detsvartehull

Nye kutt, færre muligheter, mindre handlingsrom og barna sitter igjen tilbake som noen av taperne i foreslått statsbudsjett for 2027… business as usual der altså!

Kunnskapsministeren, som forøvrig poserer sammen med fem barn rundt et bord i det jeg antar er et nøye utvalgt øyeblikksbilde fra det kvarteret hun var på besøk i en barnehage, trekker frem at dette bare er et forslag. Stortinget står fritt til å bevilge de tapte millionene, men det fjærner fortsatt ikke symboleffekten av å fjerne de i utgangspunktet!

Man kan forsåvidt argumentere for at disse pengene i utgangspunktet var del av et ekstra tilskudd som så “generøst” ble bevilget i 2026, og at derfor ikke er reelle kutt. Jeg har regnet på det før og har ingen problemer med å presentere tallene igjen; uten det foreslåtte kuttet tilsvarer summen tildelt i 2026, 200000 til hver barnehage i Norge dersom det deles flatt. Det hadde vært veldig bra om det gikk til innkjøp av pedagogisk materiell, ganske bra om det gikk til mat… men det er fortsatt HELT ELENDIG når det er ment til å få inn ekstra folk i barnehagen (med mindre sosial dumping er målet 🤔). Den nye (foreslåtte) summen på drøye 150k er et enda større smekk i trynet enn den forrige – og du får hvertfall ikke styrket bemanningen av den summen!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og hvorfor godtar vi det? Hvorfor godtar vi å jobbe under forhold der man blir satt i en posisjon hvor man er ment til å juble for et halvt (ikke det en gang) årsverk ekstra?

Og hvorfor må politikere sette ned komitéer for å finne ut hvorfor ansatte rømmer fra yrket? Vi vet jo hvorfor. Det handler ikke om lønn! Det handler ikke om mistrivsel i jobben! Det handler ikke om barna! Eller krevende foreldre!

Det handler om et enormt arbeidspress. En usikkerhet i om man faktisk får avviklet pausen sin én eneste dag denne uken! Usikkerheten som oppstår; hva hvis en til melder seg syk nå, hva faen gjør vi da? For det er ingenting å gå på… det finnes ingen ressurser å hente utenfra, og en ukjent vikar fra et bemanningsbyrå kan faktisk være til mere hinder enn hjelp. Ikke fordi de ikke er flinke, men fordi det låser enda en ansatt til å guide de rundt, gi de innføring i rutiner og presentere dem for barna på en god og trygg måte.

Men alle de andre dagene, de FIRE dagene i året alle er friske, da er det godt nok bemannet?! Njaaaa, er det det? Bemanningsnormen sier én voksen per tre småbarn, og én per seks store. Så to avdelinger med 18 storebarn på hver tilsvarer seks årsverk som skal drifte 7’ish til 17. Med andre ord belager vi oss på at noen blir levert sent og hentet tidligere, men i værst tenkte scenario kan man stå to ansatte med 36 barn den siste timen (hvis alle er friske vel og merke).

Og en annen “morsom” ting. Barn regnes som store fra det året de fyller tre (ikke fra de faktisk fyller), og et barn som fyller tre 31.12 bytter avdeling i august samme år og er dermed prisgitt å dele en ansatt med fem andre barn i en alder av to og et halvt (ish).

Og dette bringer oss over til hva barnehagen skal være versus hva den faktisk er. For barnehagen skal være både en lærende organisasjon, en pedagogisk institusjon, vi skal drive opplæring i alt fra ADL-ferdigheter, språk, matematikk og teknologi +++. Vi skal drive et tett foreldresamarbeid, samarbeide med andre etater, helst stå for variert og næringsrik mat, delta i utviklingsprogrammer og sette oss inn i nye retningslinjer. Og her har jeg utelatt mye!

Vi skal også fungere utjevnende, både sosiale og økonomisk. Vi skal bidra til at alle, også de sårbare barna, får en god start på livet. De skal bli hørt, sett, anerkjent, men det er vanskelig å ikke trekke inn “treet som faller i skogen…”. For hva hjelper det hvis ingen er der til å høre på.

Jeg har sagt det før, men det må sies igjen: bemanningsnormen må opp! Og så får det koste det det koster! For slike midlertidige bevilninger funker absolutt ikke… det blir for lett å kutte, og det blir for lett å skylde på andre prioriteringer. Jeg tror det kalles å seile den veien høna sparker når det fremstår som helt tilfeldig.

Og en siste ting. Vi må bli bedre på å protestere! Se f.eks i Frankrike… det er ingen der som lurer på om noen er misfornøyde! Her nøyer vi oss med å bli litt irritert, surmule en stund og så er vi tilbake til å klage på hvordan det er!

Så barnehagen MÅ få mere penger til bemanning, og det må gjøres permanent!

Ja, det kan faktisk tenkes at det å sende ettåringene i barnehagen kan ha uheldige konsekvenser for noen. På samme måte kan det være uheldig for andre å være hjemme sammen med sine foreldre i så lite som 14 dager. For enkelte kan det til og med være uheldig å bli født som barn til de foreldrene man ikke valgte selv, og barn som er plassert i forsterhjem fra fødsel kan allerede ha traumer for livet.

Vegard Bruun Wyller kaller det “et stort sosialt eksperiment” å sende ettåringene i barnehagen. Men er ikke all barneoppdragelse i så fall et eneste stort sosialt eksperiment? Jeg har flere ganger på fleip sagt at det er foreldrenes privilegium å ødelegge barna sine på den måten de syns best. Og selv om det selvsagt er en spissformulering står jeg inne for at det likevel inneholder mye sannhet!

Vi har vårt eget temperament, våre egne grenser, vår måte å kommunisere på og våre prinsipper (som ofte ryker på båten når vi står midt i det).

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men når vi kaller noe for et eksperiment fremstår det som om vi ikke har noen tanke bak, noen idé om utfall og at vi like gjerne kunne trillet terning rundt en hver beslutning.

For faktum er uansett at mennesker er forskjellige, og etter snart ti år i barnehage vil jeg påstå at dette også gjelder barn – heeeelt ned i ett år. For noen passer det ikke å starte i barnehage før de er to, for andre passer ikke basebarnehage, for noen er aldershomogene avdelinger topp, mens andre igjen trenger eldre barn å strekke seg etter eller yngre for å passe inn. En treåring er ikke nødvendigvis lik en annen treåring, og det samme gjelder faktisk ettåringene.

Så når man går så bastant ut og sier at alle bør være hjemme til de er to-tre, vil jeg påstå at det er et like stort sosialt “eksperiment”.

Under pandemien hørte vi i barnehage om igjen og om igjen om “de sårbare barna”… vi hørte det faktisk så ofte brukt som argument at jeg med flere (som jeg vet om) tenkte; fuck, de sårbare barna – selvsagt uten at det handlet om barna i seg selv!

