5G… Waiting to install!

Så var det endelig min tur. Min tur til å la Bill Gates og Teleoperatørene ta fullstendig kontroll over livet mitt ved hjelp av mikroskopiske sporingsbrikker kamuflert som vaksinasjon mot en ikke-eksisterende sykdom!

Hvis du tror på det overnevnte, kommer du til å bli skuffet over det følgende!

For nei, jeg tror ikke på det. Like lite som jeg tror at jorda er flat eller at verden styres av hvite mus!

Men det jeg desverre må forholde meg til er at det finnes folk der ute som faktisk tror på det og derfor ikke vil la seg vaksinere!

Og nei, jeg er ikke naiv… jeg tror ikke at det er risikofritt. Det kan forekomme senvirkninger og det kan på sikt være skadelig, men dersom vi skal få tilbake et normalt liv er det en nødvendig risiko. Jeg tørr vedde på at de som ikke er villig til å ta denne risikoen tar større og mere unødvendige sjanser hver eneste dag – bilkjøring, sykling, krysse gata, for å nevne noen. Vi bedriver alle med kognitiv dissonans på et eller annet nivå – jeg snuser enda jeg vet at det på ingen måte er helsefremmende.

Jeg er heller ikke redd for å bli syk, men det finnes faktisk andre som ikke tåler dette viruset samtidig som de av ulike årsaker ikke KAN ta vaksinen. Derfor er det opp til resten av oss å besørge flokkimunitet – til og med meg med sprøyteskrekk.

Det finnes en høyst reell mulighet for at jeg besvimer, men det er ikke fordi en av verdens rikeste menn forteller Telia at det skal skje!

Dugnad? Hvilken dugnad?

“Dugnad er frivillig, ubetalt arbeid som blir gjort i ein fellesskap”. -SNL.

Kanskje det er på tide å omdefinere, eller eventuelt spisse, denne?!

“Dugnad er delvis frivillig arbeid som pålegges noen få, slik at også de andre kan sanke fruktene”.

Senest i dag kunne man i aftenposten lese om denne dugnaden vi er så glade i å snakke om. Vi har visst en høyere dugnadsånd i Norge enn i f.eks Sverige som forskningen og artikkelen fokuserte på. Der Sverige fokuserer på individed, påstås det at vi i Norge har en langt dypere kollektivistisk tankegang… men har vi egentlig det?

Når det er dugnad i barnehagen, borettslaget eller idrettsforeningen er det gjerne de samme som stiller opp hver gang, mens resten trekker ned rullegardiner og later som de ikke er hjemme. I ettertid nyter de godt av nyfeide gater, nymalt barnehage, pene utearealer og mye mere vel vitende om at de ikke har løfret en finger for å bidra. Og vel vitende om at det “er jo alltid noen som stiller opp” vil de aldri risikere det motsatte.

Slik føles det også når det snakkes om nasjonale dugnader. Vi må ikke klage, men akseptere at enkelte vilkår blir dårligere for alles beste. Men blir de det? Gjelder det alle?

Vi har nå bedrevet en pandemistyrt “dugnad” i over et år. Vi har ventet på løsninger, vaksiner og så videre med en langt større tålmodighet enn vi kanskje burde. Jeg, som 34åring, har akseptert at min vaksinepossisjon har fungert på samme måte som kundeservice hos Telenor; “du rykker stadig bakover i køen, vennligst vent”. De døende må prioriteres, du må vente! Russen må prioriteres, du må vente! Ingen yrkesgrupper skal prioriteres, det er snart din tur uansett! Men vent… Stortinget må prioriteres, men DU, du må vente (den siste forbigikk jeg ikke i stillhet)! https://detsvartehull.blogg.no/fy-faen-erna.html. Dugnag? Nei tror ikke det!

Dagligvarebutikkene har vært med på dugnaden, det er det liten tvil om. Men bare de ansatte på gulvet. For mens fortjenesten til de store matvarekjedene har skutt i været grunnet fraværet av grensehandel har matvareprisene gått opp grunnet økt råvarepris (hevdes det). Dugnad? Ikke faen!

Når studenter mistet deltidsjobber pga permiteringer, nedstenging og oppsigelser kom regjeringen på banen og tilbød ett tilleggsLÅN som kompensasjon for tapt inntekt. Som annet studielån skal dette selvfølgelig betales tilbake… med renter! Samtidig pumper kulturdepartementet ut millioner av kroner til artister som har tapt eller redusert inntekt siste året pga avlyste konserter/turneer. Så hvis du har en bijobb og tjener 100000 kan vi tilby deg et lite lån som vi skal ha tilbake, men hvis du har tapt fremtidig millionlønn så gir vi deg det! Logisk? Nei. Dugnad? NEI!

