detsvartehull

God ettermiddag! 

Etter en ukes pendling Oslo-Lillestrøm har et gammelt irritasjonsmoment gjenoppstått. Som overskriften indikerer har det med pendling å gjøre, men til en forandring går det hverken på buss, trikk eller NSB. Det er folk som er problemet!

Litt bakgrunnsinfo før jeg kommer til problemet; jeg er 186 cm høy med steglengden det medfører. Ikke tillegg vil jeg beskrive min kondisjon som middels ok. Ved siden av dette er jeg en person som aldri stresser, men jeg har alltid dårlig tid. Jeg kan ikke ha god tid… god tid betyr at jeg slapper av (for mye) og derfor kommer for sent. Sett sammen disse faktorene og resultatet blir: jeg går raskt! 

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Så til problemet. Alle er ikke som meg, noe som tok meg lang tid å forstå. Folk må gjerne gå sakte, men hvordan har det seg at de som går sakte også på død og liv skal gå sikk-sakk? På et smalt fortau ved tungt trafikkerte veier er det et helvete å komme forbi. Jeg beveger meg fra side til side i et håp om å komme forbi mens jeg (kl. 07.00) tenker i mitt stille sinn at det finnes en egen avgrunn i helvete for disse menneskene (hadde jeg enda trodd på helvete da). På avgrunnen under disse finnes de som går med en hund som går langs husveggen, mens de selv går ytterst på fortauet… denne gruppen er heldigvis mindre.

Videre oppstår det nye, men svært lignende problemer på vei hjem fra jobb (mellom kl. 15 og 17). Da er nemlig barnevognmafian ferdig med sine obligatoriske kafébesøk og skal hjem eller til neste kafé (hva vet vel jeg). Jeg har full forståelse for at det er hyggelig for dere å gå ved siden av hverandre og småprate, men når fortauet rommer tre babybiler i bredden er det faen meg DERE som må vike når noen skal forbi eller kommer imot. Jeg skal ikke ut i veibanen og trosse trikk, buss og biler for at dere skal kunne diskutere farge og konsistens på siste bleie uten avbrudd! 

Og sist en kjapp opplæring: når to personer møtes og skal passere hverandre skal begge vike til høyre. Hvor jævli vanskelig kan det være?

Da blogg inntok Norge og verden bestemte jeg meg for at dette skal ikke jeg være en del av. Som en del av å unngå dette har jeg aldri klikket meg inn på eller lest en blogg i bevisst tilstand. Det er derfor med en bitter bismak jeg sitter her og skriver. Men hvem vet… kanskje endrer jeg mening. 

Grunnlaget er uansett at min samboer foreslo at jeg skulle skrive blogg for egenterapi. Og slapp av… dette er ikke egenterapi for alt JEG sliter med. De finnes det nok av. Dette er egenterapi og utløp for det jeg anser som menneskehetens generelle udugelighet og alt mellom himmel og jord jeg skulle finne på å irritere meg over. Og tro meg, det er mye. 

Humoren vil bli mørk, innleggene spekket av sarkasme og ironi og ja, det blir faen så mange banneord. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Listen over ting denne bloggen ikke vil inneholde er lang. For å ta noen eksempler; det blir ikke bilder av hva jeg spiste til frokost, ingen irriterende slagord som “karpe diem” og “det er i motbakke det går oppover”. Heller ei “ny dag, nye muligheter” kommer til å dukke opp da dette er bullshit på øverste hylle. Man våkner vanligvis opp i samme kropp, med samme vekt og skavanker. De fleste av oss skal på samme jobb og ofte gjentar de samme fritidsaktivitetene seg. 

Det kan også forekomme gjesteskribenter, men det vites ikke sikkert.