Men hva da med de barna som vokser opp i hjem med rus, misbruk, omsorgssvikt osv? Det er faktisk ikke slik at mamma og pappa er de beste omsorgspersonene for alle barn. Og til og med de som overdriver sin omsorg kan få uheldige konsekvenser for barna i lang tid fremover.

Men det kan vel ikke bli for mye oppmerksomhet? Jo, det kan det! Det har til og med etablert seg begreper om disse foreldrene; curligforeldre og helikopterforeldre har blitt normale uttrykk som er inkorporert i det norske språket, og begge kan vel på snillest mulig måte beskrives som en gedigen bjørnetjeneste!

Vi som jobber i barnehage har sett mange ekempler på begge, og problemet ville neppe vært mindre dersom de sine første tre leveår hadde vært isolert i en sånn boble. Jeg sier selvsagt ikke at det gjelder alle, ikke engang de fleste, men her igjen ligger faren i å generalisere basert på en felles minimum.

En av mine viktigste arbeidsoppgaver i barnehage er, slik jeg ser det, å skape robuste barn. Ofte når jeg sier det kommer mange pigger ut, så la meg forklare; robusthet handler ikke om å ikke bli lei seg, ikke få vondt, ta igjen med samme mynt osv. Det handler for meg blant annet om å ha verktøyene og evnene til å stå i motstand, håndtere negative følelser, tørre å prøve igjen (når man har feilet), og ta egne valg og beslutninger. Uten disse ferdighetene mener jeg at livet kan bli meget langt og slitsomt, negativ psykisk helse øker og mange andre negative konsekvenser – men det er kanskje bare meg?!

Men når vi først snakker om våre barn, og hvordan vi bedriver sosiale eksperimenter med deres liv. Skulle vi tatt en liten diskusjon om seksårsreformen samtidig?

En reform som ble motsagt av ALLE fagfolk før den ble innført, totalslaktet på alle punkter i evalueringen og som ikke har medført bedring i resultater på noe område! For den ble ikke det som ble lovet; det ble ikke ansatt barnehagelærere i skolen, det ble ikke mere lek (heldigvis innført de siste årene), resultatene på nasjonale prøver gikk ikke opp… og testmanualene i landets PPT-kontorer slites ut over en lav sko. Men frykt ikke, Høyre har løsningen – to timer mere matte og norsk HVER dag i første og andre klasse. Så han stakkaren som allerede strever med å sitte stille å få med seg nåværende pensum skal tvinges til å sitte to timer ekstra – DET er et sosialt eksperiment, og hvorfor skriker ikke flere om det? For hvorfor er det alltid “minus og minus blir pluss”- metaliteten som råder? Når har mere av det som tilsynelatende fungerer noen gang vært en bærekraftig løsning?

Kanskje fungerer det for noen få, men igjen er det snakk om ulikhet og individuelle forskjeller. Og slike nyanser synes fraværende i det offentlige ordskifte. Det fremstår som vi best forstår ting npr det er fremstilt som svart/hvitt, slik at vi kan velge én side, stå for den og slippe å tenke noe mere på de faktiske argumentene.

Jeg har sett ettåringer i barnehagen skli enkelt inn, oppleve samhold, tilhørighet og utstråle en trygghet som er helt innlysende. På den annen side har jeg sett treåringer som starter i barnehagen for første gang som strever med både trygghet, tilhørighet og etablering av relasjoner. (Og jeg har åpenbart sett det motsatte også). Slik jeg ser det betyr det at jeg ikke kan konkludere med noe som helst, utover at livet generelt er et eneste stort enormt sosialt eksperiment, og at det eneste vi kan forutse er at det ender i døden på et eller annet tidspunkt.

I mellomtiden er det ikke annet å gjøre enn å krysse fingrene og håpe man tar de rette valgene for seg selv og sine egne barn! Selvfølgelig er disse valgene ikke 100% ens egne… de er også rammet inn av økonomiske forutsetninger, familiære forhold og en haug av andre faktorer som ikke kan kontrolleres.

Som Limp Bizkit sa en gang i tiden; “Cause life is a lesson, you’ll learn it when you’re through”!

Men som dessverre viser seg å være alt annet!

Det viser seg nemlig at innenfor de 50% av befolkningen som jeg er med på å representere, består en enorm (i hvert fall altfor stor) andel av neandertalere – menn som tror at tegneseriefremstilling av de forhistoriske mennene som slo potensielle sexpartnere i svime med en klubbe faktisk ikke gjorde noe galt!

Klubba er riktignok byttet ut med kjemiske stoffer, men resultatet er faktisk det samme. Kvinner uten mulighet for å samtykke eller avslå blir utsatt for ting vi som menn (de fleste av oss) ikke kan forestille oss!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Steinar Sagen formulerte dette på en forbilledlig måte i sin kronikk “Rasshøla må settes på plass”!

https://www.vg.no/nyheter/i/MARaxJ/steinar-sagen-ikke-vaer-en-liten-lort

I ettertid har jeg selv måtte tenke gjennom min egen fremtoning, og hvordan den kan oppfattes.

For det er lett å fnyse av hun som var på tur i skogen alene og kun følte frykt ovenfor mennene som campet i nærheten! Det er lett å tenke at hun som går hjem fra byen alene og klamrer seg til voldtektsfløyta overdriver…

Og ofte er det vi, vi som tenker at vi ikke er farlige som fnyser av det! For JEG har jo gått gjennom slottsparken nattestid flere ganger uten en snev av intensjon om å overfalle noe. JEG har jo aldri vurdert å dope ned noen på fest for å tilfredsstille kroppslige behov. JEG har jo aldri sittet sammen med seks venner og diskutert, tilrettelagt for og gjennomført en gruppevoldtekt. Ergo er det jo ingen grunn til å være redd for MEG!

Men JEG er også en mann på nærmere 190cm, med mørk stemme, skjegg og de fysiske forutsetningene som “trengs” for å faktisk kunne gjennomføre alt det overnevnte. Og det er de de ser når de møter meg i skogen, på vei hjem fra byen, i et mørkt og tomt parkeringshus, på festen eller i studenthuset.

Og det er jo nettopp det Cornell-saken illustrerer så godt – det kan skje hvor som helst, i alle samfunnslag, i alle aldre og til og med med vitner!

I etterkant av Sagens kronikk har jeg sett en del kommentarer og motbør sendt i hans retning, og ikke ovverraskende handler en del av disse om etnisitet og innvandrere. Etter å ha lest kronikken flere ganger føler jeg meg ganske trygg på at intensjonen var en bevisstgjøring av samfunnet som helhet, og ikke et spark mot spesifikke etnisiteter. Og uansett… Om vi som et tankeeksperiment sier at 80% av alle overgrepene utføres av innvandrere, regner vi da de siste 20% som et akseptabelt antall? Si f.eks at det begås 1000 per år… syns vi da 200 er greit og noe vi må regne med? I mitt hode tenker jeg at målet må være 0! Ja, det er dessverre naivt å tenke at vi kommer dit, men det må jo likevel være målet, må det ikke?

