“Du kommer ikke så langt med 19 millioner når du har et underskudd på driften på 200 millioner, da må man gjøre andre grep”.

Ordene tilhører Moss kommunes ordfører, Simen Nord, og er et direkte sitat fra Moss avis i 2024. Tallene som her nevnes er tilbakestilling av eiendomsskatten til 2023 nivå, og svaret ble i stedet å redusere den med ytterligere 10 millioner i 2025. Sistnevnte nedgang anslås å gi en alminnelig hustand svimlende 600 kroner ekstra å rutte med I ÅRET, hvilket gjør det fair å anslå at fra 2023-2025 har de fleste hustander kunnet kjøpe et ekstra par ålreite joggesko!

Når jeg nå sitter å leser gjennom kommunens økonomiplan for 26-29 ser jeg reduksjoner over store deler av linja. For å nevnte noen skal det kuttes i kultur, oppvekst og helse, og som nevnt tidligere skal en del av dette være gjennom kutt i årsverk i skolen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men et punkt økes med 5 millioner i 2026 (om jeg ikke ser helt feil), nemlig kommunedirektør med stab. Jeg innser at ettersom 19 millioner ikke ugjør noen forskjell, så er vel 5 bare lommerusk som ingen merker, men jeg vil likevel påstå at det godt på vei kunne bidratt til fortsatt drift av Åpen barnehage som igjen foreslås nedlagt. Et fantastisk lavterskeltilbud som gjør hverdagen lettere for nybakte foreldre, det skaper et inkluderende fellesskap i nærområdet og det er med på å lette småbarnas første overgang til institusjonalisering – aka barnehagen!

Jeg har selv benyttet med av dette tilbudet under pappapermisjon, et tilbud som drives frem av engasjerte og dyktige ansatte som gir både barn og voksne et avbrekk fra den monotone hverdagen det kan være å gå hjemme i småbarnsfasen. Jeg vil gå så langt som å si at for noen kan det være redningen fra, og for andre forebyggende for, psykiske utfordringer knyttet til brakkesyke, vinterdepresjoner og det meste annet man kan pådra seg når man sitter isolert hjemme mesteparten av dagen i en mørk novembermåned! Er det verdt joggeskoene så langt?

I dag, 03.11.25 kan man logge seg inn på Moss avis å lese om hvordan norske kommuner kun oppfyller 59% av lovpålagte tjenester for unge, og Moss kommune kan på toppen av det slå seg på brystet med at barnehagene knuser snittet i negativ forstand. Med et tall på 38 er vi ikke engang i nærheten av landsgjennomsnittet for barnehagene. Likevel finnes det ingen satsning på barnehager og skoler i økonomiplanen for de neste tre årene.

Skolene som er godt oppe på 90-tallet… er tanken at det er så bra så her kan vi fire litt på kvaliteten? Forstå det den som kan!

Uttrykket “som man sår, høster man” presser seg frem i bevisstheten, og den nedfallsfrukten vi i beste fall kan karre til oss og kose oss med når reultatene av disse kuttene gjør seg gjeldende er som jeg har nevnt tidligere; høyrer drop-out fra skolen, færre arbeidsføre og skattebetalende, flere på trygdeytelser, økning i ungdomskriminalitet og sikker mange flere sterkt ønskede ringvirkninger.

Og alt dette har vi klart å få for prisen av et par ålreite joggesko!

30.09.25 kunne leserne av Moss avis bla opp gladnyheten om at en ny svømmehall er vedtatt, og med byggestart første kvartal neste år vil vi, i motsetning til østfoldbanen, kanskje se den ferdigstilt i vår levetid 🤞

For det er liten tvil om at en svømmehall er nyttig i en tid der færre og færre kan svømme. Svømmeundervisning i skole/barnehage er kraftig redusert, og grunnet nasjonale prøver (mine spekulasjoner) ikke et prioritert satsningsområde i undervisningen – det krever tid, og det krever ressurser, menneskelige ressurser!

Undersøkelser viser at 64% av befolkningen er svømmedyktige, og at kun 40% av alle tiåringer kan svømme 200 meter. Så det er klart svømmeopplæring er viktig… ramler du ut av båten på sommerferie hjelper det lite om du kan regne ut at korteste avstand til land er 180 meter når du ikke klarer å svømme mere enn 50.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og prisen… 124 millioner fordelt over 3 år med hovedtyngden i 2026. Absolutt ikke en sum jeg stusser veldig over da jeg antar at det koster å bygge en svømmehall.

Det jeg dog stusser mere enn litt på er at Moss er på ROBEK-lista, og har det siste året gjennomgått store innstramninger som har påvirket alt fra kreftkoordinator (borte), skyss til SFO for barn med særskilte behov (borte), subsidiert SFO-plass for barn fra lavinntektsfamilier (borte) og vikarbudsjettene til barnehagene. Så hvor kommer de pengene fra? Kommer de som statlige midler eller annen støtte utenfra burde man faktisk hatt verdighet til å si; nei takk, vi må faktisk prioritere andre ting!

For her kommer kjernen i problematikken. I og med at vi er under økonimisk administrasjon er det varslet ytterligere kutt i kommunen som trer i kraft i 2026. Og 31.10.25, altså én måned etter gladsaken om at vi tydeligvis har 90 millioner å bruke på svømmehall, kan vi lese at det skal kuttes 40 millioner i skole og SFO. Frokosten på SFO er en sagablott, men jeg tviler på at det er havrefrasen som spiser mesteparten av kaka. Resten skal spares med kutt i stillinger i skolen. En skole der vi vet det er en økning av barn med store særskilte behov – også behov som ikke nødvendigvis kan løses innen det allmennpedagogiske alene og som derfor krever ekstra ressurser. En skole som må ta seg av flere barn med språklige utfordringer ettersom barnehagene mister 50% av sine språkmidler. Midler som gis på bakgrunn av minoritetsspråklige barn for å sikre systematisk og kontinuerlig språklæring frem til skolestart (funfact: finsk regnes i denne sammenhengen ikke som fremmedspråk, så de får klare seg sjæl).

