Jeg deler her min eksamensbesvarelse fra siste semester der jeg har hatt forsterkning i emnet “Mangfold i barnehagen”.
Oppgaven synliggjør hvordan jeg mener mangfoldet bør sees, og samtidig hva mangfold er; langt utover det jeg erfaringsmessig vet at mange tror begrepet inneholder!
Metatekst
Gjennom flere praksisperioder, og flere ansettelsesforhold i barnehager, synes jeg å se et ganske ensporet syn på mangfold og hvordan man arbeider med dette i barnehagen. For meg fremstår det som om intensjonene i arbeidet er gode, men at det samtidig blir en meget overfladisk tilnærming til utfordringer knyttet til holdninger og verdier rundt mangfold som fenomen. Jeg ønsker meg en bredere forståelse for begrepet mangfold, hva det kan innebære, og mener at man iblant trenger et større individfokus for å skape gode holdninger til ulikhet – både når det gjelder kultur, etnisitet, religion, men også når vi snakker om seksualitet, tanker, ytringer med mere.
Slik jeg oppfatter mangfoldsarbeidet som gjøres i barnehagene er det med et veldig fokus på grupperinger. Gjennom fargelegging av flagg (eksempel jeg har sett mye av) ser man på nasjonalitet, mat blir til tradisjoner og høytidsmarkeringer blir gjennomført for å vise frem det religiøse mangfoldet. Dette kan skape etiske utfordringer der man gjør enkeltbarn om til representanter for en homogen gruppe, og det kan slik jeg ser det være med på å skape en polarisering i et samfunn, og en verden, som stadig globaliseres.
Det kommer en dag da barna skal starte på skolen, og i så måte blir tvunget inn i en langt mere uniform hverdag enn det barnehagen har mulighet til å tilby. Jeg ser det derfor som essensielt at vi bidrar til å skape trygge barn som føler at deres meninger betyr noe, og som respekterer andres.
Ved å gi barna denne tryggheten på seg selv, og samtidig en visshet om at de blir tatt på alvor for hvem de er og hva de mener, tror jeg at vi skaper et bedre fundament der vi kan arbeide målrettet med holdningsskapende arbeid i barnehagen.
Jeg kommer i denne oppgaven til å besvare problemstillingen ved å belyse hvordan vi kan jobbe aktivt med språkkunnskaper og demokratiforståelsen hos barna for å gi de nødvendige verktøy for respekt, forståelse og anerkjennelse av andre.
Innledning
Innledningsvis i denne oppgaven skal jeg forsøke å vise, gjennom relevant teori, hvordan vi kan fremme mangfold som noe større enn det jeg synes å ha sett i praksis og støtter meg derfor i stor grad til Arnesen som sier at mangfold handler om det unike i individet og alt som gjør oss ulike som mennesker (2017, s. 28).
Videre vil jeg knytte denne faglitteraturen til målene og kravene som er satt i rammeplanen, og forsøksvis vise hvordan kompleksiteten i barnehagearbeidet gjør «mangfold» til noe større enn et prosjektarbeid, men heller en helhetlig tankegang der barnehagen SKAL «… synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9).
Avslutningsvis vil jeg se på hvordan vi med systematisk arbeid og filosofiske samtaler i barnehagen kan øke forståelsen for mangfold, dets plass og betydning, og hvordan dette kan skape et godt grunnlag for holdningsskapende arbeid i barnehagen.
Hoveddel
Problemstilling
Hvordan kan anerkjennelse av barnas meninger i filosofiske samtaler bidra til forståelse for ulikhet?
Metode
I denne besvarelsen har jeg valgt meg empirisk metode som arbeidsverktøy, og jeg kommer til å legge hovedvekten på språklæring (begreper) og samfunnsfag (demokratiforståelse). I tillegg vil jeg benytte aspekter fra RLE (etikk) for å få frem mine poenger. Som styringsdokument kommer jeg i all hovedsak til å forholde meg til «Rammeplan for barnehagen» (Kunnskapsdepartementet, 2017) ettersom denne har forankring oppover og er hjemlet i lovverk. Jeg kommer fra nå av til å forkorte Rammeplanen til «RP» i løpende tekst.
Rammeplanen
Mangfold har en viktig plass i RP, har derfor fortjent fått et eget kapittel under «barnehagens verdigrunnlag», og det virker for meg som plasseringen mellom «demokrati» og «likestilling og likeverd» er alt annet enn tilfeldig. Mye av ordlyden, og også retorikken, er lik i de tre kapitlene, og slik jeg forstår det henger disse tett sammen. Om demokrati sier RP at alle skal få muligheten til å ytre seg (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 8), mens det om mangfold står at man på mottakersiden skal lære at ytringer er ulike (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9). I kapittelet om likestilling og likeverd fremheves mulighetslikhet for å bli sett og hørt. Dette er bare korte eksempler på likheter, og det finnes mange flere. Også i kapittelet om danning finner man klare likhetstrekk til det pålagte arbeidet med mangfold i barnehagen. Personalet skal blant annet synliggjøre, verdsette, anerkjenne og følge opp barnas meninger og perspektiver (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 21). Når det her nevnes å følge opp barnas meninger og perspektiver må det også nevnes at barna har lovfestet rett til medvirkning (Kunnskapesdepartementet, 2017, s. 27) noe som er forankret i Barnehageloven §1 og §3, Grunnloven §104 og FNs barnekonvensjon art. 12 nr. 1.