Jeg tenker i hvertfall at ett ødelagt liv er ett for mye, og vi må derfor alle ta ansvar for den gruppen vi faktisk kan påvirke.

Jeg kan med aller største sansynlighet gjøre lite for å få ned antallet overfallsvoldtekter i Oslo, men som pappa til to gutter kan jeg i aller høyeste grad påvirke deres holdninger til kvinner og hvordan den utvikles. Jeg kan lære dem empati, medfølelse og respekt. Jeg kan lære dem om kropp og grenser, seksualitet og hva et samtykke innebærer.

I mitt arbeid med barn står jeg også i en særposisjon til å formidle disse tingene også til andres barn, men det fraskriver ikke foreldrene ansvar for å gjøre akkurat det samme.

Å forhindre overgrep, voldtekt, og mishandlig kan ikke overlates til offentlige instanser som barnehage, skole, politiet m.fl., det er et ansvar vi alle må bære sammen. Det handler om å etablere holdninger og verdier hos oss selv, hverandre, venner, barna våre og også om å faktisk stå opp for den uretten vi blir vitne til.

Alle som har lest overskriften i Cornell-saken tenkte nok som meg; JEG ville sagt ifra, JEG ville stoppet det! Men jeg er ganske sikker på at de innvolverte i saken også ville sagt det om de stod utenfor eller diskuterte hendelsene i en hypotetisk setting. For det er veldig lett å miste gangsyns og evnen til å tenke fornuftig når man sitter der dersom egne holdninger ikke er solid forankret gjennom systematisk arbeid!

Og det arbeidet er vi ALLE ansvarlige for!

Til slutt vil jeg komme med den viktigste presiseringen av alle;

Om du går naken eller i kjeledress, om du er ruset moderat eller bevisstløs, om rusen er lovlig eller ulovlig, selvforskyld eller påført… offeret er ALDRI skyldig i overgrep!

Kvinner og menn, unge og gamle skal alle ha de samme fryktene når de snubler sveiseblinde hjem fra en fuktig aften; har jeg med nøklene mine, faller jeg og slår meg, sovner jeg i snøen, finner jeg veien osv.

IKKE en reell, iboende frykt for å bli voldtatt!

… ja, jeg snakker om meg selv, som etter åtte år som både assistent og pedagog hadde min siste arbeidsdag på gulvet i barnehagen. Jeg mener ikke, virkelig ikke, at jeg er en uerstattelig kraftpakke og at tapet av MEG er noe værre enn tapet av en hver annen barnehageansatt.

Misforstå meg rett; dette er ingen form for ydmykhet eller nedgradering av min egen person. Jeg er ikke nok et offer for janteloven, og jeg er helt ærlig på at jeg virkelig mener jeg er særdeles dyktig i min jobb, men dette handler om en systemsvikt.

Og før jeg går videre vil jeg påpeke, ettertrykkelig, at dette på ingen måte handler om faktorer på min arbeidsplass. De siste tre årene har jeg hatt den gleden av å jobbe med en haug av kompetente, dyktige, engasjerte og energiske mennesker. Jeg har tidligere hevdet at uttrykket trykket på kopper og t-skjorter; “superhelter jobber i barnehage” ikke stemmer, men de siste årene har særdeles dyktige kolleger motbevist mitt utsagn. Og det vil jeg benytte anledningen til å takke de for!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men hva får de (vi) igjen for det? INGENTING!!!

Vi kan alle, hvert eneste år, lese om reduserte søkertall, større turnover, flere som slutter og hvordan skal vi snu trenden(?). Ikke med å forsette i det samme sporet i hvertfall.

Det norske skolesystemet som barnehagen også har blitt en del av, på godt og vondt, ble etablert i etterkrigstiden og har siden gjennomgått svært få radikale endringer som har vært til det bedre. Og begge er på et sted der implodering er en svært reell mulighet om det ikke gjøres noen drastiske forandringer! Og her kommer et fåtall av årsakene fra en barnehagelærers perspektiv:

“Barnehager mot 2030 – strategi for barnehagekvalitet 2021-2030”  listet opp ordene kvalitet og kompetanse ca 270 ganger uten og ett eneste sted definere hva det betyr, og fra politisk hold ble det ytret at det var et ønske om flere at flere barnehagelærere tok en mastergrad. Men hvorfor skal man ta en master? Hvorfor skal man bruke tid, energi og penger på å utdanne seg videre når belønningen i den andre enden er null, niks og nada? Stillinger som pedagogisk leder krever kun bachelor og lønner deretter. Det eneste som endrer seg er forventningene, men fire timer plantid er fire timer uansett hvordan man snur på det! Og her er vi ikke superhelter, vi kan ikke få tiden til å stå stille! Og hvorfor skal vi?

For når du har nådd 16 års ansienitet, da er du i mål. Det er ikke noe mere å hente, man tjener ikke noe på å bli. Man får ikke igjen for timene man har brukt på studier med tapt arbeidsfortjeneste, frustrasjon, reiseutgifter og så videre…

Ja, kommunalt kan man få noen få titals tusen ekstra for ×antall studiepoeng, men så er det slutt! Og man må belage seg på lønnsforhandlinger båret frem av forbund som syns det er vel verdt å bruke penger på hotellovernatting og kveldsundeholdning for sine medlemmer (ja, jeg har selv vært tillitsvalgt).

Så hvordan i helvete rekrutterer man folk til studier der sluttproduktet er et overarbeidet yrke med null utviklingsmuligheter? Gjør noe med systemet! NÅ!!! For det er faktisk grenser for hvor lenge folk holder ut!

Og så kommer heldigvis politikerne på banen å bevilger 1,1mrd 🎉 Men vent et sekund med applausen, og slutt å la dere blende av et høyt tall… for tallet er altfor lavt. Delt på alle landets barnehager betyr det drøyt 200k til hver barnehage. Altså ca en assistent i 50% stilling uavhengig av størrelse, antall avdelinger og antall barn. Og hva hjelper det? Jo, det hjelper den politiske samvittigheten som kan si at “i 2026 fikk dere såååå mye penger, men vi ser ingen bedring i kvalitet”. Nei, selvsagt ser dere ikke det! For det eneste de midlene gjør er å redusere vikarbruken minimalt. På min (til og med i dag) arbeidsplass er det fire avdelinger, så hvor skal vi plassere en halv stilling? Det blir jo der noen er borte, og vipps så er bemanningsnormen opprettholdt 👌 men blir det mere kvalitet? 🤔 neppe! Bemanningsnormen må heves, og så må det koste det det koster. Da får man økt kvalitet! Man må bevise det, uten tvil, og ikke bare bruke det som en hvilepute. Men samtidig kjenner jeg så mange barnehageansatte som strekker sin egen fysiske og mentale helse lenger enn man forventer av noen andrr at det å gi de en “pause” ville vært vel fortjent!

