Vi er alle ateister!

Det er jo en ganske morsom tanke, og i utgangspunktet bare et tankespinn forankret i statistikk.

For å komme inn på det starter jeg med en liten fotnote til mitt forrige innlegg “Religion er barnemishandling”.

Frykten for å hindre fri utøvelse av religion er så stor at vi lar barn lide under forskjellige regimer.
Jeg skal starte med en liten historie:
Det var en gang en ortodoks gren av jødedommen, som i tro med sin overbevisning praktiserte omskjæring av gutter.
Tradisjonen tro skulle rabbineren suge av forhuden og spytte den ut med blod.
Den eneste grunnen til at dette kom myndighetene for øret var at syv barn ble smittet med herpes – to av dem døde.
Selv i progressive Norge, der homofili var forbudt frem til 1972 og siste tilfelle av lobotomi ble utført i 1974 er det lett å tenke at dette skjedde langt tilbake i tid, eller i et “usivilisert” samfunn!
Men nei… dette var New York 2005!
Borgemesteren ønsket ikke å gjøre noe i frykt for å begrense frihet til religionsutøvelse.
Mange vil kanskje påstå at dette er religiøs ekstremisme, og det stemmer for så vidt. Men uten religion hadde stammen for slik fanatisme vært borte.
Uten kristendom, ingen korstog.
Uten islam, ingen IS.
Uten den katolske kirke, betraktelig færre seksuelle overgrep mot barn!
Uten gamle religiøse tekster, intet helvete eller evig fortapelse å true med.

Men hvorfor lar vi foreldre fritt fremme trusselen om evig fortapelse for sine barn?
Kan det, i tillegg til religionsfrihet, være at vi generelt tenker at det er fiksjon?
Har vi som samfunn en generell ateistisk holdning?
Dette er selvfølgelig irrelevant ovenfor barn ettersom den mest surrealistiske trussel eller frykt, av dem, oppleves som reell når den blir fremsatt av deres øverste autoritetsskikkelser (foreldre)!

Kanskje vi som nevnt over har en ateistisk holdning alle og en hver, og det kan faktisk argumenteres for at vi er mere ateister enn noe annet.

Flere, meget moderate, anslag vil ha det til at det gjennom tidene har “eksistert” 3000 guder. For å gjøre regnestykket enklere, samt være helt sikker modererer jeg det ytterligere og sier 1000.
De fleste store religioner i dag er monoteistiske – altså tror de på én gud, noe som i min utregning utgjør en promille. De forkaster/fornekter altså over 99 prosent av alle guder, og kaller indirekte dem som trodde på de for løgnere.
Alt jeg som ateist gjør er å påstå at de “lyver” en stakkarslig promille mere. Der de ikke tror på 999 guder, nekter jeg for eksistensen til 1000.
Jeg vil poengtere at dette kun er et tankespinn og at jeg forstår at det er flere aspekter ved religion enn dette, men jeg finner det fortsatt interessant!
Men også skummelt!

Skummelt at denne ene promillen gir “rett” til å true barn med evig fortapelse, belemre dem med arvesynd, i enkelte tilfeller rettferdiggjøre fysisk avstraffelse og gi rabbinere grunnlag for å smitte små barn med herpes!

Historien fra NY kan leses i “God is not great – how religion poisons everything” av Christopher Hitchens.

Religion er barnemishandling!

Naturligvis ikke i alle former, ei heller i seg selv. Men religiøs indoktrinering, som er et fancy ord for hjernevasking, står for meg som et klart eksempel på psykisk misbruk!
I et brev mottatt av Richard Dawkins (omtalt i boken “The good delusion”) forteller en kvinne om seksuelle overgrep hun var blitt utsatt for av medlemmer i den katolske kirke. Men disse overgrepene var ingenting sammenlignet med den frykten for å brenne i helvete som hun var innprentet med. Venner hun aldri kom til å møte igjen fordi de var fortapt og så videre.
Dersom ikke “viten” om evig tortur er en trussel kan ingenting regnes som det!
Det at denne redselen og frykten påføres barn gjør det hele enda værre!
Og foreldre står desverre fritt til å gjøre det… videreføre den “kunnskap” de selv besitter, og belemre neste generasjon med mangler og kunnskapshull.