Vi er alle enige om at Wizzair er noe dritt… med lave lønninger, forbud mot fagorganisering osv. Men Norwegian applauderer vi… det er norskt, verdiskapende og bidrar til mange arbeidsplasser. De ble gitt støtte for å overleve i en tid der reiser bare er en drøm i det fjerne, men samtidig som en haug av ansatte er permittert valgte de å utbetale millionbonuser til ledelsen med argumentet at det ikke var de samme pengene som de hadde fått av staten! Juridisk sett vil jeg tro de har funnet et smutthull som gjør at det stemmer og er i overenstemmelse med avtalen. Men det er særdeles umusikalsk, og staten bør gjøre alt i sin makt for å kreve tilskuddet de ga tilbake igjen!

Og er det dugnad? HEEEEELL NO!!!!

Jeg håper så inderlig at summen av det siste året synes når vi kommer til september og valg. For hvis noen høytstående politiker igjen nevner ordet dugnad uten en bedre ballansering av byrdene kan man bare glemme min deltagelse!

Når idiotene tar over!

I 1999 lanserte David Dunning og Justin Kruger sin teori, som kort kan oppsummeres som følgende; «de som er inkompetente vil ha liten innsikt i sin egen inkompetanse».

Siden den tid har vi opplevd en eksplosjon av informasjon kalt internett og dets utvikling. De fleste har i dag en smarttelefon, ett nettbrett og en pc, og har dermed all informasjon tilgjengelig til en hver tid! Så hvorfor benyttes den ikke?

Som kommentarfelthore ser jeg daglig Dunning-Kruger-effekten satt i system, og når du har holdt på med slikt horeri over tid begynner man å feste seg ved enkelte navn som går igjen… og igjen… og igjen!

Den manglende evnen til å se sin egen utilstrekkelighet og inkompetanse er rett og slett fascinerende… det burde (om det ikke er det allerede) vært et eget sosialt studie!

Og de som ikke kan noe, de uttaler seg om ALT! Det baseres ofte, virker det som, på en overskrift de har plukket opp uten en gang å lese ingressen! “Ekspertisen” på alt fra vindmøller og fornybar energi til vaksineskepsis og konspirasjonsteorier deles med alle som vil lese, og kommer det saklige motsvar forankret i faktisk kunnskap sitter klovneemojiene løst.

Etter rettsaken mot Derek Chauvin dukket en sånn diskusjonstråd opp på min facebook. Diskusjonen gikk i hovedsak ut på om det var uaktsomt eller overlagt drap det var snakk om. Begge deler er feil, noe jeg valgte å påpeke ved å si at drapet var forsettlig noe Chauvin også ble dømt for. Svaret jeg igjen fikk var at forsettlig og overlagt var det samme. Og da jeg rolig forsøkte å korrigere denne feilen fikk jeg som svar at; dette hadde jeg googlet, for jeg kunne umulig vite dette fra før.

Altså er ikke den inkompetente kun ute av stand til å se sin egen inkompetanse, det antas også fra nevnte hold at alle andre er like inkompetente.

Når du setter sammen antagelsen om at alle er inkompetente med at folk ikke søker etter kunnskap før de skriker ut forstår jeg at konspirasjonsteorier oppstår og at folk faktisk tror koronavaksinene er sporingssystemer kamuflert som medisin for å kontrollere oss gjennom det nyeste telesystemet – det er jo ikke mulig å ocerbevise dem om noe annet!

Dette er bare et eksempel, men Fredrik Solvang sa også i Folkeopplysningen at dersom de står mellom to eksperter der den ene har maksimal kunnskap mens den andre mangler mye, velger de sistnevnte dersom dens karisma og formidlingsevne er god!

Det er også lett å trekke en ganske så rett linje til rosabloggere (“influensere”), rikssynsere, dagens samfunnsdebatanter med flere. Pga store følgerskarer på sosiale medier får de formidlet sitt manglende kunnskapsnivå til så mange mennesker at det blir en sannhet! De har til og med sin egen prisutdeling der de årlig hyller den som har spydd ut mest kunnskapsløst svada og forpestet flest mulig unge mennesker med sin ikk-eksisterende kunnskap om… ja du gjettet riktig… ALT!

At Charter-Svein og Lothepus plutselig skal sitte i debatten og fiskutere vaksiner og smitteverntiltak blir hengende som et symbol på det intelektuelle forfallet vi daglig både aksepterer og deltar i!

Det virker ikke som kunnskap lenger er noe vi verdsetter ettersom den er så lett tilgjengelig! Men hvis den ikke brukes betyr tilgjengelighet svært lite.