Men penger til å endre normen finnes ikke, for vi bruker alle pengene på kommisjoner og utvalg (som la oss være ærlige, ikke er noe mere enn en forbanna kolokviegruppe) som skal se på ting, komme med anbefalinger og utarbeide nye retningslinjer. Og tilstedeværelsen av folk fra gulvet i barnehagen i disse kolokviegruppene ligger på en hyppighet et sted mellom “svææært sjeldent” og “aldri”. Det er alltid noen andre som “vet best” hva som er nødvendig. Sist ut: lesekommisjonen til kunnkapsministeren som skal komme med råd og anbefalinger. Altså en kommisjon nedsatt av Kari Nessa Nordtun som har en master i rettsvitenskap skal fortelle barnehageansatte hvordan de skal øke leseferdighetene hos førskolebarn. Jeg er utdannet barnehagelærer, jeg vet hvordan man gjør det. Det jeg trenger er TID til å planlegge det, TID til å gjennomføre det og TID til å evaluere det! IKKE en kommisjon som sørger for flere pålegg innenfor altfor tighte rammer… og for å få tid trenger jeg folk!

For ja, høytlesing er bra! Men det alle slike kommisjoner glemmer er at vi snakker om barn. Barn er fantastiske, fordomsfrie, utforskende, nysgjerrige, kunnskapssøkende… men også uforutsigbare (det som gjør jobben spennende). Man kan planlegge, planlegge og planlegge litt mere, og jeg kan garantere at jo mere man planlegger, jo mere går til helvete… en ansatt ble syk, to barn røk i tottene på hverandre, en kasta opp osv.

Tenkt, men ikke urealistisk scenario: barn kan være nøtteliten å slenge seg fra toppen av et tre uten en skramme, før de i neste sekund slår ut to tenner mens de sitter på en benk og spiser lunsj. Du har planlagt å lese et kapittel i boka hver dag til lunsj:

Dag 1: du ble selv syk fordi disse bakteriefabrikkene vi kaller barn hostet deg i ansiktet hele dagen i forveien.

Dag 2: avdelingen manglet to andre ansatte fordi det var sesong for omgangssyke.

Dag 3: du leser kapitteloverskriften før en roper “ferdig” fra do.

Dag 4: de overnevnte fortenna slås ut mot bordkanten, og den planlagte lesetiden går meg på å trøste, tørke blod, ringe foreldre og sørge for at resten faktisk får mat.

Dag 5: det kommer en kommisjon som sier at dere må lese for barna mens de spiser. Hadde du hatt lyst til å drepe noen? Jeg vet at jeg hadde tenkt tanken!

Dette kan høres søkt ut for alle andre, og jeg forstår at det virker som det kan være hentet ut av en sci-fi film, men alle som har vært innom en barnehage vet at dette er realiteten!

Så hvordan holder man på ansatte? Rekrutterer nye? Skryte av jobben? Øke kvaliteten?

Ikke gjennom kommisjoner, utvalg eller politisk styring… men gjennom å løfte problematikken frem i lyset!

Til tross for alt dette har jeg elsket jobben min i alle disse årene, men når muligheten byr seg så hopper man på!

Så til alle barnehageansatte der ute: fortsett med det dere gjør, for dere gjør en fantastisk jobb! Pyser jobber ikke i barnehage, og dere yter i tråd med det som for alle andre ville vært helt urealistiske forventninger!

Så etter åtte år: takk for meg, takk for alt jeg har fått være med på og takk til dere som holder ut!

“Du kommer ikke så langt med 19 millioner når du har et underskudd på driften på 200 millioner, da må man gjøre andre grep”.

Ordene tilhører Moss kommunes ordfører, Simen Nord, og er et direkte sitat fra Moss avis i 2024. Tallene som her nevnes er tilbakestilling av eiendomsskatten til 2023 nivå, og svaret ble i stedet å redusere den med ytterligere 10 millioner i 2025. Sistnevnte nedgang anslås å gi en alminnelig hustand svimlende 600 kroner ekstra å rutte med I ÅRET, hvilket gjør det fair å anslå at fra 2023-2025 har de fleste hustander kunnet kjøpe et ekstra par ålreite joggesko!

Når jeg nå sitter å leser gjennom kommunens økonomiplan for 26-29 ser jeg reduksjoner over store deler av linja. For å nevnte noen skal det kuttes i kultur, oppvekst og helse, og som nevnt tidligere skal en del av dette være gjennom kutt i årsverk i skolen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men et punkt økes med 5 millioner i 2026 (om jeg ikke ser helt feil), nemlig kommunedirektør med stab. Jeg innser at ettersom 19 millioner ikke ugjør noen forskjell, så er vel 5 bare lommerusk som ingen merker, men jeg vil likevel påstå at det godt på vei kunne bidratt til fortsatt drift av Åpen barnehage som igjen foreslås nedlagt. Et fantastisk lavterskeltilbud som gjør hverdagen lettere for nybakte foreldre, det skaper et inkluderende fellesskap i nærområdet og det er med på å lette småbarnas første overgang til institusjonalisering – aka barnehagen!

Jeg har selv benyttet med av dette tilbudet under pappapermisjon, et tilbud som drives frem av engasjerte og dyktige ansatte som gir både barn og voksne et avbrekk fra den monotone hverdagen det kan være å gå hjemme i småbarnsfasen. Jeg vil gå så langt som å si at for noen kan det være redningen fra, og for andre forebyggende for, psykiske utfordringer knyttet til brakkesyke, vinterdepresjoner og det meste annet man kan pådra seg når man sitter isolert hjemme mesteparten av dagen i en mørk novembermåned! Er det verdt joggeskoene så langt?

I dag, 03.11.25 kan man logge seg inn på Moss avis å lese om hvordan norske kommuner kun oppfyller 59% av lovpålagte tjenester for unge, og Moss kommune kan på toppen av det slå seg på brystet med at barnehagene knuser snittet i negativ forstand. Med et tall på 38 er vi ikke engang i nærheten av landsgjennomsnittet for barnehagene. Likevel finnes det ingen satsning på barnehager og skoler i økonomiplanen for de neste tre årene.

Skolene som er godt oppe på 90-tallet… er tanken at det er så bra så her kan vi fire litt på kvaliteten? Forstå det den som kan!

Uttrykket “som man sår, høster man” presser seg frem i bevisstheten, og den nedfallsfrukten vi i beste fall kan karre til oss og kose oss med når reultatene av disse kuttene gjør seg gjeldende er som jeg har nevnt tidligere; høyrer drop-out fra skolen, færre arbeidsføre og skattebetalende, flere på trygdeytelser, økning i ungdomskriminalitet og sikker mange flere sterkt ønskede ringvirkninger.

