Vi har alle hørt det bli sagt på et eller annet tidspunkt, og et av landets ledende herremagasiner (vi menn) hadde det, i hvertfall tidligere, som slagord!
Men hva betyr det egentlig? Hva vil det si å være mann? Eller kvinne for den saks skyld?
Mennesker er et flokkdyr, og følelsen av tilhørighet er på mange måter livsviktig for oss! Men på hvilket punkt, i dette moderne samfunnet, tok det fra oss følelsen av individualitet?
I den siste tiden har vi hør navn som Andrew Tate og Jordan Peterson som tar til ordet for å få tilbake det de kaller tradisjonell maskulinitet. Men hva faen er det? Tradisjon i enhver betydning av ordet er å hente tilbake holdninger som eksisterte i en tid som passer vårt eget formål – og kun vårt eget formål!
Var tradisjonell maskulinitet det vi så på 70tallet? 60tallet? 50? Skal vi tilbake til tiden da hysteri ble ansett som en kvinnesykdom og behandlet med fingring?
Eller kanskje vi bør gå tilbake til 1500 tallet da frittenkende kvinner ble brent levende?
Eller hva med tiden der røverhistoriene i det gamle testamentet fant sted, og kvinner på tapende side i krig ble verdsatt litt under geiter når krigsbyttet skulle fordeles?
Alle disse overnevnte overgrepene ble vedtatt og iverksatt av menn, og kan dermed defineres som tradisjonell utøvelse av maskulinitet. Poenget mitt er så absolutt ikke at vi skal tilbake dit, men tvert imot at vi har gått bort fra det fordi samfunnet heldigvis har utviklet seg noe de siste 2000+ årene!
Jeg har i denne bloggen tidligere hevdet at samfunnet beveger seg fremover i tempoet til den svakeste av oss, og det står jeg for. I dette segmenter er Tate, hans likesinnede og hans følgere representanter for denne gruppen.
Så hvorfor er dette viktig for meg? Hvit, heterofil mann 35 som aldri noensinne har opplevd diskriminering eller stigmatisering.
Fordi; jeg vil ikke bli definert som bare mann, eller heterofil eller hvit… eller maskulin… Jeg vil bli definert som et individ med egne tanker, egne særtrekk, egne styrker, feil, mangler og holdninger!
For i tillegg til å tilsynelatende være så stereotypisk som det omtrent er mulig å bli er jeg også barnehagelærer, opptatt av klær og sko. Jeg napper øyebryn og fjerner hår fra både intime og ikke intime soner – alle er ting som på ingen måte er “tradisjonelt maskulint”. Bil er noe av det kjedeligste jeg kan tenke meg og listen hadde sikkert blitt mye lenger om jeg hadde tenkt meg mer om.
Hvorfor skal vi som menn gi noen andre definisjonsmakt over hvordan vi er eller føler oss?
Er vi virkelig, som gruppe, så livredde for å stå på egne ben?
Det rådende spørsmålet blir vel egentlig om vi i det hele tatt trenger begreper som maskulin og feminin for å beskrive noe som helst? For jeg vil tro at de fleste av oss krysser de imaginære grense på flere områder. Og da gjør det kun skade at enkelte skal fortelle at det er feil!
Som voksne representanter i samfunnet har vi et ansvar for å vise vei for barn og unge, og det gjør vi på ingen måte ved å prakke på de stereotypiske former som de bør og “skal” passe inn i i en tid der de fra naturens side står midt i en utviklingsmessig identitetskrise.