Så neste gang du er på nett… prøv en fagartikkel, les deg opp på partiprogrammer inn mot valget eller gjør noe annet fornuftig. Verden gir faktisk faen i hvilken type vaffel du er, hvilket pornoskuespillernavn du hadde hatt (basert på siste film og fargen på t-skjorta di) eller hvilken potettype som matcher din personlighet!

500 er ikke problemet!

Jeg har ingen problemer med å se at det er lettere å vaksinere 500 enn å prioritere lærere, barnehagelærere, politi, brannvesen osv. Jeg har heller ikke, objektivt sett, problemer med å forstå viktigheten av en fungerende beredskap.

Det jeg har problemer med er antallet tunger på de 500 hestene som ris, semantikk for å sno seg unna forklaringer, omdefinering av regelverk for å sette seg selv foran og ikke-eksisterende argumenter!

For det er hverken ufornuftig eller ubegrunnet å vaksinere Stortinget m.fl – det er umusikalsk, usolidarist og i beste fall en elendig og lite gjennomtenkt idé.

Mens alle andre venter på sin tur og til nå, forholdsvis behersket, har akseptert omprioriteringer og en behandling som ligner på klagetelefonen til Telia; “du rykker stadig bakover i køen, vennligst vent”, velger våre politikere seg selv. Dette til tross for at Bent Høie så sent som i januar var ute og presiserte at det var uaktuelt å prioritere Statsministeren og politikere før det var deres naturlige tur. Men Mæland har klart å kokkelere sammen et bullshitargument for å forbi gå den utfordringen. Det er ikke politikere som yrkesgruppe som prioriteres, men Stortinget som parlament (den overnevnte semantikken).

Det gjøres nå av beredskapsmessige årsaker som desverre ikke kan deles med offentligheten, og det kan godt stemme, men det er lett å tenke at det var da fryktelig beleilig! Det kan samtidig gjøres nå fordi så mange er vaksinert og trykket minke… er ikke det et argument for at det ikke lenger er nødvendig? 🤔

DSB og FHI har ikke vært invitert inn i prosessen eller tatt del i beslutningen noe som betyr at beslutningen er tatt ene og alene ac et mindretall på løvebakken uten nøkkelkompetanse.

Videre argumenteres det for at lærerne uansett snart har lang sommerferie og ikke skal ha elevkontakt fra vaksinen har tatt effekt uansett. Hvem flere gjelder det egentlig? Mener det er én annen gruppe som har dritlang sommerferie fra midten av juni… ja, faen… det er jo Stortinget! Men det gjelder ikke ansatte i barnehagene, politi eller de fleste andre!

Men heldigvis kan de avkrefte at det er snakk om et ønske om sommerferie… puh! Load of my mind!

Jeg forventer da at samtlige politikere holder seg hjemme i ferien, begrenser antallet gjester, unngår unødvendige reiser og i hvertfall fra et solidarisk perspektiv deltar på den dugnaden de påtvinger alle oss andre som ikke har en possisjon der vi kan vaksinere oss selv!

Fy faen Erna!

Jeg er ingen høyrevelger, har aldri vært det, og i dag ble det klart at jeg ALDRI kommer til å bli det!

Jeg har alltid vært interessert i politikk, og i så måte respektert politikernes oppgave; “fordelig av goder og byrder i samfunnet”. Disse byrdene det er snakk om har stort sett vært beskatning i ulike varianter og størrelsesordner, mens godene i hovedsak handler om en velfungerende velferdsstat. Så lenge disse byrdene deles på en omtrent rettferdig måte betaler jeg skatten min med glede ettersom jeg nyter vel så godt av godene som alle andre… trodde jeg!

Men sånn er det ikke… det snakkes om usolidarisk oppførsel når lavtlønnede yrker benytter sin rett til streik, mens Stortinget vedtar sin egen lønnsøkning – oftest på nivå med frontfagene. En vanlig stakkar som av legitime årsaker jobber 50% kommer aldri opp i full pensjon, noe Stortingspolitiker oppnår etter to periodet (åtte år). Egen kake meles med alt det melet som kan fravristes alle andre, og like muligheter er bare en illusjon som ikke engang er verdt å trykke på dopapiret!

Så kom pandemien med alt den har medført. Permitteringer, konkurser og store omveltninger for veldig mange. Regler og retningslinjer som er så omfattende og forvirrende at de brytes selv av de som har vedtatt og formidlet dem.

Så kom vaksinene. De eldste ble prioritert først. Forståelig selv om jeg er sterkt uenig! Helsepersonell ble prioritert – burde vært aller først, men sånn ble det ikke. Vi har jobbet oss nedover i alder, gjennom risikogrupper og endelig begynte det å nærme seg min tur. Så kom omprioriteringen og 18åringer rykket inn foran meg – greit nok ettersom unges psykiske helse har fått et hardt slag det siste drøye året!