Og alt dette har vi klart å få for prisen av et par ålreite joggesko!

30.09.25 kunne leserne av Moss avis bla opp gladnyheten om at en ny svømmehall er vedtatt, og med byggestart første kvartal neste år vil vi, i motsetning til østfoldbanen, kanskje se den ferdigstilt i vår levetid 🤞

For det er liten tvil om at en svømmehall er nyttig i en tid der færre og færre kan svømme. Svømmeundervisning i skole/barnehage er kraftig redusert, og grunnet nasjonale prøver (mine spekulasjoner) ikke et prioritert satsningsområde i undervisningen – det krever tid, og det krever ressurser, menneskelige ressurser!

Undersøkelser viser at 64% av befolkningen er svømmedyktige, og at kun 40% av alle tiåringer kan svømme 200 meter. Så det er klart svømmeopplæring er viktig… ramler du ut av båten på sommerferie hjelper det lite om du kan regne ut at korteste avstand til land er 180 meter når du ikke klarer å svømme mere enn 50.

Og prisen… 124 millioner fordelt over 3 år med hovedtyngden i 2026. Absolutt ikke en sum jeg stusser veldig over da jeg antar at det koster å bygge en svømmehall.

Det jeg dog stusser mere enn litt på er at Moss er på ROBEK-lista, og har det siste året gjennomgått store innstramninger som har påvirket alt fra kreftkoordinator (borte), skyss til SFO for barn med særskilte behov (borte), subsidiert SFO-plass for barn fra lavinntektsfamilier (borte) og vikarbudsjettene til barnehagene. Så hvor kommer de pengene fra? Kommer de som statlige midler eller annen støtte utenfra burde man faktisk hatt verdighet til å si; nei takk, vi må faktisk prioritere andre ting!

For her kommer kjernen i problematikken. I og med at vi er under økonimisk administrasjon er det varslet ytterligere kutt i kommunen som trer i kraft i 2026. Og 31.10.25, altså én måned etter gladsaken om at vi tydeligvis har 90 millioner å bruke på svømmehall, kan vi lese at det skal kuttes 40 millioner i skole og SFO. Frokosten på SFO er en sagablott, men jeg tviler på at det er havrefrasen som spiser mesteparten av kaka. Resten skal spares med kutt i stillinger i skolen. En skole der vi vet det er en økning av barn med store særskilte behov – også behov som ikke nødvendigvis kan løses innen det allmennpedagogiske alene og som derfor krever ekstra ressurser. En skole som må ta seg av flere barn med språklige utfordringer ettersom barnehagene mister 50% av sine språkmidler. Midler som gis på bakgrunn av minoritetsspråklige barn for å sikre systematisk og kontinuerlig språklæring frem til skolestart (funfact: finsk regnes i denne sammenhengen ikke som fremmedspråk, så de får klare seg sjæl).

For å si det litt fleipete skal man altså finansiere ny svømmehall ved å fjerne ressursene som gjør det mulig å bruke svømmehallen i skolesammenheng… forstå det den som kan!

For meg fremstår svømmehallen som det sittende bystyrets penisforlenger, som de kan pollere de neste 50 årene, klappe seg selv og hverandre på skulderen å si; se hva vi fikk til! 👏

Men jeg skal fortelle dere hva det er dere egentlig får til!

De “svenske tilstandene” som alle er så opptatt av. Dere gjør en kjempeinnsats for å innføre og styrke disse. For det er de barna dere nå nedprioriterer i rasende fart! De som henger ute i bybildet klokken 11 om kvelden fordi mamma og pappa ruser seg eller utøver vold! De prøvde å si noe på skolen, i barnehagen eller på fritidsklubben (som ikke finnes lenger), men det var bokstavelig talt INGEN der for å høre på!

Dere oppnår større press og lengre ventelister hos BUPP, og PPT (der det forøvrig også er varslet kutt) fordi flere vil mangle den støtten de har behov for innenfor det allmennpedagogiske tilbudet. De kreative og fysiske fagene der disse elevene kanskje kunne prestert på nivå med andre og følt mestring blir et glemt kapittel da det med resultatpresset på nasjonale prøver er irrelevant hvor god Ola er i sløyd. Dette vil føre til lavere mestring og flere drop-outs, som igjen sender dem opp i kategorien over.

Dette vil føre til økt arbeidsledighet og flere mottakere av trygdeytelser i et samfunn som ikke lenger ansetter ufaglærte mennesker med ungdomsskole som høyeste akademiske prestasjon. Ikke kan de noe kreativt heller, for det var det ikke rom for i skolen!

Klasseskillene vil bli tydeligere og mere fremtredende, og det vil bli de (ressurs)sterkestes rett som råder når barnehage og skole ikke lengre har midler eller personal til å ivareta sitt utjevnende mandat. Kombiner dette med forslaget om fritt skolevalg som ligger på blokka, vil A- og B-skoler fort bli elite- og ghetto-skoler (for å sette det på spissen).

For meg fremstår det som om de som styrer pengesekken ikke har barn selv, og derfor bryr seg null, niks og nada om hvordan det går med folk. Alternativ to er at de har helt toppfungerende barn, uten utfordringer og kun meler sin egen kake der de selv sitter med gode inntekter og goder. Det siste scenarioet er faktisk det værste, for i såfall har de tatt en aktiv beslutning om å gi blankt faen i ALLE andre!

For oss derimot, som har valgt en karriere der vi ønsker å gi omsorg til andres barn. Være med på å utvikle dem, lære dem inkluderende holdninger, gi de glede og mestring og være tilstede og mye, MYE mer, så er dette bare nok et ballespark fra oven som skaper både politikerforakt, apati og en følelse av håpløshet!

Med andre ord er prisen langt høyere enn 124 millioner, og i mine øyne er den ikke verdt totalkostnaden!

At politikere ikke har den fjerneste anelse om hva som foregår på bakkenivå er intet nytt under solen, men når en skarve lokalavis klarer å samle all inkompetansen inn i én enkeltsak tyder det på en total systemsvikt – en fullstendig frakobling fra virkeligheten, og en komplett ansvarsfraskrivelse!

I Moss avis (min lokalavis) kunne man den 28.10.25 lese saken: “Barnehagene i Moss får tildelt millionbeløp for flere medarbeider”.

Og det må jo være bra?!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Jeg er stolt over at vi har fått gjennom øremerkede penger til flere ansatte i barnehagene. Det betyr mer tid og trygghet for barna, mindre stress for de ansatte, og akkurat det vi har kjempet for lenge” – Bahram Azidi (SV).

I følge samme mann kan midlene blant annet brukes til flere ansatte, herunder assistenter, fagarbeidere eller barnehagelærere.

