Det er et spørsmål vi som jobber i barnehage ofte må forholde oss til. Så la meg snu på det… hvordan orker du å sitte på et kontor hver dag? Hvordan orker du å glo på en pc-skjerm fem dager i uka? Hvordan orker du å ha en jobb der e-poster MÅ besvares søndag klokken 21?
Jeg kommer til å svare akkurat det samme som deg… jeg trives med det, og jeg hadde funnet hagla om jeg hadde din jobb i stedet!
Men det er ikke slik at jeg som jobber i barnehage elsker jobben min hver dag, hver uke, hele året. I blant har jeg lyst til å løfte opp en unge og slå en annen med den…men jeg gjør det jo ikke, for min personlighet takler disse situasjonene langt bedre enn jeg ville taklet ulønnet “overtid” søndag kveld.
Jeg er ikke en person som gir 110% på jobb hver dag. Jeg har faktisk en kone og to barn hjemme som bør kunne gjøre krav på en del av min energi… og det med full rett! For det er faktisk ikke slik at en arbeidsgiver bør forvente at du gir alt du har på jobb. Tross alt er det snakk om åtte av døgnets 24 timer, og man må få lov til å spare litt energi til de resterende 2/3.
Men jeg trives med å jobbe i barnehage. Jeg elsker å jobbe med barn… føle at jeg bidrar positivt i deres oppvekst, og gir de kunnskap basert på min utdanning og mine erfaringer.
Men spørsmålet i overskriften er likevel relevant, for i blant kan ikke jeg heller svare på det. Og det handler ikke om barna, men det handler om elendig politisk forvaltning av det mest dyrevare vi har. Det virker som det er en generell oppfatning at “hvem som helst” kan jobbe i barnehage. Og det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme for det krever mye (på lik linje med andre yrker)!
Og jeg er lei… allerede før endt utdanning er jeg lei. Ikke av jobben, ikke av barna, ikke av kolleger eller av lokal barnehageledelse… men av politisk styring!
Det virker på meg som alle er enige om at det å jobbe i barnehage er et kall. Vi ville alle gjort det om det så var ulønnet, og at vi derfor tar til takke med knapper og glansbilder! Jeg er lei av å bli tatt som en selvfølgelighet som bare er der… en som må eksistere for at viktigere mennesker enn meg har et sted å stue barna sine mens de gjør en virkelig samfunnsinnsats! Jeg er dritt lei av å være en del av en profesjon som politikere tror er valgt som enkleste utvei. Jeg er lei av en kunnskapsminister (uten utdanning) som skal fortelle meg hvilken videreutdanning jeg må ta for å fungere best mulig i mitt virke!
Og aller mest er jeg lei av å bli sett på som en som gjør dette av ren godhet! For meg er dette en jobb… riktignok en jobb jeg trives med og i, men likevel en jobb! Det er noe som betaler boliglån, maten i kjøleskapet og klær til barna mine!
Og selv om jeg elsker jobben min finnes det dager der jeg tenker som Jaa9 og OnklP; “Det beste med en jobb, det er jo tross alt det å dra fra’n”.