For å si det litt fleipete skal man altså finansiere ny svømmehall ved å fjerne ressursene som gjør det mulig å bruke svømmehallen i skolesammenheng… forstå det den som kan!

For meg fremstår svømmehallen som det sittende bystyrets penisforlenger, som de kan pollere de neste 50 årene, klappe seg selv og hverandre på skulderen å si; se hva vi fikk til! 👏

Men jeg skal fortelle dere hva det er dere egentlig får til!

De “svenske tilstandene” som alle er så opptatt av. Dere gjør en kjempeinnsats for å innføre og styrke disse. For det er de barna dere nå nedprioriterer i rasende fart! De som henger ute i bybildet klokken 11 om kvelden fordi mamma og pappa ruser seg eller utøver vold! De prøvde å si noe på skolen, i barnehagen eller på fritidsklubben (som ikke finnes lenger), men det var bokstavelig talt INGEN der for å høre på!

Dere oppnår større press og lengre ventelister hos BUPP, og PPT (der det forøvrig også er varslet kutt) fordi flere vil mangle den støtten de har behov for innenfor det allmennpedagogiske tilbudet. De kreative og fysiske fagene der disse elevene kanskje kunne prestert på nivå med andre og følt mestring blir et glemt kapittel da det med resultatpresset på nasjonale prøver er irrelevant hvor god Ola er i sløyd. Dette vil føre til lavere mestring og flere drop-outs, som igjen sender dem opp i kategorien over.

Dette vil føre til økt arbeidsledighet og flere mottakere av trygdeytelser i et samfunn som ikke lenger ansetter ufaglærte mennesker med ungdomsskole som høyeste akademiske prestasjon. Ikke kan de noe kreativt heller, for det var det ikke rom for i skolen!

Klasseskillene vil bli tydeligere og mere fremtredende, og det vil bli de (ressurs)sterkestes rett som råder når barnehage og skole ikke lengre har midler eller personal til å ivareta sitt utjevnende mandat. Kombiner dette med forslaget om fritt skolevalg som ligger på blokka, vil A- og B-skoler fort bli elite- og ghetto-skoler (for å sette det på spissen).

For meg fremstår det som om de som styrer pengesekken ikke har barn selv, og derfor bryr seg null, niks og nada om hvordan det går med folk. Alternativ to er at de har helt toppfungerende barn, uten utfordringer og kun meler sin egen kake der de selv sitter med gode inntekter og goder. Det siste scenarioet er faktisk det værste, for i såfall har de tatt en aktiv beslutning om å gi blankt faen i ALLE andre!

For oss derimot, som har valgt en karriere der vi ønsker å gi omsorg til andres barn. Være med på å utvikle dem, lære dem inkluderende holdninger, gi de glede og mestring og være tilstede og mye, MYE mer, så er dette bare nok et ballespark fra oven som skaper både politikerforakt, apati og en følelse av håpløshet!

Med andre ord er prisen langt høyere enn 124 millioner, og i mine øyne er den ikke verdt totalkostnaden!

At politikere ikke har den fjerneste anelse om hva som foregår på bakkenivå er intet nytt under solen, men når en skarve lokalavis klarer å samle all inkompetansen inn i én enkeltsak tyder det på en total systemsvikt – en fullstendig frakobling fra virkeligheten, og en komplett ansvarsfraskrivelse!

I Moss avis (min lokalavis) kunne man den 28.10.25 lese saken: “Barnehagene i Moss får tildelt millionbeløp for flere medarbeider”.

Og det må jo være bra?!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Jeg er stolt over at vi har fått gjennom øremerkede penger til flere ansatte i barnehagene. Det betyr mer tid og trygghet for barna, mindre stress for de ansatte, og akkurat det vi har kjempet for lenge” – Bahram Azidi (SV).

I følge samme mann kan midlene blant annet brukes til flere ansatte, herunder assistenter, fagarbeidere eller barnehagelærere.

So far, so good!

“Disse midlene skal bidra til at bemanningen styrkes utover den lovfestede bemannings- og pedagognormen” – Kari Nessa Nordtun, Kunnskapsminister (AP).

Bedre enn normen, faen dette må jo bli bra!

“Målet er å bidra til å styrke grunnbemanningen eller avlaste grunnbemanningen i barnehagene” – Utdanningsdirektoratet

Endelig skal vi få etterlengtede midler, høyere status, bli en mere attraktiv arbeidsplass og sykefraværet skal ned… hadde det enda vært så vel!

Midlene som er øremerket til bemanning er 200 millioner kroner, som kommunene har hatt mulighet til å søke om… ikke summen som helhet, men en del av summen. Moss kommune søkte, og fikk tilslag på… trommevirvel… snaue 1,7 millioner. Disse midlene skal videre fordeles på 36 barnehager. Azidi mener altså at 36 barnehager skal kunne styrke bemanningen med flere barnehagelærere på under tre årsverk. Er dette en vits? Nei, dessverre ikke!

Det er et luftslott, et spill for galleriet og et hån mot alle som jobber i landets barnehager. Alle som står på barrikadene og roper om bemanningskrise får et smekk i trynet og et tilskudd som sier; “vi hører hva dere sier, og det gir vi blankt faen i”.

Enkelte vil kanskje påstå at det er et skritt i riktig retning, men jeg vil påstå at det ikke engang er et museskritt i riktig retning. Tvert i mot er det et gigantisk steg i feil retning. Et steg som lokale, regionale og nasjonale myndigheter kan peke tilbake på å si; “dere fikk 200 millioner i 2025, men vi ser ingen endring”. Ergo hjelper ikke styrking av bemanningen.

Nei, når den ikke styrkes hjelper den selvsagt ikke!