So far, so good!

“Disse midlene skal bidra til at bemanningen styrkes utover den lovfestede bemannings- og pedagognormen” – Kari Nessa Nordtun, Kunnskapsminister (AP).

Bedre enn normen, faen dette må jo bli bra!

“Målet er å bidra til å styrke grunnbemanningen eller avlaste grunnbemanningen i barnehagene” – Utdanningsdirektoratet

Endelig skal vi få etterlengtede midler, høyere status, bli en mere attraktiv arbeidsplass og sykefraværet skal ned… hadde det enda vært så vel!

Midlene som er øremerket til bemanning er 200 millioner kroner, som kommunene har hatt mulighet til å søke om… ikke summen som helhet, men en del av summen. Moss kommune søkte, og fikk tilslag på… trommevirvel… snaue 1,7 millioner. Disse midlene skal videre fordeles på 36 barnehager. Azidi mener altså at 36 barnehager skal kunne styrke bemanningen med flere barnehagelærere på under tre årsverk. Er dette en vits? Nei, dessverre ikke!

Det er et luftslott, et spill for galleriet og et hån mot alle som jobber i landets barnehager. Alle som står på barrikadene og roper om bemanningskrise får et smekk i trynet og et tilskudd som sier; “vi hører hva dere sier, og det gir vi blankt faen i”.

Enkelte vil kanskje påstå at det er et skritt i riktig retning, men jeg vil påstå at det ikke engang er et museskritt i riktig retning. Tvert i mot er det et gigantisk steg i feil retning. Et steg som lokale, regionale og nasjonale myndigheter kan peke tilbake på å si; “dere fikk 200 millioner i 2025, men vi ser ingen endring”. Ergo hjelper ikke styrking av bemanningen.

Nei, når den ikke styrkes hjelper den selvsagt ikke!

Dersom man tar utgangspunkt i min arbeidsplass og min lønn vil dette tilskuddet lønne én pedagog i 136 timer – ca 20 arbeidsdager. Med andre ord vil vi kunne ha én pedagog ekstra på huset en halv dag i uken gjennom 2026 – jeg gleder meg til å se den utlysningen!

Vi har altså politikere, både lokalt og nasjonalt samt hele utdanningsdirektoratet som slår seg på brystet for å avhjelpe bemanningskrisen i barnehagen med en 6,9% stilling som de på toppen av det hele har nerver til å påstå at skal avlaste.

På samme tid skal Moss kommune kutte i de tildelte språkmidlene til barnehagene fra neste år. Vikarbudsjettene er ikke-eksisterende og rekrutteringen har for lengs tatt et svalestup utfor klippen samtidig som flukten fra yrket tiltar i hastighet!

På toppen av dette øker kravene til innhold og dokumentasjon med intensivert tempo!

Barnehagen – verdens beste arbeidsplass (imo) – er et synkende skip som tar inn vann raskere enn Titanic, og kunnskapsministeren står klar med et knøttlite plaster og håper det skal bremse den tragiske undergangen – en kjøkkenassistent én dag i uken!

Så beklager, for meg som jobber i barnehage er dette latterlige tilskuddet mere provoserende enn det er til hjelp!

Det er bare et stort “FUCK YOU” til alle oss som ønsker å utgjøre en forskjell for mennesker i starten av livet!

Onsdag 22. oktober var tydeligvis en aksjonsdag for barnehagene i landet. Slike ting har en tendens til å gå meg hus forbi. Delvis fordi jeg ikke følger nøye med, og delvis fordi vi i Norge har holdt på med slike aksjoner i årevis (på alle områder) uten nevneverdige resultater å vise til!

Når fagfolks uttalelser og slakt av reformer ikke fører til endring, hva hjelper da en rød genser?

Det kan virke som vi i Norge tror volum kan flytte fjell, men i det politiske landskapet må dette volumet også ha et innhold, en substans og en argumentasjonsrekke som strekker seg utover “her og nå”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For denne røde genseren, hva signaliserer den? Den er ment å være et uttrykk for manglende bemanning i barnehagen, og mangel på bemanning er det liten tvil om at det er.

Men går man inn på facebooksider som barnehage.no, vi som jobber i barnehage o.l. får man presentert et hyleorkester. “Vi trenger flere folk for å ikke bli så slitne på jobb”-argumentet fremstår som ren sutring sett fra andre perspektiver. Blir ikke alle slitne av jobben sin i blant? Har ikke alle enkelte arbeidsoppgaver de gjerne skulle vært foruten?

Nåværende kunnskapsminister, Kari Nessa Nordtun, er utdannet advokat og hennes forgjenger står uten utdanning og arbeidserfaring. Å forklare disse at man trenger flere folk for å ikke bli slitne (uten ytterligere argumentasjon) blir derfor omtrent like produktivt som en stum manns beskrivelse av en regnbue for en blind mann.

Vi snakker ikke samme språk!

Men når det kommer til bemanningen i barnehagen finnes det et hav av argumenter; kriminalitetsforebyggende, samfunnsøkonomiske, helsefremmende… ja til og med klima- og bærekraftsargumenter eksisterer. Så hvorfor ikke bruke noen av de?

Et av FNs bærekraftsmål (Mål 4) er å sikre god og rettferdig utdanning. Man kan godt si at dagens ordning er rettferdig ettersom den er helt lik for alle, men i i de fleste sammenhenger (og kanskje spesielt for barn) er dette en misforstått form for rettferdighet. Barn, som alle andre, er ulike, har ulike behov, uttrykksmåter osv. Rettferdighet vil derfor i veldig mange tilfeller være å differensiere opplegg, opplæring, tilnærming og tettheten i oppfølging. Men for å klare det trengs det flere folk. Ikke bare i barnehagen, men også i skolen, idretten, kulturen mm. Enkelte får energi av folk, andre tappes og Emma på 4 år trenger kanskje samhandling i mindre gruppe gjennom mesteparten av dagen… ikke bare når det bemanningsmessig passer!

Og dette handler om mere enn at hverdagen skal være behagelig. Det handler om å gi hvert enkelt barn en best mulig start på et langt skoleløp, et enda lengre liv og en trygghet i seg selv som individ, sin plass i fellesskapet og som en del av et rikt og mangfoldig samfunn!

Det ble nylig sluppet statistikk for skolefravær i videregående og ungdomsskolen som viser en markant økning. Uten at det nødvendigvis vises i statistikken, er det ikke utenkelig at utenforskap, manglende mestring og feilet individuell tilrettelegging kan påvirke disse tallene i negativ retning. Gjennom flere år i barnehagen har jeg sendt flere kull inn i skolehverdagen med det jeg håper er de beste forutsetningen jeg kan gi dem. Likevel kan jeg sitte med en klump i magen og tenke at vi kunne gjort så mye mere… men tiden strekker ikke til! Det krever nemlig ganske mye tid, energi og planlegging for at denne overgangen skal bli så god som mulig, og når disse elementene i tur og orden spises opp av sykefravær og underbemanning flytter oppgaven seg fra vanskelig i retning umulig!

