Trist som faen!

I denne romjulen har nyhetsbildet vært preget av en ting, nemlig Ari Behn.
Mannen alle har en mening om valgte å avslutte livet altfor tidlig!

På et personlig plan må jeg innrømme at jeg ikke føler noen spesiell sorg, men objektivt sett er det trist når noen, hvem som helst, velger å ta sitt eget liv.

Ari var for meg en fargeklatt som klarte å sparke litt liv inn i et ellers traust kongehus. Han var typisk unorsk og kanskje en type vi trenger flere av! Han var en kunstner som snakket i store ord, pompøse fraser og fargerike metaforer… hans bortgang vil skape et tomrom i offentligheten.

Når jeg nå leser minneord og kommentarer under de nevnte ordene får det meg til å tenke… for jeg har selv vært der. Tenkt at selvmord er det mest egoistiske som finnes!
Men i 2011 leste jeg en dødsannonse som endret det. Der stod ordene “valgte å forlare oss”.
Det var første gang jeg så det formulert på den måten og det fikk meg inn på et nytt spor.
Ordene var skrevet om en ung gutt, med hele livet foran seg og familie rundt seg.

Jeg tror de aller færreste av oss klarer å forestille seg hvor mørkt det er når man velger å ende livet.
Når man velger å forlate barn og familie man elsker, da må det være ganske fritt for lys i enden av den tunellen.
Og det er ikke å velge den enkle utveien – det valget kan umulig være enkelt!
For meg fremstår det sjelden som tilfellet at man vil påføre sine nærmeste, men heller at man ikke orker livet til tross for at de finnes.
Selv kan jeg ikke i mine mørkeste stunder sette meg inn i tankesettet, og jeg håper at jeg aldri kommer til å ende opp der hvor Ari var.
Men kanskje bør vi tenke på at det faktisk kan ramme oss alle.

La oss uansett lære noe av denne tragedien. La oss gripe tak i problematikken rundt selvmord. La oss bryte ned tabuer. Slå ihjel myter.

R.I.P

Skolegudstjenesten må dø!

Desember er litt over halvveis og julen kan sies å være rett rundt hjørnet – for mange er den nok allerede godt i gang.

Som alle år betyr årets 12te og siste måned; økt inntak av usunn mat, mere godteri, et unaturlig stort konsum av tørre kaker, stort alkoholforbruk med mere.
Det mest skremmende er allikevel, i mitt hode, den økende graden av religiøsitet som forplanter seg i det norske folk!
Plutselig, natt til første desember, blir det viktigste i verden å bevare de “norske” tradisjonene – dere vet; det tyske juletreet, coca colas røde tjukkas, svinekjøttet de elsket i midtøsten rundt jesu tid og så videre.

Og til å hevde oss bundet til en religion, som i hvertfall utad, forfekter nestekjærlighet, empati og forståelse, er det et merkelig høyt nivå av aggresjon som bobler til overflaten.

Foreslår man kjøttløs jul, religionsnøytral feiring eller likvidering av julegudstjeneste i skolen blir man, så godt som korsfestet.

Egon Holstad har i dagens vg et innlegg der har tar til ordet for nettopp sistnevnte, og du skal ikke langt ned i et relativt langt kommentarfelt før kristen nestekjærlighet er et glemt kapittel. Muslimfrykten kommer også tett.
Og hvorfor skal vi ikke droppe det?
Det påpekes at man kan stå over hvis man ønsker, noe som i og for seg er sant. Men ville det ikke vært mere logisk å velge å delta?
Hvorfor skal man i et land som har separert stat og kirke måtte ta et aktivt valg om å unngå påprakking av religiøse ritualer?

En studie jeg kun har hørt Seth Andrews (the thinking atheist) referere til påstås det at ideell alder for indoktrinering er mellom fire og 14 år.
Burde man ikke derfor, i denne alderen, lært om religion på en faktabassert og kritisk måte slik at man i en alder av 15 kan ta et opplyst og aktivt valg selv?!

Jeg skal på ingen måte påberope meg objektivitet på området, men jeg kan allikevel (noe arrogant) si at det er mere objektivt korrekt å la alle få velge ut ifra sine subjektive forutsetninger. Og man bør da kunne velge noe inn, ikke bli tvunget til å aktivt velge det bort!

Så god jul alle sammen – måtte den fylles med det dere selv finner viktigst!