Dersom man tar utgangspunkt i min arbeidsplass og min lønn vil dette tilskuddet lønne én pedagog i 136 timer – ca 20 arbeidsdager. Med andre ord vil vi kunne ha én pedagog ekstra på huset en halv dag i uken gjennom 2026 – jeg gleder meg til å se den utlysningen!

Vi har altså politikere, både lokalt og nasjonalt samt hele utdanningsdirektoratet som slår seg på brystet for å avhjelpe bemanningskrisen i barnehagen med en 6,9% stilling som de på toppen av det hele har nerver til å påstå at skal avlaste.

På samme tid skal Moss kommune kutte i de tildelte språkmidlene til barnehagene fra neste år. Vikarbudsjettene er ikke-eksisterende og rekrutteringen har for lengs tatt et svalestup utfor klippen samtidig som flukten fra yrket tiltar i hastighet!

På toppen av dette øker kravene til innhold og dokumentasjon med intensivert tempo!

Barnehagen – verdens beste arbeidsplass (imo) – er et synkende skip som tar inn vann raskere enn Titanic, og kunnskapsministeren står klar med et knøttlite plaster og håper det skal bremse den tragiske undergangen – en kjøkkenassistent én dag i uken!

Så beklager, for meg som jobber i barnehage er dette latterlige tilskuddet mere provoserende enn det er til hjelp!

Det er bare et stort “FUCK YOU” til alle oss som ønsker å utgjøre en forskjell for mennesker i starten av livet!

Onsdag 22. oktober var tydeligvis en aksjonsdag for barnehagene i landet. Slike ting har en tendens til å gå meg hus forbi. Delvis fordi jeg ikke følger nøye med, og delvis fordi vi i Norge har holdt på med slike aksjoner i årevis (på alle områder) uten nevneverdige resultater å vise til!

Når fagfolks uttalelser og slakt av reformer ikke fører til endring, hva hjelper da en rød genser?

Det kan virke som vi i Norge tror volum kan flytte fjell, men i det politiske landskapet må dette volumet også ha et innhold, en substans og en argumentasjonsrekke som strekker seg utover “her og nå”.

For denne røde genseren, hva signaliserer den? Den er ment å være et uttrykk for manglende bemanning i barnehagen, og mangel på bemanning er det liten tvil om at det er.

Men går man inn på facebooksider som barnehage.no, vi som jobber i barnehage o.l. får man presentert et hyleorkester. “Vi trenger flere folk for å ikke bli så slitne på jobb”-argumentet fremstår som ren sutring sett fra andre perspektiver. Blir ikke alle slitne av jobben sin i blant? Har ikke alle enkelte arbeidsoppgaver de gjerne skulle vært foruten?

Nåværende kunnskapsminister, Kari Nessa Nordtun, er utdannet advokat og hennes forgjenger står uten utdanning og arbeidserfaring. Å forklare disse at man trenger flere folk for å ikke bli slitne (uten ytterligere argumentasjon) blir derfor omtrent like produktivt som en stum manns beskrivelse av en regnbue for en blind mann.

Vi snakker ikke samme språk!

Men når det kommer til bemanningen i barnehagen finnes det et hav av argumenter; kriminalitetsforebyggende, samfunnsøkonomiske, helsefremmende… ja til og med klima- og bærekraftsargumenter eksisterer. Så hvorfor ikke bruke noen av de?

Et av FNs bærekraftsmål (Mål 4) er å sikre god og rettferdig utdanning. Man kan godt si at dagens ordning er rettferdig ettersom den er helt lik for alle, men i i de fleste sammenhenger (og kanskje spesielt for barn) er dette en misforstått form for rettferdighet. Barn, som alle andre, er ulike, har ulike behov, uttrykksmåter osv. Rettferdighet vil derfor i veldig mange tilfeller være å differensiere opplegg, opplæring, tilnærming og tettheten i oppfølging. Men for å klare det trengs det flere folk. Ikke bare i barnehagen, men også i skolen, idretten, kulturen mm. Enkelte får energi av folk, andre tappes og Emma på 4 år trenger kanskje samhandling i mindre gruppe gjennom mesteparten av dagen… ikke bare når det bemanningsmessig passer!

Og dette handler om mere enn at hverdagen skal være behagelig. Det handler om å gi hvert enkelt barn en best mulig start på et langt skoleløp, et enda lengre liv og en trygghet i seg selv som individ, sin plass i fellesskapet og som en del av et rikt og mangfoldig samfunn!

Det ble nylig sluppet statistikk for skolefravær i videregående og ungdomsskolen som viser en markant økning. Uten at det nødvendigvis vises i statistikken, er det ikke utenkelig at utenforskap, manglende mestring og feilet individuell tilrettelegging kan påvirke disse tallene i negativ retning. Gjennom flere år i barnehagen har jeg sendt flere kull inn i skolehverdagen med det jeg håper er de beste forutsetningen jeg kan gi dem. Likevel kan jeg sitte med en klump i magen og tenke at vi kunne gjort så mye mere… men tiden strekker ikke til! Det krever nemlig ganske mye tid, energi og planlegging for at denne overgangen skal bli så god som mulig, og når disse elementene i tur og orden spises opp av sykefravær og underbemanning flytter oppgaven seg fra vanskelig i retning umulig!

