Onsdag 22. oktober var tydeligvis en aksjonsdag for barnehagene i landet. Slike ting har en tendens til å gå meg hus forbi. Delvis fordi jeg ikke følger nøye med, og delvis fordi vi i Norge har holdt på med slike aksjoner i årevis (på alle områder) uten nevneverdige resultater å vise til!
Når fagfolks uttalelser og slakt av reformer ikke fører til endring, hva hjelper da en rød genser?
Det kan virke som vi i Norge tror volum kan flytte fjell, men i det politiske landskapet må dette volumet også ha et innhold, en substans og en argumentasjonsrekke som strekker seg utover “her og nå”.
For denne røde genseren, hva signaliserer den? Den er ment å være et uttrykk for manglende bemanning i barnehagen, og mangel på bemanning er det liten tvil om at det er.
Men går man inn på facebooksider som barnehage.no, vi som jobber i barnehage o.l. får man presentert et hyleorkester. “Vi trenger flere folk for å ikke bli så slitne på jobb”-argumentet fremstår som ren sutring sett fra andre perspektiver. Blir ikke alle slitne av jobben sin i blant? Har ikke alle enkelte arbeidsoppgaver de gjerne skulle vært foruten?
Nåværende kunnskapsminister, Kari Nessa Nordtun, er utdannet advokat og hennes forgjenger står uten utdanning og arbeidserfaring. Å forklare disse at man trenger flere folk for å ikke bli slitne (uten ytterligere argumentasjon) blir derfor omtrent like produktivt som en stum manns beskrivelse av en regnbue for en blind mann.
Vi snakker ikke samme språk!
Men når det kommer til bemanningen i barnehagen finnes det et hav av argumenter; kriminalitetsforebyggende, samfunnsøkonomiske, helsefremmende… ja til og med klima- og bærekraftsargumenter eksisterer. Så hvorfor ikke bruke noen av de?
Et av FNs bærekraftsmål (Mål 4) er å sikre god og rettferdig utdanning. Man kan godt si at dagens ordning er rettferdig ettersom den er helt lik for alle, men i i de fleste sammenhenger (og kanskje spesielt for barn) er dette en misforstått form for rettferdighet. Barn, som alle andre, er ulike, har ulike behov, uttrykksmåter osv. Rettferdighet vil derfor i veldig mange tilfeller være å differensiere opplegg, opplæring, tilnærming og tettheten i oppfølging. Men for å klare det trengs det flere folk. Ikke bare i barnehagen, men også i skolen, idretten, kulturen mm. Enkelte får energi av folk, andre tappes og Emma på 4 år trenger kanskje samhandling i mindre gruppe gjennom mesteparten av dagen… ikke bare når det bemanningsmessig passer!
Og dette handler om mere enn at hverdagen skal være behagelig. Det handler om å gi hvert enkelt barn en best mulig start på et langt skoleløp, et enda lengre liv og en trygghet i seg selv som individ, sin plass i fellesskapet og som en del av et rikt og mangfoldig samfunn!
Det ble nylig sluppet statistikk for skolefravær i videregående og ungdomsskolen som viser en markant økning. Uten at det nødvendigvis vises i statistikken, er det ikke utenkelig at utenforskap, manglende mestring og feilet individuell tilrettelegging kan påvirke disse tallene i negativ retning. Gjennom flere år i barnehagen har jeg sendt flere kull inn i skolehverdagen med det jeg håper er de beste forutsetningen jeg kan gi dem. Likevel kan jeg sitte med en klump i magen og tenke at vi kunne gjort så mye mere… men tiden strekker ikke til! Det krever nemlig ganske mye tid, energi og planlegging for at denne overgangen skal bli så god som mulig, og når disse elementene i tur og orden spises opp av sykefravær og underbemanning flytter oppgaven seg fra vanskelig i retning umulig!