Men det setter altså meg, som yrkesaktiv 34åring enda lenger bakover i køen. Jeg kan ikke ha hjemmekontor, holde avstand, bruke visir eller gjemme meg fra potensiell smitte – jeg jobber i barnehage! Vi har stått på i over et år med kohorter, rødt nivå, vasking, gult nivå, spriting, rødt nivå igjen. Vi må holde oss hjemme ved symptomer som alle andre, noe som medfører flere vikarer og økt belastning på faste ansatte. I Oslo har det til og med vært umulig å få tak i vikarer, så kohorter må stenge pga personalmangel.

Vi teller antallet snytepapir pr. time og sender barn hjem med snørr. Vi står på og gjør det beste vi kan hver dag og hva får vi igjen?! INGENTING!

Samme dag som det varsles at kommunen selv kan bestemme hvilket trafikklys de skal forholde seg til i skole og barnehage kommer vår regjering ut med nyheten om at 500 på Stortinget, Slottet og Høyesterett skal prioriteres inn i vaksinekøen allerede neste uke. Det er faen meg et hån! Ikke bare mot ansatte i skole og barnehage, men alle som har møtt opp på jobb i denne “dugnaden” som de så fint kaller det! Men som i en hver vanlig dugnad er det noen som bidrar, mens andre høster fruktene av det – denne gang vårt utøvende og lovgivende organ! Det er faen meg til å spy av!

Jeg skjønner at 500 er en dråpe i havet, men signaleffekten er sterk. Gjengen på Løvebakken som er stemt frem for å representere folket setter helt tydelig seg selv over folket. De anser seg selv som viktigere enn alle andre, og i sin navlebeskuende svære innser de ikke at de kan klare jobben sin med langt mindre menneskelig kontakt enn alle andre!

Det hjelper heller ikke om dere går tilbake på det… skaden er allerede skjedd!

Så kjære Høyre… kjære Venstre og Krf… jeg håper folk våkner opp og innser at to av dere må under sperregrensa til høsten og at det siste blir til et mikroparti – For DETTE er faen ikke greit! Vi kan ikke akseptere folkevalgte som styrer etter mottoet: “først meg selv, og så meg selv. Og så min neste, hvis det kan tjene til mitt eget beste!

Lekevåpen – en etisk vurdering!

Som lovet… her kommer del to av min eksamensbesvarelse. For de som gikk glipp av del en, kan denne leses her: mars 2021 – detsvartehull (blogg.no).

Første del omhandlet demokrati, og forståelse av dette begrepet. Denne delen bygger på de etiske vurderingene som følger når et barn, til tross for forbud, har med et lekevåpen i barnehagen.

Innledningsvis vil jeg si at jeg ikke er noen stor tilhenger av slike uskrevne regler da erfaring tilsier at disse ofte blir liggende i bakgrunnen og således blir en gjenstand for en «slik har det alltid vært» holdning uten nye faglige vurderinger og begrunnelser.

For å kunne besvare denne oppgaven forutsetter jeg derfor at denne regelen blir eksplisitt forklart til alle ved oppstart av hvert nytt barnekull og foreldregruppe, og at alle parter derfor er innforstått med dens eksistens.

Slik jeg forstår det er det i dette tilfellet to opplagte løsningsalternativer; gutten får beholde lekevåpenet eller gutten får ikke beholde lekevåpenet.

Jeg vil starte med å drøfte den første.

Det står ingenting om dette i oppgaveteksten, men ettersom barna har fått lov til å ta med en leke hjemmefra er det lett å tenke at gutten er glad i denne lekepistolen ettersom han har valgt ut denne. Fra et konsekvensetisk perspektiv vil det derfor kunne forsvares å la gutten beholde leken sin ettersom dette bedømmes ut ifra hva som skjer etter handlingen (Tholin). I ettertid vil gutten ha opplevd medvirkning, imøtekommelse og respekt for sin måte å handle på, noe som godt kan forankres i både rammeplan og lovverk. Som beskrevet i oppgaveteksten er dette en leke som gutten leker mye med hjemme, og det kan dermed tenkes at gutten er stolt av å kunne vise den frem samtidig som han har mye å fortelle og dermed blir mere aktiv i samspillet med de andre barna, i samlingsstund og i dialog med de voksne. For de ansatte kan dette også gi en inngang for å snakke om våpen, sikkerhet og til en viss grad ufarliggjøre det at for eksempel politiet iblant bærer synlige våpen.