Jeg skrev innledningsvis at jeg opplever skrikingen om å være sliten som sutrete, og det står jeg for. Når det som eneste punkt mases om slitenhet, kan det FREMSTÅ som sutring. Men det er selvfølgelig ikke det! Det å jobbe i barnehage er et belastende yrke. Jeg skal på ingen måte forsøke å sammenligne det med andre, men faktum er at man utsettes for løft, ugunstige arbeidsposisjoner og et smittetrykk som ikke er alle forunt. Vi sitter på gulvet, på bakken og på stoler laget for barn. Vi knyter sko, hjelper til med dresser og påkledning. Vi får benker, krakker, hevestoler og skojern for å lette på det, men det kan likevel ikke stikkes under en stol at det hadde hjulpet mere med én ansatt ekstra og dermed færre barn å kle på. Spesielt når man som meg nærmer seg 40 og bare det å stå opp av senga har samme lydbilde som en pose micropopcorn halvveis inn i prosessen. Og da er det kanskje ikke så rart at barnehagene topper listene over sykefravær?! Og det er føøøør vi snakker om sykdomsperiodene. Man snakker om ting som går om dagen, og andre arbeidsplasser får kanskje oppleve én slik runde en gang i blant. Vi opplever ALLE… hvert eneste år! Noro, influensa, vannkopper, lus, covid, vanlig førkjølelse, uvanlig forkjølelse, røde hundet, svarte/hvite fuglehunder (for å sitere Sunde) osv.

Fortsatt ikke helt overbevist om at dette er belastende?

Se for deg at du og tre andre jobber for et revosorfirma. Dere har 18-22 komplekse kunder som alle krever individuell oppfølging og særegne utregninger. Tre uker før revisjonsfristen faller 50% fra og dere er to stk som må ta alt selv. Innenfor 37,5 timer per uke skal dere sluttføre dette… selvsagt mangler det en drøss med kvitteringer, bilag ol samtidig som kunden ringer daglig for oppdateringer på progresjonen.

Well, there you go!

I tillegg til alt overnevnt ser man en stor økning i antallet barn med særskilte behov for oppfølging og tilrettelegging. Ettersom den norske inkluderingstankegangen i skolemodellen som også (i min opplevelse) er dypt forankret barnehagen, har man over lengre tid systematisk bygget ned spesialskoler og nødvendige støttetjenester. Alt skal gjøres innenfor det allmennpedagogiske tilbudet, og semest denne høsten kunne man lese om et varslet kutt på 30 millioner i barne- og ungdomsspykiatrien i Oslo. BUP som blant annet er med på i diagnostisere ADHD, vil dermed ha lavere kapasitet og flere barn/unge vil måtte vente lengre på den nødvendige hjelpen. Med ekstra bemanning i barnehagen kunne man i mye større grad klart denne tilretteleggingen der behovene melder seg.

I mange tilfeller vil sistnevnte diagnose kunne utspille seg på en måte som også fører til faglig utenforskap i skolen og således drop-out. Dette gjør dem kanskje mere tilgjengelige for rus og kriminalitet uten at jeg skal peke på noen spesifikk statistikk eller forskning… men tanken er ikke helt fjern med tanke på at dette er barn/unge med en underutviklet konsekvenstenkning.

Tilbake til sykefraværet, som man absolutt kan sette inn tiltak for, som er høyt. Stadig utskiftning i personalet er heller ikke heldig for barna som allerede er i en sårbar situasjon rett og slett ved å være i sitt første møte med institusjonalisering. Og når den generelle kommuneøkonomien er så skranten at et vikarbudsjett er tett på ikke-eksisterende blir det til tider vanskelig å få hjulene til å gå rundt. Og holder det egentlig at vi leverer det kjæreste vi har til en plass der man sitter med en kaffekopp og øser for å holde Titanic flytende?

Og kjære politikere, som tilsynelatende verdsetter kun det økonomiske aspektet, det er gjort flere forsøk med styrket bemanning i barnehagen, og alle viser det samme. Kostnaden i driften går NED. Kanskje ikke på budsjettet, men når revisoren over skal gå gjennom årsregnskapet går det i pluss sammenlignet med året før.

Så hvorfor ikke gjøre et forsøk? Ikke i én barnehage, én kommune eller ett fylke, men i alle landets barnehager!

Så får vi heller bite i det sure eple og ikke få de 17 kronene som vi månedlig sparer på reduksjon i eiendomsskatten (Moss kommune) fordi Høyre lovet det to sekunder før vi tok et svalestup inn i robekk og økonomisk formynderi!

Selv om jeg sikkert har skrevet dette før, velger jeg å ta en ny gjennomgang.

Jeg er 38 år, gift med ei fantastisk dame, pappa til to gutter (4 og 7) og pedagogisk leder i barnehage.

Jeg har vært innom ungdomsskole, videregående, ungdomsklubb, vakttjenester, og barnevernsinstitusjon mm i min karrierevei, og jeg har hatt fast arbeid siden jeg var 13.

Jeg har jobbet med og uten uniform, og jeg har med med meg en ganske bred formell kunnskap gjennom utdanning… men nok om meg!

Jeg kan nå lese om det synkende søkertallet til barnehagelærerstudiet, og det gjør meg trist! For ja, yrkesgruppen har (som alle) sine utfordringer, men til tross for alt det overnevnte er det uten tvil den mest givende jobben jeg noengang har hatt! Man gir ekstremt mye av seg selv, men får også så ufattelig mye tilbake.

Og vi har så ekstremt mye ansvar… som en som basicly har jobbet i ALLE ledd med mennesker der systemet har sviktet mener jeg helt opprintig at om vi skal gjøre en forskjell MÅ det være i barnehagen. Vi kan spare samfunnet for enorme kostnader, vi kan skape verdier gjennom fremtidige delaktige samfunnsborgere og vi kan skape kulturelle broer og forståelse.

Men midlene til det, det blir vi ikke vurdert verdige til å motta. Siden jeg startet i barnehage i 2018 har sektoren skreket etter én ting… FOLK… vi trenger flere folk! Ikke nye retningslinjer og prosedyrer for det psykososiale arbeidsmiljøet, ikke en mobbelov, ikke ergonomiske stoler og heve/senkepulter. FOLK!

Alle barn har rett til å bli sett, hørt, anerkjent og så videre, men det bringer bare opp det filosofoske spørsmålet “om et tre faller i skogen…”.