Så også jeg!

Jeg er for de som fortsatt ikke har fått det med seg, en pragmatisk, nihilistisk ateist.
Jeg er nok en rundere ateist enn mange, og definitivt bedre enn jeg var. Den gangen da jeg helste skulle tvinge alle troende opp i et hjørne, og følte det som min oppgave å fortelle de hvor dumme de var og hvor feil de tok!
Jeg mener fortsatt uten tvil at de tar feil, men jeg er nå mere interessert i å høre, lære og diskutere uten omvending på agendaen.
De har jo ikke en mulighet til å omvende meg, så hvorfor skulle det i motsatt fall være mulig?
Når jeg sier at jeg fortsatt mener de tar feil er det en nødvendighet. Hadde jeg ikke ment det, hadde jeg ikke vært ateist men agnostiker.
Men jeg ønsker å lære mer, og hvis mulig lære bort.
Det hevdes ofte at det uten religion ikke ville vært krig i verden, noe som er tull. Det ligger i menneskets natur å finne noe å krangle om.
Derimot tror jeg kunnskap og forståelse er veien mot en fredeligere verden.

Så til mitt dilemma.
Jeg vet at religion tar feil (arrogant, men les det over på nytt).
Jeg mener indoktrinering er barnemishandling.
Og jeg mener tverrfaglig kunnskap skaper en fredeligere verden.
Det er her jeg kommer til å møte min største utfordring i det endeløse havet av utfordringer som kalles barneoppdragelse!
Å oppdra et barn uten at det påvirkes av mine syn, holdninger og verdier er en umulig oppgave.
Men jeg skal gjøre mitt ytterste for å oppdra et selvstendig og frittenkende menneske, med trygghet til å gå sin egen vei, forme sine egne meninger og ta egne valg!
Min sønn skal stå fritt til å velge det han vil når det kommer til konfirmasjon, bryllup og lignende.
Han er ikke døpt av samme grunn, valget skal være hans.
Og uansett utfall skal jeg støtte det valget!
Når spørsmålene en gang kommer om gud og lignende, skal jeg ikke prakke på han mine krasse meninger, men svare så forståelsesfullt som mulig. En samtale jeg nok må spille en del ganger i mitt eget hode før den tid kommer.

For en ting er sikkert.
Jeg ønsker ikke at min sønn skal bli som meg – han skal bli bedre!
Jeg skal lære han det grunnleggende om religion, menneskeverd (herunder kvinnesyn, mobbing o.l), tolleranse, nyttigheten av kunnskap, viktigheten av empati – alt dette i håp om at han kan ta det enda lengre!

Barn er, og vil alltid være, fremtiden. Og dersom fremtiden skal bli bedre, må vi hjelpe dem til å bli bedre enn oss!

The roof is on fire!

Det er i utgangspunktet ikke innafor å sparke noe(n) som ligger nede, så heldigvis for min del står fortsatt store deler av Notre Dame.
I etterkant av brannen har det kommet meg for øye, kommentarer der enkelte ateister fryder seg over ødeleggelsen.
Desverre finner jeg ikke igjen disse, men det er ikke viktig i denne sammenheng.
Jeg er ateist!
Jeg har ikke noe godt forhold til den katolske kirke!
Jeg har ingen nostalgisk tilknytning til Notre Dame utover Disneyfilmen.
Jeg fryder meg allikevel ikke… ikke litt en gang!

At et historisk (religiøst og kulturelt) byggverk går opp i røyk er intet mindre enn en stor tragedie, og jeg håper de fleste ateister er enige med meg i det!

Forhåpentlig- eller uheldigvis (avhengig av hvordan du ser det) er menneskene bak overnevnte kommentarer gapende rasshøl på generelt grunnlag, uten evne til empati eller forståelse!

Men tragedien ender desverre ikke med brannen som i og for seg er trist nok i seg selv.
Skyld skal fordeles lenge før etterforksningen har konkludert med noe som helst.
Selvfølgelig får muslimer skylden som vanlig. Det kan vise seg å stemme at de som står bak, om noen, er muslimer, men det betyr fortsatt ikke at alle verdens muslimer er skyldige i brannstifting!