Jeg skrev innledningsvis at jeg opplever skrikingen om å være sliten som sutrete, og det står jeg for. Når det som eneste punkt mases om slitenhet, kan det FREMSTÅ som sutring. Men det er selvfølgelig ikke det! Det å jobbe i barnehage er et belastende yrke. Jeg skal på ingen måte forsøke å sammenligne det med andre, men faktum er at man utsettes for løft, ugunstige arbeidsposisjoner og et smittetrykk som ikke er alle forunt. Vi sitter på gulvet, på bakken og på stoler laget for barn. Vi knyter sko, hjelper til med dresser og påkledning. Vi får benker, krakker, hevestoler og skojern for å lette på det, men det kan likevel ikke stikkes under en stol at det hadde hjulpet mere med én ansatt ekstra og dermed færre barn å kle på. Spesielt når man som meg nærmer seg 40 og bare det å stå opp av senga har samme lydbilde som en pose micropopcorn halvveis inn i prosessen. Og da er det kanskje ikke så rart at barnehagene topper listene over sykefravær?! Og det er føøøør vi snakker om sykdomsperiodene. Man snakker om ting som går om dagen, og andre arbeidsplasser får kanskje oppleve én slik runde en gang i blant. Vi opplever ALLE… hvert eneste år! Noro, influensa, vannkopper, lus, covid, vanlig førkjølelse, uvanlig forkjølelse, røde hundet, svarte/hvite fuglehunder (for å sitere Sunde) osv.

Fortsatt ikke helt overbevist om at dette er belastende?

Se for deg at du og tre andre jobber for et revosorfirma. Dere har 18-22 komplekse kunder som alle krever individuell oppfølging og særegne utregninger. Tre uker før revisjonsfristen faller 50% fra og dere er to stk som må ta alt selv. Innenfor 37,5 timer per uke skal dere sluttføre dette… selvsagt mangler det en drøss med kvitteringer, bilag ol samtidig som kunden ringer daglig for oppdateringer på progresjonen.

Well, there you go!

I tillegg til alt overnevnt ser man en stor økning i antallet barn med særskilte behov for oppfølging og tilrettelegging. Ettersom den norske inkluderingstankegangen i skolemodellen som også (i min opplevelse) er dypt forankret barnehagen, har man over lengre tid systematisk bygget ned spesialskoler og nødvendige støttetjenester. Alt skal gjøres innenfor det allmennpedagogiske tilbudet, og semest denne høsten kunne man lese om et varslet kutt på 30 millioner i barne- og ungdomsspykiatrien i Oslo. BUP som blant annet er med på i diagnostisere ADHD, vil dermed ha lavere kapasitet og flere barn/unge vil måtte vente lengre på den nødvendige hjelpen. Med ekstra bemanning i barnehagen kunne man i mye større grad klart denne tilretteleggingen der behovene melder seg.

I mange tilfeller vil sistnevnte diagnose kunne utspille seg på en måte som også fører til faglig utenforskap i skolen og således drop-out. Dette gjør dem kanskje mere tilgjengelige for rus og kriminalitet uten at jeg skal peke på noen spesifikk statistikk eller forskning… men tanken er ikke helt fjern med tanke på at dette er barn/unge med en underutviklet konsekvenstenkning.

Tilbake til sykefraværet, som man absolutt kan sette inn tiltak for, som er høyt. Stadig utskiftning i personalet er heller ikke heldig for barna som allerede er i en sårbar situasjon rett og slett ved å være i sitt første møte med institusjonalisering. Og når den generelle kommuneøkonomien er så skranten at et vikarbudsjett er tett på ikke-eksisterende blir det til tider vanskelig å få hjulene til å gå rundt. Og holder det egentlig at vi leverer det kjæreste vi har til en plass der man sitter med en kaffekopp og øser for å holde Titanic flytende?

Og kjære politikere, som tilsynelatende verdsetter kun det økonomiske aspektet, det er gjort flere forsøk med styrket bemanning i barnehagen, og alle viser det samme. Kostnaden i driften går NED. Kanskje ikke på budsjettet, men når revisoren over skal gå gjennom årsregnskapet går det i pluss sammenlignet med året før.

Så hvorfor ikke gjøre et forsøk? Ikke i én barnehage, én kommune eller ett fylke, men i alle landets barnehager!

Så får vi heller bite i det sure eple og ikke få de 17 kronene som vi månedlig sparer på reduksjon i eiendomsskatten (Moss kommune) fordi Høyre lovet det to sekunder før vi tok et svalestup inn i robekk og økonomisk formynderi!

Selv om jeg sikkert har skrevet dette før, velger jeg å ta en ny gjennomgang.

Jeg er 38 år, gift med ei fantastisk dame, pappa til to gutter (4 og 7) og pedagogisk leder i barnehage.

Jeg har vært innom ungdomsskole, videregående, ungdomsklubb, vakttjenester, og barnevernsinstitusjon mm i min karrierevei, og jeg har hatt fast arbeid siden jeg var 13.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har jobbet med og uten uniform, og jeg har med med meg en ganske bred formell kunnskap gjennom utdanning… men nok om meg!

Jeg kan nå lese om det synkende søkertallet til barnehagelærerstudiet, og det gjør meg trist! For ja, yrkesgruppen har (som alle) sine utfordringer, men til tross for alt det overnevnte er det uten tvil den mest givende jobben jeg noengang har hatt! Man gir ekstremt mye av seg selv, men får også så ufattelig mye tilbake.

Og vi har så ekstremt mye ansvar… som en som basicly har jobbet i ALLE ledd med mennesker der systemet har sviktet mener jeg helt opprintig at om vi skal gjøre en forskjell MÅ det være i barnehagen. Vi kan spare samfunnet for enorme kostnader, vi kan skape verdier gjennom fremtidige delaktige samfunnsborgere og vi kan skape kulturelle broer og forståelse.

Men midlene til det, det blir vi ikke vurdert verdige til å motta. Siden jeg startet i barnehage i 2018 har sektoren skreket etter én ting… FOLK… vi trenger flere folk! Ikke nye retningslinjer og prosedyrer for det psykososiale arbeidsmiljøet, ikke en mobbelov, ikke ergonomiske stoler og heve/senkepulter. FOLK!

Alle barn har rett til å bli sett, hørt, anerkjent og så videre, men det bringer bare opp det filosofoske spørsmålet “om et tre faller i skogen…”.

Det er gjort studier som viser at kvaliteten i arbeidet ikke nødvendigvis øker med økt bemanning, men er ikke også stabilitet i personalet kvalitet? Redusert sykefravær, er ikke det kostnadsbesparende? Og er det ikke kvalitet?