Fra et konsekvensetisk perspektiv vil det også være utfordringer ved en slik løsning. Her i Norge har vi de siste 70 årene levd et ganske beskyttet og trygt liv, der de færreste av oss har opplevd krig eller våpen i krigstid. Med et mere mangfoldig samfunn har også flere kommet hit etter flukt fra krigsherjede områder hvor de kanskje har med seg traumatiske opplevelser vedrørende våpen. Det å få en slik leke presentert i barnehagen kan derfor vekke traumer og underliggende psykiske utfordringer som må håndteres. Konsekvensen av denne tillatelsen kan også medføre en økning av lignende tilfeller i fremtiden og gjør det vanskelig å handle annerledes neste gang. Dersom regelen brytes en gang, kan det bli vanskeligere å opprettholde den senere.

Fra et pliktetisk perspektiv blir denne løsningen feil ettersom regelen er der, og som jeg forutsatte i innledningen har denne blitt presentert for foreldrene. Kant sier at man skal handle slik at allmenne lover kan formuleres ut ifra de praksiser som foreligger (Tholin), og i så måte vil det kunne tenkes at denne regelen må endres eller fjernes på bakgrunn av dette løsningsalternativet.

Den andre løsningen er at gutten ikke får beholde lekevåpenet og at de pliktetiske forutsetningene ivaretas. Ettersom regelen finnes vil dette kunne forsvares godt fra et etisk perspektiv dersom man kun ser pliktetikken i dette.

Konsekvensetisk vil dette også i større grad ivareta barn som har et trøblete forhold til våpen, som de nevnt over eller andre som kanskje har opplevd traumatiske ting der våpen har vært involvert. For eksempel kan dette gjøre seg gjeldende i familier som har opplevd selvmord, jaktulykker eller lignende. De negative konsekvensene av dette kan bli at den aktuelle gutten ikke har noen leke å vise frem i samlingsstund og dermed blir mindre deltakende i samtalen. Jeg har selv opplevd lignende situasjoner på jobb i barnehage der barnet har blitt tilbudt å i stedet velge seg en personlig leke fra barnehagens utvalg. Løsningen fungerer til en viss grad, men det er lett å tenke seg at de aktuelle barna hadde mere å fortelle om leken de hadde med seg hjemmefra.

Samtidig vil jeg påpeke at det også innenfor Norges landegrenser er en varierende grad av våpentilgjengelighet. For eksempel er antallet registrerte våpen i Hedmark og Oppland langt høyere enn i Østfold grunnet jakt. Barn fra førstnevnte vil derfor kunne tenkes å ha et mere naturlig forhold til synet av våpen.

I begge løsninger står pliktetikken og konsekvensetikken i delvis kontrast til hverandre. Der pliktetikken ikke tar hensyn til konsekvensene legger konsekvensetikken, eller formålsetikken, vekt på et godt resultat av løsningen. Men et godt resultat vil være forskjellig fra sted til sted og situasjon til situasjon, og for å definere dette trenger vi supplerende teorier som sier noe om konsekvensene totalt sett er gode eller dårlige (Tholin).

Begge overnevnte løsningsforslag kan legge grunnlag for diskursetiske vurderinger, der foreldre kan komme på banen i et diskusjonsforum for å være med på å nedfelle regler og retningslinjer i slike og lignende situasjoner (Tholin). I et dynamisk samfunn med økende mangfold av oppfatninger argumenterer Habermas for at diskursetikken er svært relevant (Tholin, s. 112). Det kunne derfor vært interessant og nyttig å invitere foreldrene inn i et slikt forum slik at de kan ytre sine meninger og føle at de er deltakende barnas hverdag slik rammeplanen legger til grunn for og forutsetter at det skal være. «barnehagens samfunnsmandat er, i samarbeid og forståelse med hjemmet, å ivareta barnas behov for…» (kunnskapsdepartementet, s. 7).

Demokrati handler om mere enn styresett!

Mens jeg for tiden er dypt inne i, dvs så langt korona tillater det, emnet kunst, kultur og kreativitet i mitt bachelorløp. Dette er et emne som på ingen måte faller naturlig for meg, og den digitale studiehverdagen gjør det ikke enklere å engasjere seg.

Før jul derimot, hadde vi emnet samfunn, religion, livssyn og etikk. Det er et emne jeg virkelig brenner for, og selv som ateist finner jeg alle aspekter ved det spennende.

Så til de av dere som mangler lesestoff i påsken… her er del 1 av min eksamensbesvarelse (del 2 kommer senere).

