Selv om jeg sikkert har skrevet dette før, velger jeg å ta en ny gjennomgang.
Jeg er 38 år, gift med ei fantastisk dame, pappa til to gutter (4 og 7) og pedagogisk leder i barnehage.
Jeg har vært innom ungdomsskole, videregående, ungdomsklubb, vakttjenester, og barnevernsinstitusjon mm i min karrierevei, og jeg har hatt fast arbeid siden jeg var 13.
Jeg har jobbet med og uten uniform, og jeg har med med meg en ganske bred formell kunnskap gjennom utdanning… men nok om meg!
Jeg kan nå lese om det synkende søkertallet til barnehagelærerstudiet, og det gjør meg trist! For ja, yrkesgruppen har (som alle) sine utfordringer, men til tross for alt det overnevnte er det uten tvil den mest givende jobben jeg noengang har hatt! Man gir ekstremt mye av seg selv, men får også så ufattelig mye tilbake.
Og vi har så ekstremt mye ansvar… som en som basicly har jobbet i ALLE ledd med mennesker der systemet har sviktet mener jeg helt opprintig at om vi skal gjøre en forskjell MÅ det være i barnehagen. Vi kan spare samfunnet for enorme kostnader, vi kan skape verdier gjennom fremtidige delaktige samfunnsborgere og vi kan skape kulturelle broer og forståelse.
Men midlene til det, det blir vi ikke vurdert verdige til å motta. Siden jeg startet i barnehage i 2018 har sektoren skreket etter én ting… FOLK… vi trenger flere folk! Ikke nye retningslinjer og prosedyrer for det psykososiale arbeidsmiljøet, ikke en mobbelov, ikke ergonomiske stoler og heve/senkepulter. FOLK!
Alle barn har rett til å bli sett, hørt, anerkjent og så videre, men det bringer bare opp det filosofoske spørsmålet “om et tre faller i skogen…”.
Det er gjort studier som viser at kvaliteten i arbeidet ikke nødvendigvis øker med økt bemanning, men er ikke også stabilitet i personalet kvalitet? Redusert sykefravær, er ikke det kostnadsbesparende? Og er det ikke kvalitet?
Men noe av skylden må vi faktisk ta selv. Fordi det handler om barna strekker vi oss utover det som ville vært forventet av noen andre. Vi svarer på henvendelser på kveldstid, vi planlegger på søndag og vi handler på vei til jobb. Alt uten å få noen form for kompensasjon for det, for det handler jo om barna. Og med alt dette arbeidet viser vi at “vi får det jo til”, noe som faktisk gir rom for det politikerne driver med – trenering.
For det finnes liten tvil om at det er det de driver med. ALLE forsøk med ekstra bemanning har vist det samme: lavere sykefravær, større trivsel og dermed bedret kvalitet (min vurdering).
Men vi må slutte. Slutte å gå den ekstra mila, svare på henvendelser utenfor arbeidstid, planlegge på søndag. Vi har vår tilmålte tid til alt det, og om vi alle slutter med det vil man kanskje tydeligere vise hvor skoen trykker!
For ved å alltid strekke oss lenger, gjør vi at vårt maksmimale potensiale blir normen; vi greier, vi får til, vi overlever. Hvilket annet yrke har overlevelse som en normalstandard?
Vi er faktisk bare mennesker vi også, og det er her overskriften kommer inn. For mange av mine nåværende og tidligere kolleger har sikkert hørt meg si: “når jeg går hjem bryr jeg meg ikke lenger”. Det er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, for selvfølgelig bryr jeg meg. Men når jeg går ut døra på jobb må fokus skifte. Jeg har tre mennesker hjemme som trenger meg på mitt beste, og de trenger at det finnes rom for flere ting i livet mitt enn jobb. Og la oss være ærlige; hvis du finner andres barn “viktigere” enn dine egne, da har du faktisk et problem!
Og det er desverre det vi hele tiden gjør, vi drar med oss arbeidet hjem. Så en 37,5 timers arbeidsuke blir til en 24/7 jobb, og selvfølgelig er det utmattende. Selvsagt gir ikke det de ansatte et grunnlag for å snakke opp yrket sitt, og selvsagt er ikke det spesielt rekruterende!
Så vi må begynne å ta tilbake vår egen arbeidsplass, vi må eie den, styre den og legge i den det vi faktisk har å gå på! Vi jobber faktisk bare 1/3 av døgnet, og det er ekstremt urettferdig om det skal bruke 100% av vår kapasitet!