Det er gjort studier som viser at kvaliteten i arbeidet ikke nødvendigvis øker med økt bemanning, men er ikke også stabilitet i personalet kvalitet? Redusert sykefravær, er ikke det kostnadsbesparende? Og er det ikke kvalitet?

Men noe av skylden må vi faktisk ta selv. Fordi det handler om barna strekker vi oss utover det som ville vært forventet av noen andre. Vi svarer på henvendelser på kveldstid, vi planlegger på søndag og vi handler på vei til jobb. Alt uten å få noen form for kompensasjon for det, for det handler jo om barna. Og med alt dette arbeidet viser vi at “vi får det jo til”, noe som faktisk gir rom for det politikerne driver med – trenering.

For det finnes liten tvil om at det er det de driver med. ALLE forsøk med ekstra bemanning har vist det samme: lavere sykefravær, større trivsel og dermed bedret kvalitet (min vurdering).

Men vi må slutte. Slutte å gå den ekstra mila, svare på henvendelser utenfor arbeidstid, planlegge på søndag. Vi har vår tilmålte tid til alt det, og om vi alle slutter med det vil man kanskje tydeligere vise hvor skoen trykker!

For ved å alltid strekke oss lenger, gjør vi at vårt maksmimale potensiale blir normen; vi greier, vi får til, vi overlever. Hvilket annet yrke har overlevelse som en normalstandard?

Vi er faktisk bare mennesker vi også, og det er her overskriften kommer inn. For mange av mine nåværende og tidligere kolleger har sikkert hørt meg si: “når jeg går hjem bryr jeg meg ikke lenger”.  Det er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, for selvfølgelig bryr jeg meg. Men når jeg går ut døra på jobb må fokus skifte. Jeg har tre mennesker hjemme som trenger meg på mitt beste, og de trenger at det finnes rom for flere ting i livet mitt enn jobb. Og la oss være ærlige; hvis du finner andres barn “viktigere” enn dine egne, da har du faktisk et problem!

Og det er desverre det vi hele tiden gjør, vi drar med oss arbeidet hjem. Så en 37,5 timers arbeidsuke blir til en 24/7 jobb, og selvfølgelig er det utmattende. Selvsagt gir ikke det de ansatte et grunnlag for å snakke opp yrket sitt, og selvsagt er ikke det spesielt rekruterende!

Så vi må begynne å ta tilbake vår egen arbeidsplass, vi må eie den, styre den og legge i den det vi faktisk har å gå på! Vi jobber faktisk bare 1/3 av døgnet, og det er ekstremt urettferdig om det skal bruke 100% av vår kapasitet!

Først og fremst vil jeg si at jeg støtter barnehageopprøret. Vi trenger flere kompetente mennesker inn i barnehagen. Vi trenger flere armer og øyne til å ivareta de stadig økende kravende fra samfunnet, foreldre og ikke minst barna selv!

Men bemanningsnormen som, med rette, pekes på som mangelfull er dessverre bare et symptom på de utfordringene som foreligger og et ekstra sett hender vil ikke alene kunne utgjøre mirakler!

Når min hjemkommune ble satt under økonomisk administrasjon uttalte vår nylig tiltrådte ordfører, Simen Nord følgende; “Du kommer ikke så langt med 19 millioner når du har et underskudd på driften på 200 millioner, da må man gjøre andre grep”. Det var altså utelukket å spare inn/tjene inn 10% av underskuddet på å tilbakesette eiendomsskatten til 2023-nivå fordi det kort oversatt bare var “piss i havet”.

Vi skal heller spre byrden gjennom ulike tiltak som i størst grad påvirker skole, barnehage, eldre, psykiatri og kultur – og det gjeldende mantraet burde vært; “det er kaldt akkurat nå, så la oss pisse i buksa”!

Vet de ikke at det på sikt gjør det enda kaldere?

Jeg er ingen økonom, hverken på lavere eller samfunnsnivå, men jeg har lest nok forskning på langtidseffektene av dårlig oppfølging. Gjengangere i kriminalstatistikken har en historikk innenfor barnevern – ikke uvanlig! Manglende oppfølging i barnehagen fører til utenforskap og skolevegring – ikke uvanlig! Manglende hjelp innen psykiatrien fører til tragiske hendelser med fatalt utfall – ikke uvanlig!

Sparekuttende gikk absolutt ikke mest utover barnehagene denne gangen med redusert åpningstid og tre uker sommerstengt, men helheten sier noe om hvordan de “mange bekker små” går utover de svakeste i samfunnet med blant annet:

-kutt i utkjøring av mat til eldre

-opphørt betalingsfritak for SFO til lavinntektsfamilier

-ingen kreftkoordinator

-og kutt i samlende kulturarrangementer…

For å nevne noen.

Så hva hjelper det hvis vi sparer inn 200 millioner nå, men om fem år går med tre-fire-fem millioner i underskudd pga alle kuttene? Jeg forstår ikke logikken!

Og det er her problemet ligger… hvis vi som samfunn aldri tenker forebygging, men alltid skal spare penger når vi henger etter vil det aldri få noe langvarig effekt! Det må satses selv om det koster, så kommer vi til å se resultater, både menneskelig og økonomisk.

Da hjelper det heller ikke å skrike kun etter økt bemanning – økt bemanning har ingen garantert positiv effekt på kvaliteten i barnehagen!

Det å få inn et ekstra sett med hender i en yrkesgruppe som folk flykter fra eller lar være å utdanne seg til er ikke en magisk oppskrift som løser alle problemer.

Jeg elsker å jobbe i barnehage, men jeg ser også hvor navlebeskuende problemorienteringen er. Vi ønsker økt bemanning og flere folk inn i et yrke vi selv er med på svartmale daglig!

Hvis et tre faller i skogen og ingen er der…

Hva hjelper det med flere stillingshjemler hvis ingen er der til å bemanne de? Hva slags kompetanse er det da vi får inn i tillegg?