Jeg har over forsøkt å vise noe av kompleksiteten i RP og det mandatet som er gitt barnehagene for å skape en større forståelse av at arbeid med mangfold ikke kan anses som et prosjekt som man legger bort etter en uke eller to.
Når jeg nå skal over på relevant litteratur velger jeg å starte med «Danning»
Padeia
Ifølge Skjervheim (1992) foregikk det mye læring i antikkens Hellas ved at ungdommen kunne stille spørsmål til de lærde, og i så måte være aktive deltakere i sin egen læring (Løkken, 2007, s. 123). De ble dermed like viktig i prosessen som læreren og ansvarliggjort sin egen innsikt. Senere har Wilhelm von Humboldt fått æren av å forvandle denne tankegangen til en ny definisjon av «Bildung»; «Jegets sammenfletting med verden til den mest allmenne, livligste og frieste vekselvirkning» ((Humboldt, 1795/1960, s. 236) Løkken, 2007, s. 124). Slagstad (et al., 2003) utdyper denne definisjonen og sier at tre forhold spiller inn; Menneskets forhold til seg selv, verden og samfunnet, og disse tre forholdene må skje vekselsvis med hverandre (Løkken, 2007, s. 124).
Slik jeg forstår dette hadde antikkens padeia mye til felles med dagens RP, hvor begge har som mål å gjennom medvirkning og aktiv deltakelse bidra til å skape samfunnsborgere med egne meninger og ytringer som samtidig har forståelse for andres. Slik jeg tolker det vil dette i et dynamisk samfunn være områder som stadig må tilpasses den verden vi lever i, og med en økt globalisering gjennom blant annet sosiale medier blir man kanskje i større grad enn tidligere konfrontert med ytringer man i varierende grad er enige i. Så hvordan skal vi gjøre det?
Lekens plass i en mangfoldig barnehage
I barnehagen skal leken være en arena for læring (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 20), og personalet skal fremme inkludering der alle føler glede. Det skal være en arena der barna lærer sosial og språklig samhandling, og Vygotsky hevder at den språklige forståelsen utvikles best i interaksjon med andre (Melby-Lervåg & Lervåg, 2018, s. 153). Videre hevder Gjems (2009) at vi bør stille åpne spørsmål dersom vi ønsker å invitere og inspirere barna, og at barn fra tre års alder ønsker seg spørsmål som heller ikke de voksne vet svaret på (Høigård, 2019, s. 55). Slik jeg forstår dette vil vi ved hjelp av slike spørsmål skape lekende handlinger der maktposisjoner ifølge Sutton-Smith og Magee (1989) reverseres eller endres, og barna får erfaring med å være deltakere på samme nivå som både voksne og andre barn (Bae, 2012, s. 37). Dersom vi greier å skape et slikt rom i leken vil barna i større grad kunne bidra til egen og andres definisjoner, forklaringer og beskrivelse av ord og begreper gjennom andrehåndserfaring som Høigård ser som essensielt for begrepslæring (2019, s. 113-114).
Den gode samtalen
I det forrige kapittelet valgte jeg å trekke inn leken som en mulighet for å utfordre etablerte sannheter og maktposisjoner, og jeg vil nå forsøke å dra paralleller inn mot gode samtaler. Filosofen Charles Taylor sier at vi gjennom samtaler kan skape en fellesskapsfølelse og engasjement til noe som er vårt i fellesskap (Høigård, 2019, s. 169), og Høigård selv følger opp med at; «Samtaler er helt avgjørende for at barna skal bygge opp en god begrepsforståelse» (2019, s. 169). Slik jeg forstår dette har det klare likhetstrekk til hva rammeplanen sier om lek. Barnehagen skal både inspirere, legge til rette for og bidra til at barna får felles erfaringer som danner grunnlag for lek (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 20). Gjennom lydhøre ansatte kan denne tilretteleggingen overføres til gode samtaler dersom personalet er oppmerksomme på emner som opptar barna gir rom for at disse samtalene som, ifølge Høigård, også kan være spontane (2019, s. 169). Gjennom en slik tilnærming, der barna er premissleverandører, vil man også ivareta barnas rett til innflytelse på det som skjer i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 27). Gjennom min erfaring i barnehage har jeg sett at flere slike engasjerende samtaler finner sted daglig og det er, slik jeg ser det, en fantastisk mulighet til å berike barnas språk- og begrepsforståelse gjennom å stille spørsmål som ikke har noe «fasitsvar». Slik jeg forstår Sutton-Smith og Magee (1989) vil det i slike situasjoner, der et fasitsvar ikke foreligger, være mulighet for skiftende maktposisjoner på samme måte som i et lekende miljø (Bae, 2012, s. 37) dersom barna får erfare at deres mening og tanker har samme verdi som alle andres. For å ivareta dette «rommet» ser jeg det som viktig at barnas sivile frihetsrettigheter ivaretas der de har uttale- og ytringsfrihet (Lingås, 2019, s. 102). Slik jeg forstår disse teoriene er det barnehagelærerens ansvar å legge til rette for et lyttende fellesskap der barna lærer begreper som gir de en økt forståelse av sin egen tilværelse (Høigård, 2019, s. 169).
