Jeg vil anta at enkelte blir dypt krenket av overskriften, og jeg må innrømme at det er litt av poenget.
Forsøk likevel å fullfør innlegget før dere går totalt amokk.
Jeg har tidligere, flere ganger, skrevet at jeg er en pragmatiker. Så også i tilfelle som omhandler selektiv abort (også et tema jeg har vært innom).
Med horeriet som nå foregår på Stortinget, der KrF desperat forsøker å klamre seg fast i det tynneste halmstrået i verdenshistorien har debatten rundt abort blusset opp igjen – spesielt §2c!
Og det oser desperasjon av flere partier.
Erna vil reforhandle paragrafen som flertallet i hennes eget parti stemte for å beholde.
Uansett har det i kjølvannet av denne debatten dukket opp, som så mange ganger før, filmer og innslag på facebook og overalt ellers.
Innslag der mennesker med Downs syndrom snakker om at vi velger bort dem, at de er motstandere av et sorteringssamfunn og at de er velfungerende.
Sistnevnte er umulig å argumentere mot, da deres tilstedeværelse i debatten beviser nettopp dette!
Men det handler ikke om å velge bort disse.
Som Darwinist sitter ikke jeg og ser på Tangerudbakken og tenker at vi skal "kvitte" oss med disse.
Det det handler om er å, som forelder, kunne velge bort en genfeil. Og siste stavelse i det ordet burde gjøre det opplagt hvorfor!
Mange bruker ord som berikelse om disse menneskene, og jeg sier meg ikke utelukkende uenig!
Men hva med alle som ikke deltar i debatten?
De som ikke har spilt hovedrollen i en kinofilm?
Som ikke er med i et populært tv-show?
Hva med de som på grunn av foreldrenes mangel på valg blir født med flere tilleggsdiagnoser, og av den grunn er pleietrengende resten av livet?
Hva er egentlig feil med å "sortere" bort genetiske feil… eller feil generelt?
Hele abortdebatten er for meg et spørsmål om når det er etisk forsvalig å utføre et slikt inngrep.
Det handler ikke om hvorfor – hvorfor er i disse tilfellene helt irrelevant!