Når søkertallene til studiet stuper, flukten fra yrket er enorm og regjeringens mål er 60% barnehagelærere innen 2030… hvem skal vi ansette?

Det finnes et hav av utrolig dyktige assistenter og fagarbeidere i barnehagene (jeg jobber med flere), men tallene over passer ikke sammen. Og de dyktige folkene som kommer inn i barnehagene er ikke de som ønsker seg et friår etter videregående (unntak finnes), eller de som tenker at “jeg liker jo barn” – barnehagen er og skal være mere enn et tilbud om oppbevaring og det krever at vi som jobber der gir av oss selv. Ikke mere enn i andre yrker, men kanskje på en annen måte!

Som sagt støtter jeg barnehageopprøret og ønsker økt bemanning, men kampsaken kan ikke stå alene. Slik jeg ser det MÅ den sees i sammenheng med en politisk vilje til endring. Satsning på de svake i samfunnet, et ønske om å forebygge og en vilje til å ta de “kortsiktige” kostnadene for å spare på lang sikt i et samfunnsøkonomisk perspektiv!

Mange frykter fremmarsj av diktatur og autokrati, og det med rette. For oss her i Norge fremstår det som en fjern idé med lite rot i realiteten, men hvorfor klarer vi ikke se det som er rett foran oss?

Med inntoget av sosiale medier var det en positiv effekt – alle fikk en stemme. Men det var også en negativ – ALLE fikk en stemme! Altså flommer netter over av kvasikunnskap, halvsannheter og direkte løgner og feilinformasjon angående ALT. Ernæringsråd, vaksinekunnskap, pedagogikk, psykologi, helse osv har alle blitt allemannseie og noe absolutt alle kan noe om – men kan de egentlig det? Kan de plutselig mere enn fagfolk?

Voksne mennesker, tilsynelatende oppegående, leser en blogg og tenker; denne 15åringen hadde jammen mange gode tanker som jeg skal adoptere til mine egne! Altså, hva faen?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mitt barn skal ikke se på skjerm, uavhengig av innhold, hensikt eller, for jeg leste et sted i en bisetning at det ikke er bra for hjernens utvikling. Med den totalt ukritiske tankegangen tenker vel jeg at dette barnets genmateriale allerede har lagt grunnlaget for at det ikke blir all verdens (uavhengig av skjermbruk).

Mitt barn skal ikke ha gluten fordi en eller annen blogger sa at det ikke er bra. Du tenker på PROTEINET i kornprodukter? Protein som er nødvendig for muskelutvikling… protein som ved mangel gjør det mere eksponert for indoktrinering. Det er ikke glutenet i bolla som er problemet, det er den jævla bolla i seg selv!

Og når jeg først kommer inn på allergier… man hører til stadighet at “det var ikke så mye allergier før”. Og nei, det var det ikke… for de døde. Gjennom Darwins prinsipper ble de selektert ut av arten! Det skjer ikke lenger:

Og misforstå meg rett, jeg mener ikke at vi skal tilbake dit. Men noen grenser må da finnes?

Vi legger ikke engang lista på minste felles multiplum, men mye, MYE lavere! Idiotien snikinnføres med små subtile skilt og merkinger.

Tusen, TUSEN takk for denne supernødvendige informasjonen. Uten hadde jeg nok skrudd til krampa satt i alle fingrene!

Vi lever altså i en verden som legger til rette for at det å tenke er en unødvendig kraftanstrengelse, der kunnskap og kompetanse blir overflødig og der den som skriker høyest (flest følgere) setter presedens!

Idiotenes tidsalder er for lengst over oss, og jeg mener det er på tide å gjøre motstand! Men det kan vi jo selvsagt ikke gjøre for da risikerer vi jo at noen blir krenket! Snakk om ond sirkel!

Kan noen fortelle meg hvordan vi skal komme oss ut av den?

Jeg har et forslag: vi må tilbake til tiden da South Park var på sin høyde. Vi må slutte å krenke noen, og begynne å krenke ALLE! For akkurat nå er vi på vei til å seile over kanten på den flate jorda – noe forøvrig 54000 mennesker (FB) tror er en reell mulighet takket være sosiale medier!

Men hadde de satt seg på en flåte (alle 54000) for å “bevise” sin teori, så hadde verden sendt et redningslag etter dem for at de skulle vært ivaretatt, passet på og reddet!

Mennesket er den eneste arten på denne planeten som ikke følger prinsippet “survival of the fittest” (smartest), men heller beskytter alle mot alt hele tiden – til og med seg selv og sin egen idioti!

Stopp verden – JEG VIL AV!

Overskriften er delvis tittelen på min absolutte favorittsang som omhandler sommer. En sang som på en fantastisk måte beskriver årstiden vi er på vei inn i, og innholdet som gjør at de fleste av oss nyter den!

For meg som jobber i barnehage er det tiden hvor av- og påkledning går som en lek, og x antall skift i løpet av dagen er byttet ut med “pytt, det tørker” og et skuldertrekk.

Men så kommer alt annet som følger med sommer og juni – pride.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er min grunnleggende oppfatning at pride bør, skal og må markeres i barnehager og skoler, og etter terroren i Oslo er det om mulig viktigere enn noengang! Jeg forsvarer gladlig ovenfor foreldre, foresatte, bestemødre, onkler og barnehagemyndigheten hvorfor et regnbueflagg betyr mere enn bare symbolet i seg selv. For meg representerer det mangfold, respekt, likeverd, retten til å være seg selv og alt som faller inn under de nevnte kategorier. Og nei, jeg forstår ikke alt – jeg strever med dem/de, jeg forstår ikke fullt ut hvordan man kan føle seg som et kjønn man aldri har vært, jeg vet ikke hvordan det føles å være tiltrukket av samme kjønn… men hvorfor skal jeg det? Jeg trenger ikke forstå det for å akseptere og respektere det!