Når man hører ordet demokrati kan det kanskje være lett å gå rett til tanken om styresett ettersom dette er det som oftest beskrives i de voksnes svære, men demokrati og demokratiforståelse handler om mere enn utvelgelse av statens styringsorgan. Når Jens Stoltenberg etter 22. juli 2011 sa at hatet skulle møtes med mere demokrati og åpenhet tolker jeg det slik at han mente mere forståelse, mere rett til å ytre seg, til å delta og bli hørt – ord som står nedfelt i rammeplanen for barnehagene under punktet om demokrati (Kunskapsdepartementet, s. 8). Demokrati handler også om hvordan vi forholder oss til andre mennesker (Larsen og Slåtten), og i så måte hvordan vi lærer å akseptere andre måter å tenke på enn vår egen.

Det finnes flere forståelser av demokrati (Larsen og Slåtten), og i siste praksisperioden gjennomførte jeg et opplegg med barna basert på en av disse – flertallsdemokrati. Opplegget gikk ut på å gå tur i skogen der veien videre ble bestemt av barna ved håndsopprekking. Opplegget ble vellykket gjennomført, men ved evaluering med barna var samtlige av den oppfatning av at det var jeg (den voksne) som hadde tatt avgjørelsene underveis ettersom det var jeg som stod for opptelling og annonserte resultatet. Underveis forsøkte også barna å påvirke hverandre, og «dra» andre barn over på sitt lag for å vippe resultatet i sin retning.

Sett i retrospekt kan det tenkes at denne måten å ta avgjørelser på er bedre egnet for barn som til daglig er aktive deltakere i et godt uenighetsfellesskap med utgangspunkt i den deliberative demokratiforståelsen. Slåtten og Larsen (s. 305) peker på at dette er den mest krevende formen, men også den mest utbytterike. Denne forståelsen går ut på at barna gjennom samtaler med hverandre skal få en økt forståelse og aksept for forskjellige meninger, tanker og ytringer. Samtidig er det meget viktig, sett i sammenheng med min erfaring over, at det skal være et trygt rom å ytre sin uenighet i andres meninger og igjen bli møtt med forståelse for dette.

I min erfaring fra barnehage, både gjennom arbeid og praksis, sett gode eksempler på at dette blir gjort, men kanskje uten en bevissthet fra den ansatte. Rundt matbordet er det ofte et godt rom for slike meningsutvekslinger og jeg har selv sittet i situasjoner der barn påvirker hverandres påleggsvalg ved å si ting som «æsj, kaviar» eller «jeg skal ha gulost, det skal vel du også?». Dersom barnehagelæreren er bevisst sin håndtering av slike situasjoner forstår jeg det slik at dette er i tråd med det Larsen og Slåtten beskriver som «ytring av meninger eller motstand uten tap av trygghet eller tillit» (s. 305). Slik jeg forstår dette er slike grunnleggende verdier og holdninger essensielle for å senere i livet kunne akseptere og forstå synspunkter som fraviker sine egne. Det være seg i arbeidslivet, nabolaget, skoleklassen eller lignende og kan være i form av kulturforskjeller, religion med mere.

Eidhamar og Leer-Salvesen (s. 92) benytter mye av den samme ordlyden om rammeplanens punkt om demokrati når de beskriver viktigheten empatiutvikling. Videre sier de at; «senere i livet er empati en helt grunnleggende egenskap for å kunne leve i relasjon med de andre» (Eidhamar og Leer-Salvesen, s. 92). Slik jeg forstår dette vil en tidlig demokratiforståelse være med på å skape inkluderende, aksepterende og «gode» samfunnsborgere.

Selv om jeg over skriver skape samfunnsborgere er barn allerede å regne som fullverdige samfunnsborgere. De har en lovfestet rett til å medvirke i sin egen hverdag og sitt eget miljø som i dette tilfellet vil være barnehagemiljøet. Barns medvirkning regnes som så viktig at det har fått et eget punkt i rammeplanen (kunnskapsdepartementet, s. 27) og er videre forankret i barnehageloven §1 og §3, Grunnloven §104 og FNs barnekonvensjon art. 12 nr. 1. samtidig ser kunnskapsdepartementet barns medvirkning som tett knyttet opp mot demokrati og demokratiforståelse og har derfor også innlemmet dette i punktet om demokrati (kunnskapsdepartementet, s. 8 og 9). I rammeplanen brukes ordet «skal», noe jeg anser som en klar beskjed om at dette er et absolutt krav til barnehagen. For eksempel; «Skal oppleve demokratisk deltakelse ved å bidra og medvirke…» (kunnskapsdepartementet, s. 8 og 9). Dette gjelder også de minste barna ettersom denne retten er uavhengig av kommunikasjonsevner og språklige ferdigheter (Bae, 2012, s. 18).