Men noe av skylden må vi faktisk ta selv. Fordi det handler om barna strekker vi oss utover det som ville vært forventet av noen andre. Vi svarer på henvendelser på kveldstid, vi planlegger på søndag og vi handler på vei til jobb. Alt uten å få noen form for kompensasjon for det, for det handler jo om barna. Og med alt dette arbeidet viser vi at “vi får det jo til”, noe som faktisk gir rom for det politikerne driver med – trenering.

For det finnes liten tvil om at det er det de driver med. ALLE forsøk med ekstra bemanning har vist det samme: lavere sykefravær, større trivsel og dermed bedret kvalitet (min vurdering).

Men vi må slutte. Slutte å gå den ekstra mila, svare på henvendelser utenfor arbeidstid, planlegge på søndag. Vi har vår tilmålte tid til alt det, og om vi alle slutter med det vil man kanskje tydeligere vise hvor skoen trykker!

For ved å alltid strekke oss lenger, gjør vi at vårt maksmimale potensiale blir normen; vi greier, vi får til, vi overlever. Hvilket annet yrke har overlevelse som en normalstandard?

Vi er faktisk bare mennesker vi også, og det er her overskriften kommer inn. For mange av mine nåværende og tidligere kolleger har sikkert hørt meg si: “når jeg går hjem bryr jeg meg ikke lenger”.  Det er selvsagt en sannhet med modifikasjoner, for selvfølgelig bryr jeg meg. Men når jeg går ut døra på jobb må fokus skifte. Jeg har tre mennesker hjemme som trenger meg på mitt beste, og de trenger at det finnes rom for flere ting i livet mitt enn jobb. Og la oss være ærlige; hvis du finner andres barn “viktigere” enn dine egne, da har du faktisk et problem!

Og det er desverre det vi hele tiden gjør, vi drar med oss arbeidet hjem. Så en 37,5 timers arbeidsuke blir til en 24/7 jobb, og selvfølgelig er det utmattende. Selvsagt gir ikke det de ansatte et grunnlag for å snakke opp yrket sitt, og selvsagt er ikke det spesielt rekruterende!

Så vi må begynne å ta tilbake vår egen arbeidsplass, vi må eie den, styre den og legge i den det vi faktisk har å gå på! Vi jobber faktisk bare 1/3 av døgnet, og det er ekstremt urettferdig om det skal bruke 100% av vår kapasitet!

Først og fremst vil jeg si at jeg støtter barnehageopprøret. Vi trenger flere kompetente mennesker inn i barnehagen. Vi trenger flere armer og øyne til å ivareta de stadig økende kravende fra samfunnet, foreldre og ikke minst barna selv!

Men bemanningsnormen som, med rette, pekes på som mangelfull er dessverre bare et symptom på de utfordringene som foreligger og et ekstra sett hender vil ikke alene kunne utgjøre mirakler!

Når min hjemkommune ble satt under økonomisk administrasjon uttalte vår nylig tiltrådte ordfører, Simen Nord følgende; “Du kommer ikke så langt med 19 millioner når du har et underskudd på driften på 200 millioner, da må man gjøre andre grep”. Det var altså utelukket å spare inn/tjene inn 10% av underskuddet på å tilbakesette eiendomsskatten til 2023-nivå fordi det kort oversatt bare var “piss i havet”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi skal heller spre byrden gjennom ulike tiltak som i størst grad påvirker skole, barnehage, eldre, psykiatri og kultur – og det gjeldende mantraet burde vært; “det er kaldt akkurat nå, så la oss pisse i buksa”!

Vet de ikke at det på sikt gjør det enda kaldere?

Jeg er ingen økonom, hverken på lavere eller samfunnsnivå, men jeg har lest nok forskning på langtidseffektene av dårlig oppfølging. Gjengangere i kriminalstatistikken har en historikk innenfor barnevern – ikke uvanlig! Manglende oppfølging i barnehagen fører til utenforskap og skolevegring – ikke uvanlig! Manglende hjelp innen psykiatrien fører til tragiske hendelser med fatalt utfall – ikke uvanlig!

Sparekuttende gikk absolutt ikke mest utover barnehagene denne gangen med redusert åpningstid og tre uker sommerstengt, men helheten sier noe om hvordan de “mange bekker små” går utover de svakeste i samfunnet med blant annet:

-kutt i utkjøring av mat til eldre

-opphørt betalingsfritak for SFO til lavinntektsfamilier

-ingen kreftkoordinator

-og kutt i samlende kulturarrangementer…

For å nevne noen.

Så hva hjelper det hvis vi sparer inn 200 millioner nå, men om fem år går med tre-fire-fem millioner i underskudd pga alle kuttene? Jeg forstår ikke logikken!

Og det er her problemet ligger… hvis vi som samfunn aldri tenker forebygging, men alltid skal spare penger når vi henger etter vil det aldri få noe langvarig effekt! Det må satses selv om det koster, så kommer vi til å se resultater, både menneskelig og økonomisk.

Da hjelper det heller ikke å skrike kun etter økt bemanning – økt bemanning har ingen garantert positiv effekt på kvaliteten i barnehagen!

Det å få inn et ekstra sett med hender i en yrkesgruppe som folk flykter fra eller lar være å utdanne seg til er ikke en magisk oppskrift som løser alle problemer.

Jeg elsker å jobbe i barnehage, men jeg ser også hvor navlebeskuende problemorienteringen er. Vi ønsker økt bemanning og flere folk inn i et yrke vi selv er med på svartmale daglig!

Hvis et tre faller i skogen og ingen er der…

Hva hjelper det med flere stillingshjemler hvis ingen er der til å bemanne de? Hva slags kompetanse er det da vi får inn i tillegg?

Når søkertallene til studiet stuper, flukten fra yrket er enorm og regjeringens mål er 60% barnehagelærere innen 2030… hvem skal vi ansette?

Det finnes et hav av utrolig dyktige assistenter og fagarbeidere i barnehagene (jeg jobber med flere), men tallene over passer ikke sammen. Og de dyktige folkene som kommer inn i barnehagene er ikke de som ønsker seg et friår etter videregående (unntak finnes), eller de som tenker at “jeg liker jo barn” – barnehagen er og skal være mere enn et tilbud om oppbevaring og det krever at vi som jobber der gir av oss selv. Ikke mere enn i andre yrker, men kanskje på en annen måte!

Som sagt støtter jeg barnehageopprøret og ønsker økt bemanning, men kampsaken kan ikke stå alene. Slik jeg ser det MÅ den sees i sammenheng med en politisk vilje til endring. Satsning på de svake i samfunnet, et ønske om å forebygge og en vilje til å ta de “kortsiktige” kostnadene for å spare på lang sikt i et samfunnsøkonomisk perspektiv!