På samme måte som noen foretrekker katter fremfor hunder er dette subjektive vurderinger som må kunne avgjøres av hvert enkelt menneske uten at andre skal ha benevneverdig mye å si om saken!

Men… og det finnes et gigantisk men her. Når ble det ulovlig å kritisere eller stille spørsmål rundt ting man ikke forstår?

I dagens Aftenposten kan man lese om underskrifter fra lærere som stiller seg kritiske til regnbueflagget, og jeg tenker… ja, hvorfor ikke? Hvorfor skal vi ikke legge til rette for en debatt som belyser hvorfor vi flagger og hva vi faktisk legger i det? Skal det ikke være lov å kritisere, på en konstruktiv måte, bruken av symboler, flagg, bøker og lignende?

Er det ikke et aldri så lite oksymoron at man ikke skal kunne kritisere de som kritiserer resten av verden for å være trangsynte? Er det ikke nettopp kritikk og nysgjerrighet som skaper konstruktiv dialog og åpenhet?

I barnehagen bruker vi nysgjerrighet som utgangspunkt for læring og utvikling. I hvilken alder stopper det?

Det er faktisk en forskjell mellom kritisk tenkning og fordommer! Og den differansen bør vi kanskje i større grad undervise i skolen, for det virker som den er helt fjern hos veldig mange – fra politikere til “Ola” Nordhen (så dere hva jeg gjorde der?).

Vi skal alltid respektere mennesker for den de er, men det betyr ikke at vi ikke kan spørre om hva som gjør dem til den de er!

Så slutt å bli krenka av alt, noen av oss er faktisk bare genuint nysgjerrige på hvordan ting henger sammen. Og vi prøver etter beste evne å sortere en verden som snart ikke gir mening. Jeg kan kritisere den norske flagget (å tro meg jeg har non av det også), kongehuset, regjeringen, politikere generelt og så videre, men ikke regnbueflagget? Hvor er logikken?

Kan noen oppegående mennesker (ikke krenket av dette innlegget) svare meg på det?

Jeg er heller ikke en onkel, eller en voksen (i denne sammenhengen). For jeg er ikke ansatt basert på familiære relasjoner eller på bakgrunn av fødselsår og oppnådd myndighetsalder.

Jeg er ansatt i kraft av min utdannelse, plukket ut blant flere kandidater basert på min erfaring, kunnskap og kompetanse… altså ganske likt de fleste andre yrker! Og på lik linje med ansatte andre steder har jeg områder jeg er god på, og andre jeg behersker i mindre grad. Jeg har dager jeg leverer fantastiske prestasjoner, og andre der jeg er helt middels.

Til tross for alt dette får man kjøpt merch… kaffekopper med påskriften “superhelter jobber i barnehage”. Men vi er ikke det… i hvertfall er ikke jeg det! Jeg er barnehagelærer av utdanning, og pedagogisk leder av tittel… og det burde vært nok! Jeg har valgt meg dit jeg er på grunn av, mange tilfeldigheter, men i all hovedsak et ønske om å bruke min kunnskap, kompetanse og erfaring til å gi barn en best mulig start på livet. Gi dem troen på seg selv, tryggheten til å stå på egne ben, forståelse, empati, nysgjerrighet og læreglede (pluss mye, mye mer). Jeg har valgt meg dit på grunn av kompleksiteten i yrkesutførelsen og den faglige kompetansen som bør, OG SKAL, ligge til grunn i det vi gjør!

Men det er vanskelig… fy f det er vanskelig!

Det snakkes med jevne mellomrom hvordan man skal rekruttere folk til utdanningen, og til barnehagen generelt! Og hver eneste gang trekkes lønn frem… spesielt når det snakkes om rekruttering av menn i barnehagen! Men det handler ikke om det… lønna er ok den! Fagligheten derimot… hvorfor frontes ikke den hardere ut? Hvorfor snakker vi ikke om den faglige kompleksiteten som gjør barnehagen til den mest givende arbeidsplassen jeg har hatt?

Hvorfor dummer vi ned fagspråket slik at alle skal forstå det i stedet for å skape en kultur der man spør om man ikke forstår innholdet? Hvorfor bruker vi comic sans størrelse 20 i faglige dokumenter? Hvorfor skal alle skriv som sendes ut ha så mye visuell stimuli at det skriftlige budskapet drukner? Det er faktisk så ille at det læres inn allerede under studiet. “Husk at det er en bred gruppe dere skal nå ut til”, “legg dere på et nivå som alle forstår” osv. Hvorfor det? Jeg tok ikke en bachelorgrad for å skrive “bursdagsinvitasjoner”, jeg gikk ikke tre år på universitet for å virke myk i e-poster gjennom bruk av smileys og hjerter og jeg leste ikke fag kun for å bestå eksamen. Og hvilket nivå legger vi oss på hvis “alle” skal forstå? Det finnes sko i størrelse 45 med borrelås… just saying! Jeg bor i et borettslag der beboerne stadig må minnes på at søpla skal oppi bøtta, ikke ved siden av. Voksne folk hamstret dopapir for en luftveisinfeksjon. Er det nivået vi ønsker å ligge på?

Man hører også ofte i barnehagen “det er så mye erfaring, kunnskap og kompetanse i denne personalgruppa”. Hvor? Jeg er helt sikker på at det stemmer, men for at den setningen skal bli gjeldende må det opp og frem. Det må begrunnes, praktiseres, evalueres, endres og praktiseres på nytt… uten en løpende vurdering og formidling av det blir det bare tomme ord!

Og sist men ikke minst… hvorfor snakker vi oss selv “ned”? Superhelter? Voksne? Superhelt er kanskje ikke en nedgradering, men det er en fordumming av en hel yrkersgruppe som kategoriseres som noe ut fra en tegneserie.

Se for deg at regnskapsbyrået skal flytte inn i et nytt kontorlandskap… tror du de snakker om voksentetthet? Tror du forsvarsadvokatene i retten dummer ned språket slik at tilhørerne på bakerste rad forwtår alle ordene?