Det er her jeg mener medvirkning knyttes tettest opp til demokratiforståelsen. For å gå tilbake til den deliberative demokratiforståelsen beskriver Larsen og Slåtten denne som den; «mest utbytterike sett i lys av barnets utvikling henimot å kunne ytre seg i offentligheten» (Larsen og Slåtten, s. 305).  Slik jeg forstår det kan offentlig rom her overføres til fellesskap og således gjøre seg gjeldende i alle forsamlinger. Dersom barnet anser det som utrygt å ytre sine meninger har ikke vi som barnehagelærere lykkes i å skape den tilliten og forståelsen som er nødvendig. Barnet vil da kanskje avstå fra å ytre seg og dermed bli fratatt sin lovfestede rett til medvirkning. Det kan være at det å avstå fra å ytre seg er en ytring i seg selv, men dersom det er basert på frykten for å ikke bli akseptert eller forstått er ikke rammeplanen og lovverket godt nok ivaretatt.

Vi lever i et dynamisk samfunn, og den stadige endringen løfter frem viktigheten av å forstå og akseptere andre mennesker uavhengig av kjønn, religion, kultur, meninger, holdninger med mere. Uten en slik grunnleggende forståelse for demokratiets viktighet og funksjon får vi, slik jeg ser det, en økende polarisering i samfunnet bestående av grupperinger som står i opposisjon til hverandre.

Når lim og glitter trumfer smittevern

Så langt i barnehagelærerstudiet har jeg stortrivdes med emnene, fagene, utfordringene og praksisperiodene! For de som kjenner meg godt er det liten tvil om at jeg er en djevelens advokat hva nåværende emne innebærer, KKK – Kunst, kultur og kreativitet!

Men det er faktisk ikke emnet jeg vil til livs. På en måte hadde jeg sett frem til å få utfordret komfortsonen min… for det er liten tvil om at jeg er på tynn is hva kreativitet angår. Det er ikke emnet… det er praksis!

Hvert semester har vi praksis i barnehage, noe jeg anser som både en viktig og nødvendig del av studiet og progresjonen. Barnehagen jeg skal i de neste to ukene er den samme jeg var i forrige semester, og jeg gleder meg til å treffe igjen både barn og ansatte.

Men NÅ?

Mens hele landet praktiserer en slags kollektiv dugnad med sosial dødtid, redusert bevegelsesfrihet og økt arbeidsledighet skal jeg og min klasse krysse kommunegrenser, bruke kollektivtransport og potensielt bringe smitte inn i mindre rammede kommuner med begrunnelse om at det er viktig for studieprogresjonen?!

Mens vi ser en ny smittetopp ruve fremfor oss, og Oslo vurderer å stenge tannleger og fysiterapeuter skal jeg reise ut av min røde hjemkommune for å lære meg hvordan jeg leder barn i kreativt arbeid. Noe som satt på spissen betyr å underkaste seg barnas ønsker om å leke med lim og glitter?!

Hadde det en gang vært all praksis det var snakk om hadde jeg forstått utfordringen, men det er snakk om ti av 100 dager totalt gjennom bachelorforløpet.

Og vi er ikke en gang heltidsstudenter… vi studerer på deltid, noe som for de fleste av oss innebærer pendling, jobb ved siden av og familie. Familie for meg, blant annet, innebærer barn i barnehage på rødt nivå. Og vi pendler fra flere steder; Drammen, Bærum, Tønsberg og Moss… for å nevne noen!

Så la resten av Norge ta ansvar… her kommer glitterpatruljen. Og fy faen det skal males!

Kanskje et universitet også burde tatt litt samfunnsansvar utover spritdispensere på campus? 🤔

Så feil kan man ta…

I 2017 skrev jeg dette innlegget; https://detsvartehull.blogg.no/1489403333_vi_ere_en_nasjon_vi_med.html , og så feil er det altså mulig å ta!

Nå, tre år senere, er jeg godt i gang med barnehagelærerstudiet, jobber som pedagogisk leder og elsker begge deler!

Jeg har rukket og bli 34 år, og jeg vet hva jeg skal bli… ikke alle kan si det! Og jeg syns det er på høy tid å fremsnakke yrket jeg selv en gang var med på å snakke ned i “søla”! Ikke fordi jeg ikke verdsatte jobbe som blir gjort, men tvert imot at jeg ikke klarte å se for meg hvordan noen kunne stå i slike situasjoner dag ut og dag inn!

Jeg er på ingen måte den mest følelsesstyrte personen i verden, men når barna i barnehagen der jeg har hatt, og skal ha praksis etterspørr min tilstedeværelse uker i forveien… ja, da varmer det til og med det mekaniske instrumentet som pumper et eller annet rundt i mine årer.