Filosofiske samtaler
På samme måte som Høigård snakker om den gode samtalen vektlegger også Lipman viktigheten av et lyttende fellesskap (Børresen og Malmhester, 2008, s. 29) der han kaller det et undersøkende fellesskap. Lipman vektlegger også barns medvirkning der den voksnes rolle blir beskrevet som en støtte i samtaler rundt temaer og spørsmål som barna selv velger. Den voksnes rolle blir dermed å bistå barna videre i samtalen gjennom presentasjon av materiale, krav om utdypning og fordeling av ordet med mere. Slik jeg forstår dette vil den voksne i slike tilfeller fungere som støttende stilas (Smidt, 2013) med utgangspunkt i barnets proksimale sone (Reikerås, 2018, s. 456) der målet med samtalen å styrke evnen til kritisk tenkning, øke selvtilliten og foreta egne moralske valg (Børresen og Malmhester, 2008, s. 29). Britene har et stort fokus på det pedagogiske aspektet ved å filosofere med barn og vektlegger det læringspotensialet det har – herunder evnen til å verdsette forskjeller mellom mennesker (Børresen og Malmhester, 2008, s. 29). Slik jeg forstår teoriene til Lipman har de mye til felles med Habermas teori om diskursetikk der målet er dialog og samtalehandling (Lingås, 2019, s. 33). Diskursetikken legger samtalen til grunn for forståelse, men setter samtidig noen krav til en saklig og høflig kommunikasjonsform (Lingås, 2019, s. 35-36) som jeg tenker vil være barnehagelærerens oppgave å ivareta ved gjennomføringen av en filosofisk samtale.
Gjennomføring i praksis
Som Høigård (2019, s. 169) sier kan den gode samtalen være spontan, men det er likevel mulig å planlegge for spontane samtaler ved for eksempel å sette av tid til rådighet dersom det skulle dukke opp. Børresen og Malmhester (2008, s. 71) har dog et mere rigid oppsett når det kommer til råd i forbindelse med gjennomføring av filosofiske samtaler, der barnegruppen skal være av en viss størrelse, plassering av barna, tilgjengelig materiale med mere.
Jeg har gjennomført slike samtaler i barnehagen, både i praksisperioder og på arbeidsplassen, og har opplevd hvordan barn er med på å utvide hverandres begrepsforståelse med svært lite påvirkning fra voksne. Den lille påvirkningen som måtte til var i starten å hjelpe til med turtaking, noe de etter hvert klarte selv i svært stor grad. Mitt utgangspunkt har blant annet vært et tankekart der barna skulle besvare spørsmålet «hva gjør oss unike/forskjellige?» og oppgaven ble gjennomført flere ganger med den samme barnegruppa. For meg fremstod det ganske tydelig at det kom flere innspill når de forstod at jeg ikke var ute etter noe fasitsvar, men at det jeg spurte om var noe jeg ikke selv visste «svaret» på (Høigård, 2019, s. 55). De ble da også mere lyttende til andres meninger og for hver gang mere engasjert i diskusjoner seg imellom.
Avslutning
Som jeg har forsøkt å belyse gjennom denne oppgavebesvarelsen er «Mangfold» et emne med mange innfallsvinkler, som berører enormt mange aspekter i barnehagen. Jeg har forsøkt å vise hvordan man kan jobbe med anerkjennelse og respekt på et individnivå, fremfor å ha hovedfokus på grupperinger.
Jeg mente før jeg startet på dette emnet, og jeg tror fortsatt, at man må vise barna gjennom handling at barnehagen er et trygt ytringsrom og at dette mangfoldet av ulikhet er en ressurs – ikke bare i barnehagen, men i samfunnet og verden!
«Å forstå et uttrykk er å vite hvordan man kan benytte seg av det for å komme til forståelse med en eller annen om noe» – Jürgen Habermas (1999) (Lingås, 2019, s. 33).