mot det er et skritt i retning av begrenset ytringsfrihet, og et gigantisk steg tilbake for retten til å kritisere religion!

 

SIAN, ytringsfrihet og debatten.

Før jeg går inn på hva jeg mener angående religion, ytringsfrihet, debatten med mere vil jeg gjøre en ting helt klart; jeg støtter SIAN i én ting, og kun ÉN ting, nemlig deres grunnlovsfestede rett til fri ytring!
Deres meninger og retorikk finner jeg ingen sympati for og de har heller aldri ytret noe jeg kan stille meg bak.

Som sikkert mange andre fulgte jeg debatten på NRK i går kveld og selvfølgelig føler jeg et behov for å plukke litt borti enkeltelementer ved den.
For første gang i mitt liv kan jeg stille meg bak så godt som alt Siv Jensen sa, samtidig som det er den bleikeste opptredenen fra Rødt jeg har sett.
Ikke-argumenter ble blekt fremsatt på løpende bånd, og hvis dette er representativt for partiet kan de legge ned umiddelbart!
Siv Jensen, justisministeren og ex-muslim Yucel kom best ut av debatten foruten de innkalte ekspertene (min mening).
Jeg likte heller ikke hvordan Solvang til stadighet avbrøt SIAN-lederen slik at han aldri fikk fullført en setning eller tankerekke.
Nok om det!

Over til sakens, og debattens kjerne – ytringsfrihet!
I Norge har vi ytringsfrihet som står langt sterkere enn i andre land vi kan sammenligne oss med, og det er selvsagt på godt og vondt.
Så lenge man ikke bryter straffelovens §185 kan man ytre hva man vil.
Så kan man selvfølgelig debattere om dette er rett eller galt, men man kan ikke gjøre det basert på en subjektiv følelse av krenkethet.
Representanten fra antirasistisk senter var i går veldig opptatt av vår plikt til å verne om minoriteter og mangfold, noe jeg overordnet finner vanskelig å være uenig i. Men det han glemmer er at i et mangfoldig samfunn er også majoriteten en del av mangfoldet!
I Norge er faktisk hvite, ikke muslimske mennesker i stort overtall.
(Jeg kunne sagt ikke religiøse, men da kommer spørsmålet om statsreligion osv opp).
Uansett er vi også en del av mangfoldet, og vi er vokst opp i et demokratisk land med ytringsfrihet som en grunnverdi. Ved å da begrense denne krenker man vel vår kultur?!

Det ble også gjort sammenligninger med koranbrenning og brenning av det norske flagget på slottsplassen 17. mai – forøvrig en god sammenligning!
Men ingen av delene bør forbys. Ved å lage et forbud mot koranbrenning gjeninnfører man på mange måter deler av blasfemiparagrafen som jeg vil påstå at, ved sitt fravær, har bidratt stort til vårt sekulære samfunn.
Ved sitt fremlegg legitimerte han også på mange måter volden som motdemonstrantene (fåtall) utøvde. Personlig føler jeg ingen trang til å brenne hverken koranen, bibelen eller det norske flagget, men hvis noen gjør det skal ikke motstanden de møter være voldelig.
Krenkethet er en subjektiv oppfattelse av et budskap, og dersom lovverket skal baseres utelukkende på det er det vanskelig å si hvor vi ender opp.
Jeg er helt overbevist om at enkelte muslimer (ganske mange) ikke føler seg personlig krenket dersom koranen brennes eller Muhammed tegnes, på lik linje som jeg ikke hadde tatt det som et personlig hån dersom noen satte fyr på det norske flagget eller min hjembys kommunevåpen.
Og dersom jeg hadde blitt krenket, hva så?
Ingenting skjer… verden rakner ikke, sola brenner ikke opp og verden går videre!
Så argumentet om at krenkethet skaper reaksjoner faller på sin egen urimelighet når reaksjonene er vold mot politiet og ødeleggelser.

Det finnes faktisk ikke et symbol i denne verden som ved brenning kan få meg til å ty til vold!

Så kan man videre si at de som gjorde opprør ikke var gode muslimer eller kun representerte noen få råtne egg i kurven, og det kan være helt riktig. Men uten den hårsåre krenkefesten basert på kroppsvæsker på papir ville grunnlaget aldri vært lagt.

Når jeg så videoen fra demonstrasjonen slo det meg også en tanke om et annet viktig prinsipp i landet Norge – religionsfrihet.
Flere av disse voldelige demonstrantene som kanskje kaller seg muslimer drikker potensielt alkohol, spiser kanskje kjøtt som er haram, røyker osv – dere forstår poenget mitt. I sum kan vel det kalles et like stort religiøst overtramp som å rive ut noen sider i en bok?
Så er de egentlig religiøse, eller passet det bare godt å være det akkurat nå?
Er de muslimer fordi de har valgt det, eller fordi foreldrene valgte for dem?

Det er liten tvil om at vi på papiret har religionsfrihet i Norge, men i praksis vil jeg påstå at det er et valg som tilfaller de færreste.
Jeg er selv ateist men er ikke blitt imprentet med det fra barndommen, og som et pragmatisk og rasjonelt menneske var det mitt eneste logiske valg å bli.
Men det er ikke slik for alle.
Mange må velge seg bort fra sin barndomslære – altså ta et aktivt valg om å forlate noe, hvilket i mitt hode ikke fremstår som et fritt valg.
Amish, Jehovas vitner (og sikkert flere) må bryte med familie og øvrig nettverk om de skal ut av sin religion.
Det samme vil jeg tro gjelder i mange muslimske familier, og man blir derfor det foreldrene er. Man blir i miljøet uten å egentlig noen gang ha tatt et aktivt valg om å være der i det hele tatt!

Som jeg har argumentert for tidligere mener jeg skolegudstjenesten bør avvikles, og at det er den som bør være det valgbare alternativet i skole- og barnehagesammenheng!
Jeg har selv som ateist ingen problemer med at barn og unge (selv mine barn når den tid kommer) deltar på gudstjenester i regi av skolen, men det SKAL være noe de selv velger!

Poenget mitt er: VELG! Velg trosretning, velg dine egne ytringer, velg å brenne flagg eller bøker, men velg å ikke være så jævli hårsår og krenkbar!

Hvis du ble krenket av dette innlegget kan du sende en e-post til:
[email protected]