Jeg skrev innledningsvis at jeg opplever skrikingen om å være sliten som sutrete, og det står jeg for. Når det som eneste punkt mases om slitenhet, kan det FREMSTÅ som sutring. Men det er selvfølgelig ikke det! Det å jobbe i barnehage er et belastende yrke. Jeg skal på ingen måte forsøke å sammenligne det med andre, men faktum er at man utsettes for løft, ugunstige arbeidsposisjoner og et smittetrykk som ikke er alle forunt. Vi sitter på gulvet, på bakken og på stoler laget for barn. Vi knyter sko, hjelper til med dresser og påkledning. Vi får benker, krakker, hevestoler og skojern for å lette på det, men det kan likevel ikke stikkes under en stol at det hadde hjulpet mere med én ansatt ekstra og dermed færre barn å kle på. Spesielt når man som meg nærmer seg 40 og bare det å stå opp av senga har samme lydbilde som en pose micropopcorn halvveis inn i prosessen. Og da er det kanskje ikke så rart at barnehagene topper listene over sykefravær?! Og det er føøøør vi snakker om sykdomsperiodene. Man snakker om ting som går om dagen, og andre arbeidsplasser får kanskje oppleve én slik runde en gang i blant. Vi opplever ALLE… hvert eneste år! Noro, influensa, vannkopper, lus, covid, vanlig førkjølelse, uvanlig forkjølelse, røde hundet, svarte/hvite fuglehunder (for å sitere Sunde) osv.
Fortsatt ikke helt overbevist om at dette er belastende?
Se for deg at du og tre andre jobber for et revosorfirma. Dere har 18-22 komplekse kunder som alle krever individuell oppfølging og særegne utregninger. Tre uker før revisjonsfristen faller 50% fra og dere er to stk som må ta alt selv. Innenfor 37,5 timer per uke skal dere sluttføre dette… selvsagt mangler det en drøss med kvitteringer, bilag ol samtidig som kunden ringer daglig for oppdateringer på progresjonen.
Well, there you go!
I tillegg til alt overnevnt ser man en stor økning i antallet barn med særskilte behov for oppfølging og tilrettelegging. Ettersom den norske inkluderingstankegangen i skolemodellen som også (i min opplevelse) er dypt forankret barnehagen, har man over lengre tid systematisk bygget ned spesialskoler og nødvendige støttetjenester. Alt skal gjøres innenfor det allmennpedagogiske tilbudet, og semest denne høsten kunne man lese om et varslet kutt på 30 millioner i barne- og ungdomsspykiatrien i Oslo. BUP som blant annet er med på i diagnostisere ADHD, vil dermed ha lavere kapasitet og flere barn/unge vil måtte vente lengre på den nødvendige hjelpen. Med ekstra bemanning i barnehagen kunne man i mye større grad klart denne tilretteleggingen der behovene melder seg.
I mange tilfeller vil sistnevnte diagnose kunne utspille seg på en måte som også fører til faglig utenforskap i skolen og således drop-out. Dette gjør dem kanskje mere tilgjengelige for rus og kriminalitet uten at jeg skal peke på noen spesifikk statistikk eller forskning… men tanken er ikke helt fjern med tanke på at dette er barn/unge med en underutviklet konsekvenstenkning.
Tilbake til sykefraværet, som man absolutt kan sette inn tiltak for, som er høyt. Stadig utskiftning i personalet er heller ikke heldig for barna som allerede er i en sårbar situasjon rett og slett ved å være i sitt første møte med institusjonalisering. Og når den generelle kommuneøkonomien er så skranten at et vikarbudsjett er tett på ikke-eksisterende blir det til tider vanskelig å få hjulene til å gå rundt. Og holder det egentlig at vi leverer det kjæreste vi har til en plass der man sitter med en kaffekopp og øser for å holde Titanic flytende?
Og kjære politikere, som tilsynelatende verdsetter kun det økonomiske aspektet, det er gjort flere forsøk med styrket bemanning i barnehagen, og alle viser det samme. Kostnaden i driften går NED. Kanskje ikke på budsjettet, men når revisoren over skal gå gjennom årsregnskapet går det i pluss sammenlignet med året før.
Så hvorfor ikke gjøre et forsøk? Ikke i én barnehage, én kommune eller ett fylke, men i alle landets barnehager!
Så får vi heller bite i det sure eple og ikke få de 17 kronene som vi månedlig sparer på reduksjon i eiendomsskatten (Moss kommune) fordi Høyre lovet det to sekunder før vi tok et svalestup inn i robekk og økonomisk formynderi!