Men barnehage er som en hver annen jobb også… man elsker ikke hvert eneste aspekt av hver eneste dag! Man blir sliten, og våkner annenhver dag (satt på spissen) og leter etter hvilken tå man har vondt i akkurat denne miserable mandagen. Så pløyer man seg gjennom en dusj, en tannpuss, kommer seg på jobb og innser at det var verdt det også i dag!

Jeg jobber for tiden som pedagogisk leder på en småbarnsbase, med alle de utfordringene det innebærer, alle gledene det medfører og all lidelsen korona påfører. Rødt, gult, gult, rødt… og som i trafikken sitter vi alle og venter på at det jævla lyset skal bli grønt! Det er det mest slitsomme om dagen, men jeg blir også spurt jevnlig om det ikke er slitsomt å ha den samme greia gående på jobb og på hjemmebane… svaret er; nei, egentlig ikke!

For jeg har faktisk ingen problemer med å skifte bæsjebleier, tørke snørr, tårer eller lignende. Jeg trives på gulvet med briotog og unger som klatrer på meg! Til tross for tidligere advarsler har ryggen min det bra, og jeg klarer også å passe på den.

Meeen… det jeg ikke så komme, og som jeg nå har innsett er hvor anstrengt mitt forhold til kaviar faktisk er. Når brødskiva skal legges midt i hånda, moses til det ugjenkjennelige for så å spise det som tyter ut mellom fingrene kjenner jeg at jeg heller skulle stått med et bleieskift akkurat da. Det er noe med den lukta som fremprovoserer sammentrekninger i mellomgulvet, og jeg tror det er assosiasjoner fra min tidligere arbeidsplass (også barnehage), der noen av jentene var veldig glad i nettopp kaviar.

Når du tre timer etter lunsj får en god klem av jentene med langt hår, får det håret i ansiktet og kjenner eimen av solvarmet kaviar tenker jeg at PTSD nærmer seg. Og det er nettopp den assosiasjonen jeg nå får, og jeg setter større pris på, enn noengang tidligere, at min sønn på tre år foretrekker brødskiva fri for pålegg!

Men tar du kaviaren ut av ligningen… fy faen så givende jobben er! Det å ha mulighet til å påvirke noens liv, i enorm grad, i positiv retning… jeg blir nesten rørt av tanken! Det å kunne bidra i et felleskap som gir kommende generasjoner økte muligheter for å lykkes er noe som burde motivere oss alle!

Så kom igjen gutter (og menn)… ta en råsjans, prøv barnehage, og dere kommer til å se at flere av dere passer til nettopp det! Og ikke nok med det… dere trengs!

Kjære Erna!

Jeg kan ingenting om smittevern, -sporing eller pandemihåndtering på overordnet nivå! Jeg har ingen medisinsk bakgrunn, og er ei heller ansvarlig for andre enn meg selv og mine nærmeste.

Men fyyyy faen… dette var bleikt!

Fra før helgen har det blitt varslet om strengere tiltak nasjonalt for å slå ned smitten. “Strengeste tiltak siden pandemiens start” har blitt høyt proklamert. Men hva endte vi opp med? Vi benker oss til på gjerdet, vurderer de neste ukene og lar kommunene få selvråderett?! Ja, for det har jo funket så jævli bra hittil!

Har det enda ikke gått opp et lys for dem som styrer at anbefalinger ikke funker?!

Hvis du fjerner vaksinering, så er vi nøyaktig på samme sted som for et år siden!

Parafrasert til en og samme setning ramlet det i dag følgende ut av statsministeren vår; “dersom R-tallet forblir på samme nivå som nå, vil det om 75 dager være totalkollaps i helsevesenet og smittesporing, så vi avventer og ser an de neste ukene”!

Det fremstår ikke for meg som en genistrek.

For meg personlig skaper det også utfordringer som sikkert flere kan relatere seg til… jeg bor i Moss, jobber i Oslo, studerer i Horten og skal i neste uke ut i praksis. Jeg kan forenkle det ytterligere; jeg har barn i en barnehage på rødt nivå, jobber i en barnehage på rødt nivå og skal i praksis en barnehage på gult nivå (pr. nå).

Jeg må forholde meg til potensiell karantene, og nå også “ventekarantene” som i praksis betyr karantene dersom min sønns barnehage skulle oppleve smitte.

Ventekaranten fremstår for meg som en måte å få samfunnet til å stenge seg selv på, for ringvirkningene blir potensielt sett enorme.

Det skulle faen ikke forundre meg om vi frem mot påske ser en ørliten nedgang i smitten, og dermed åpner opp for påskekåte nordmenn som må samles i solveggen for å trykke en appelsin i trynet!

De åpnet jo opp før vinterferien selvom smitten flere steder var økende, så hvorfor ikke?!

For er det en ting vi ikke skal ofre i dette landet, så er det friheten til ferie!