Og problemet blir ikke mindre. Med krav om 60% barnehagelærere innen 2030, lavere søkertall og flukt fra yrket vil neppe fagligheten øke. I år var det færre søkere til utdanningen enn det er studieplasser. Altså vil karakterkravene på til studiet gå ned og alle som ønsker vil komme inn. Hvordan er det i tråd med regjeringens satsning på økt kvalitet og kompetanse i barnehagen?

Jeg sier ikke at vi ikke skal gjøre noe med lønna, men det er min ærlige overbevisning at presentasjonen av yrket og arbeidsplassen er nøkkelen til rekruttering. Og det gjøres ikke på en god måte nå!

Kunnskapen må opp og frem. Den må frontes ut til foreldre, vi må engasjere oss på en mer konstruktiv måte enn å sutre over lav bemanning og dårlig lønn og profesjonaliteten må opp!

Jeg tråkker helt sikkert på noen tær her, og til det sier jeg “fantastisk”! For om du leser dette og føler deg støtt gjelder det høyst sannsynlig deg! Leser du det og forstår det ikke, gjelder det også deg! Leser du det, forstår det, er enig/uenig, drøfter det og så videre… ja, da gjelder det deg også, men kanskje i mindre grad!

Men jeg sikter ikke til noen spesielt, men alle generelt og meg selv inkludert!

Jeg er utdannet barnehagelærer, altså pedagog, og har i så måte lært meg den teoretiske fasiten. Men jeg skal likevel forsøke meg på en ydmyk tilnærming (har hørt om det ordet før).

For jeg har selv små barn, og jeg VET hvor lett det er at alle prinsippene går rett på båten en tidlig morgen, en sliten søndag eller en helt vanlig tirsdag. For vi kan det jo, i teorien… vi har alle sett de “andre” barna og tenkt “sånn skal mine aldri bli”. Sett i retrospekt er det bare til å le av, og jeg (vi) er på mange områder like gode/dårlige som alle andre (kona er også pedagog)!

Og jeg tror faktisk det er viktig å påpeke at vi ikke er noe bedre, vi er ikke perfekte, vi gjør ikke alt rett og vi kan ikke alt i praksis selvom teorigrunnlaget er bedre enn hos mange.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Meeeen… etter arbeid i mange barnehager, praksis i enda flere og flere foreldremøter ser jeg en trend som er mildt sagt uheldig – trenden med at barns følelser skal anerkjennes.

Selvfølgelig skal de det, men anerkjennelse er ikke det samme som total underkastelse. Når jeg sier at mitt mål med arbeidet er å bygge robuste barn, betyr ikke det at barn ikke skal få vondt, ikke bli lei seg, unngå motstand eller vike fra utfordringer – men de skal lære seg å reise seg igjen (etter den nødvendige trøsten de SKAL få), smile igjen når de har fått anerkjennelse for at ting er trist eller vanskelig, stå opp for seg selv i motvind og prøve seg på ting de ikke mestrer – øvelse gjør ikke alltid mester, men det forhindrer i stor grad at man rakner når man ikke får til med en gang.

For er ikke det hele poenget med å være barn? Prøve, feile… og prøve igjen! Det skal være rom for å feile, det finnes faktisk ikke bedre læring enn å gå på trynet. Men det ødelegges av voksne som, i all godhet, skal spare deg for å feile igjen og dermed tar bort utfordringen, dekker over følelsen eller distraherer med noe annet!

Og det gjøres dessverre i stor skala… femåringer som bæres inn i barnehagen fordi det er slitsomt å gå, foreldre som kjører hjem og henter de riktige sokkene eller alle de som har boller i bilen når barna ikke vil hjem på ettermiddagen. Svarene: beregn bedre tid, deal with it og bær dem ut – så vanskelig og likevel så lett! Jeg har selv båret min egen treåring ut i bilen under den ene armen med jakka i den andre fordi dressen var feil, skoene var feil, jakka var feil og det var fem minutter før stengetid. Dette var i vinter, med -8 og vind. Han overlevde helt fint, og hans mange problematiseringer ble lagt døde ganske så fort.

Nå nærmer vi oss (håper jeg 🤞) våren med bar asfalt og lettere bekledning, og hvis du spørr mine barn hva pappa sier hører til sommeren får du nok som svar; is… og skrubbsår! De får absolutt trøsten de behøver og skal ha, men så gjelder det å børste det av seg og sette seg på sykkelen igjen!

Ved flere anledning på jobb har jeg opplevd at barn begynner å gråte lenge før de vet om de har fått vondt eller ikke, og mange av tilfellene vitner om at de har hatt noen rundt seg som, gjennom ord og handling, forteller dem at dette var vondt før de i det hele tatt får muligheten til å kjenne etter! Og hvis det ikke er problematisk, så vet ikke jeg?!

Senest i går kunne man lese i aftenposten om 15åringer som følte på et stort press. Kan det tenkes at deler av dette skyldes at det aldri har blitt forventet noe av dem? Skolen skal være leksefri, det blir for mye press å gjøre noe utenom estimert “arbeidstid” (for det er det jo ingen jobber som krever). Fraværsgrensa ble hard å overholde aka det er faktisk slitsomt å møte opp (ingen fremtidige arbeidsgivere kommer vel til å kreve det?).

Vi snakker her om hele vår kommende generasjon. En hel generasjon hvor egoister ikke er dekkende… egosentrisk er nok et bedre ord! En hel generasjon som kan sammenlignes med jorda den gangen “vi” trodde at Tellus var universets sentrum og alt roterte rundt “oss”.

Beklager å si det, kjære foreldre, men ditt barn er ikke universets sentrum. Alt dreier seg ikke rundt din ene håpefulle og det er en GEDIGEN bjørnetjeneste å la de vokse opp i den tro!