Avskum finnes i alle samfunnslag, alle religioner, alle kulturer og nasjonaliteter. Både troende og ikke-troende kan potensielt være uspiselige representanter for menneskeheten. Men det er aldri representativt for hele gruppen.
Nordmenn er ikke alle høyreekstreme terrorister på bakgrunn av hendelsen tilbake i 2011!
Det er faktisk akkurat det samme!

Denne tragedien får også frem det værste i enkelte religiøse mennesker, men jeg forstår at det ikke nødvendigvis er meninger alle innenfor, for eksempel, den katolske tro står for.
Ordet mirakel misbrukes over en lav slippers, og guds godhet og makt fremheves av enkelte!
Godhet? Allmektig? Altseende? Allvitende?

Så gud lot kirken brenne, men bevarte korset?
Og værre enn det; han lar barn dø av sult og sykdom i hopetall daglig, men redder et orgel!
Gud er god?
Han utviser i hvertfall ikke mye av nestekjærligheten som sønnen hans prekte om!

Hadde valget vært mitt, hadde det vært enkelt – Notre Dame hadde røket (pun intended)!

Fornuft eller følelser?

Som selvutnevnt kommentarfeltjunkie/- hore føler jeg at jeg har godt belegg når jeg sier at følelser styrer kommentarfeltene, både i lokale og nasjonale aviser.

Men det er på tide at noe sier stopp… høyt og tydelig. For vi kan ikke sitte stille og se fornuft og rasjonalitet bli oppslukt og overskygget av emosjonelt viss-vass.

Jeg skal selvfølgelig til en konkret sak, og en konkret følelse; sorg!

Sanna Päivikki Sarromaa sa det treffende og passende; vi blir så jævli lei oss.

Vi går ned i den dypeste kjeller over dødsfall hos folk vi ikke kjenner, utelukkende fordi de har vært i media en gang eller 100.

Da Michael Jackson la på røret rapporterte amerikanske medier om ni selvmord som en direkte årsak av dødsfallet.

Da Steve Jobs takket av ble facebook teppelagt av “R.I.P” fra folk som følte en dyp sorg bassert på sitt eierskap av et appleprodukt.

Selvfølgelig er det trist at folk dør, men ærlig talt!

Og nå, de siste dagene, har det raknet totalt i min hjemby, Moss.

Ikke over et menneske, men en fugl. Riktignok en eksotisk fugl (indisk halsbåndparakitt), men fortsatt en jævla fugl!

Historien om hvordan papegøyen har overlevd ut mot alle odds i fem år er forsåvidt interessant, men nå er altså Gunnar (som den ble døpt) død.

Nyheten som stod på trykk i lokalavisen, ble vurdert såpass viktig at den også fikk plass i VG. Saken er i denne bloggens hensikt irrelevant, og vi skal selvfølgelig… drumroll… til de ubrukeliges gyteplass, idiotenes tempel, kunnskapens ragnarokk og potensielt menneskehetens undergang – kommentarfeltet!

I løpet av noen timer hadde saken oop mot tresifret antall kommentarer der funnstedet ble omtalt som mordplassen, enkelte ønsket/krevde obduksjon samt oppfordring til kronerulling for en statue. Til dere som i løpet av de siste fem linjene har glemt det (forståelig nok), så handler det om en fugl!

NEI, NEI OG NEI! Gunnar skal ikke ha noe statue, han skal ikke obduseres og dødsfallet skal ikke beslaglegge samfunnsressurser med en etterforskning!

Han skal ikke inn i by-/kommunevåpenet, vi trenger ikke en minneprotokoll eller statlig begravelse.

Politikere skal slippe å uttale seg og på den måten stjele tid fra andre prekære saker.

Ironisk nok snakker enkelte om at dette handler om respekt for liv. Er det ikke da pussig at de samme menneskene har vært aktivt mot å hjelpe krigsflyktninger fra Syria? Forhold seg overraskende tause ved båtforlis i middelhavet… osv.

Man må gjerne si at man har respekt for alt liv, men det kan ikke bety at alle liv tapt skal få en statue eller et minnesmerke!

Noen ganger må faktisk fornuften gå foran følelsene!