Først vil jeg si at jeg er av den oppfatning, blåøyd vil noen kanskje si, at kunnskap, kompetanse og utdanning er veien til et bedre samfunn. Det er ikke dermed sagt at jeg mener alle trenger en bachelor-, master- eller doktorgrad for å styre samfunnet i riktig retning, men at alle er tjent med faglig påfyll fra tid til annen.
Samtidig anser jeg det slik at samfunnet ikke beveger fremover i tempoet til de raskeste, men det er de “tregeste” som bestemmer fremgangen. Denne teorien er lett overførbar til bedrifter, bransjer, samfunn, subkulturer og så videre. Så også barnehagesektoren- og det som da er skremmende er at “vårt” svakeste ledd er det mennesket som sitter på toppen og forvalter hele bransjen på politisk plan, nemlig Tonje Brenna. Nå vet også jeg at kunnskapsministeren har et helt departement i ryggen, men jeg skal uansett skyte budbringeren for dette går ikke lenger.
Dersom man blar kjapt gjennom kommentarfeltene på barnehage.no (min kilde til disse sakene) vises det allerede en tendens til lynsjestemning mot en minister valgt inn i 2021, og det med rette!
Først ut var saken om videreutdanning av barnehagelærere og en satsning på 100 millioner… noe som selvsagt er et spill for galleriet ettersom det vil ta ca. 35 år å få det nåværende antallet barnehagelærere gjennom. Men jeg skal legge vekk den saken ettersom jeg har omtalt den før: detsvartehull – Én ting jeg trodde ble tydelig i pandemien (blogg.no)
Så til den nye og fantastiske satsningen til Tonje Brenna – flere utdannede i barnehagesektoren. Det er et tiltak jeg virkelig ville applaudert, hadde premissene for det vært til stede.
Og premisset er ekstremt enkelt å formidle; VI TRENGER FLERE FOLK!!!
Under pandemien, og kanskje enda mer nå etter åpning ser vi hvor sårbare vi faktisk er. Vikarer er ikke å oppdrive og hver dag er vi én til to egenmeldinger unna totalt breakdown. Mindre enheter, som der jeg jobber, er selvsagt mer sårbare enn større, men det maler fortsatt et bilde av den virkeligheten mange av oss lever i. Den siste uken har jeg gått på jobb hver dag og bokstavelig talt krysset fingrene for høyt sykefravær i barnegruppa – og sånn skal det ikke være! Det handler ikke om mangel på empati, kjærlighet til barnegruppa eller lignende, men hvordan få dagen til å gå rundt.
Alt pedagogisk arbeid, eller forsøk på det, må kastes på båten og vi står i fullt brannvernutstyr og tømmer apparat etter apparat i et forsøk på å gi barna en så god og trygg hverdag som mulig. Men det barnet som trenger ekstra språkstimulering, sosial veiledning, trygging i lek, eller ekstra utfordringer? Snakkes, for jeg har tre bleier å skifte før jeg skal placeboplastre et imaginært skrubbsår etterfulgt av plantid! Hvem faen har tid til plantid?
Det virker som det er en oppfatning om at det å jobbe i barnehage er et kall, så hvis jeg ikke rekker planlegging i arbeidstiden tar jeg det på fritiden… HEEEELL NO! Min fritid er like hellig som alle andres. Den er forbeholdt MIN familie, og tro det eller ei er ikke barnehagebarna en del av den!
Så hva skal vi med flere utdannede når vi som er det ikke har tid til å gjøre jobben vår fra før? Vi har allerede, og dette vil jeg fremheve, mange utrolig dyktige fagarbeidere og ufaglærte i sektoren. Det vi mangler er anstendig lønn som også sørger for rekruttering og en bemanningsnorm som er mer enn forsvarlig. Vi trenger en bemanningsnorm som barna er tjent med, som tillater oss å gjøre jobben vi er satt til og som muliggjør det å ivareta det mandatet som er gitt oss – det har vi ikke per nå!
Og vi trenger en lønn som speiler viktigheten av den jobben vi faktisk gjør hver dag!
Vi kan gå opp i lønn ved å ta videreutdanning, men bare inntil et gitt antall studiepoeng og så er det stopp. Vi må gjerne ta en master, men det blir av egen lomme og vi får ingen kompensasjon i den andre enden. Vi har altså en kunnskapsminister som ønsker økt kompetanse, men som ikke viser noen form for grep for verdsette den. Og dette gjelder de med utdannelse, så hva med de uten…?
Som pedagogisk leder skal jeg ikke påstå at lønna er god, men den er i hvertfall “ålreit”, men som assistent? Så de gode assistentene forsvinner. Det samme gjelder gode vikarer. Og før noen spør… ja, jeg har vært vitne til begge deler!
Men for å tale min egen og sektorens sak igjen. Jeg Nærmer meg slutten på min bachelorgrad, og allerede tre timer inn i studiet bestemte jeg meg for at her skal jeg ikke bli – i barnehage altså. Jeg skal rett videre på en master og så er jeg gone! Det handler riktignok om mer enn lønn, men hadde forholdene ligget til rette for at jeg fikk brukt min kunnskap og kompetanse på en fornuftig måte ville jeg kanskje vurdert å bli i sektoren i større grad. Resultatet hadde kanskje blitt det samme, men nå finnes det ingen tvil!
Så kjære Tonje Brenna: Du som sitter der uten utdanning, med millionlønn og syns det er på sin plass å fortelle andre hvilken utdannelse de bør ha. Du er herved invitert til å komme å jobbe i barnehagen der jeg jobber, men jeg har noen vilkår; Du må jobbe der over litt tid slik at du etterhvert erstatter en annen (for du kan ikke komme inn i tillegg), du må si i fra deg din egen lønn og motta lønn som assistent (det du faktisk kvalifiserer til) og du må ta del i alle barnehagens oppgaver!
Send meg ditt svar som kommentar her, så tar vi resten privat. Gleder meg til å høre fra deg!
