Demokrati handler om mere enn styresett!

Mens jeg for tiden er dypt inne i, dvs så langt korona tillater det, emnet kunst, kultur og kreativitet i mitt bachelorløp. Dette er et emne som på ingen måte faller naturlig for meg, og den digitale studiehverdagen gjør det ikke enklere å engasjere seg.

Før jul derimot, hadde vi emnet samfunn, religion, livssyn og etikk. Det er et emne jeg virkelig brenner for, og selv som ateist finner jeg alle aspekter ved det spennende.

Så til de av dere som mangler lesestoff i påsken… her er del 1 av min eksamensbesvarelse (del 2 kommer senere).

Når man hører ordet demokrati kan det kanskje være lett å gå rett til tanken om styresett ettersom dette er det som oftest beskrives i de voksnes svære, men demokrati og demokratiforståelse handler om mere enn utvelgelse av statens styringsorgan. Når Jens Stoltenberg etter 22. juli 2011 sa at hatet skulle møtes med mere demokrati og åpenhet tolker jeg det slik at han mente mere forståelse, mere rett til å ytre seg, til å delta og bli hørt – ord som står nedfelt i rammeplanen for barnehagene under punktet om demokrati (Kunskapsdepartementet, s. 8). Demokrati handler også om hvordan vi forholder oss til andre mennesker (Larsen og Slåtten), og i så måte hvordan vi lærer å akseptere andre måter å tenke på enn vår egen.

Det finnes flere forståelser av demokrati (Larsen og Slåtten), og i siste praksisperioden gjennomførte jeg et opplegg med barna basert på en av disse – flertallsdemokrati. Opplegget gikk ut på å gå tur i skogen der veien videre ble bestemt av barna ved håndsopprekking. Opplegget ble vellykket gjennomført, men ved evaluering med barna var samtlige av den oppfatning av at det var jeg (den voksne) som hadde tatt avgjørelsene underveis ettersom det var jeg som stod for opptelling og annonserte resultatet. Underveis forsøkte også barna å påvirke hverandre, og «dra» andre barn over på sitt lag for å vippe resultatet i sin retning.

Sett i retrospekt kan det tenkes at denne måten å ta avgjørelser på er bedre egnet for barn som til daglig er aktive deltakere i et godt uenighetsfellesskap med utgangspunkt i den deliberative demokratiforståelsen. Slåtten og Larsen (s. 305) peker på at dette er den mest krevende formen, men også den mest utbytterike. Denne forståelsen går ut på at barna gjennom samtaler med hverandre skal få en økt forståelse og aksept for forskjellige meninger, tanker og ytringer. Samtidig er det meget viktig, sett i sammenheng med min erfaring over, at det skal være et trygt rom å ytre sin uenighet i andres meninger og igjen bli møtt med forståelse for dette.

I min erfaring fra barnehage, både gjennom arbeid og praksis, sett gode eksempler på at dette blir gjort, men kanskje uten en bevissthet fra den ansatte. Rundt matbordet er det ofte et godt rom for slike meningsutvekslinger og jeg har selv sittet i situasjoner der barn påvirker hverandres påleggsvalg ved å si ting som «æsj, kaviar» eller «jeg skal ha gulost, det skal vel du også?». Dersom barnehagelæreren er bevisst sin håndtering av slike situasjoner forstår jeg det slik at dette er i tråd med det Larsen og Slåtten beskriver som «ytring av meninger eller motstand uten tap av trygghet eller tillit» (s. 305). Slik jeg forstår dette er slike grunnleggende verdier og holdninger essensielle for å senere i livet kunne akseptere og forstå synspunkter som fraviker sine egne. Det være seg i arbeidslivet, nabolaget, skoleklassen eller lignende og kan være i form av kulturforskjeller, religion med mere.

Eidhamar og Leer-Salvesen (s. 92) benytter mye av den samme ordlyden om rammeplanens punkt om demokrati når de beskriver viktigheten empatiutvikling. Videre sier de at; «senere i livet er empati en helt grunnleggende egenskap for å kunne leve i relasjon med de andre» (Eidhamar og Leer-Salvesen, s. 92). Slik jeg forstår dette vil en tidlig demokratiforståelse være med på å skape inkluderende, aksepterende og «gode» samfunnsborgere.

Selv om jeg over skriver skape samfunnsborgere er barn allerede å regne som fullverdige samfunnsborgere. De har en lovfestet rett til å medvirke i sin egen hverdag og sitt eget miljø som i dette tilfellet vil være barnehagemiljøet. Barns medvirkning regnes som så viktig at det har fått et eget punkt i rammeplanen (kunnskapsdepartementet, s. 27) og er videre forankret i barnehageloven §1 og §3, Grunnloven §104 og FNs barnekonvensjon art. 12 nr. 1. samtidig ser kunnskapsdepartementet barns medvirkning som tett knyttet opp mot demokrati og demokratiforståelse og har derfor også innlemmet dette i punktet om demokrati (kunnskapsdepartementet, s. 8 og 9). I rammeplanen brukes ordet «skal», noe jeg anser som en klar beskjed om at dette er et absolutt krav til barnehagen. For eksempel; «Skal oppleve demokratisk deltakelse ved å bidra og medvirke…» (kunnskapsdepartementet, s. 8 og 9). Dette gjelder også de minste barna ettersom denne retten er uavhengig av kommunikasjonsevner og språklige ferdigheter (Bae, 2012, s. 18).

Det er her jeg mener medvirkning knyttes tettest opp til demokratiforståelsen. For å gå tilbake til den deliberative demokratiforståelsen beskriver Larsen og Slåtten denne som den; «mest utbytterike sett i lys av barnets utvikling henimot å kunne ytre seg i offentligheten» (Larsen og Slåtten, s. 305).  Slik jeg forstår det kan offentlig rom her overføres til fellesskap og således gjøre seg gjeldende i alle forsamlinger. Dersom barnet anser det som utrygt å ytre sine meninger har ikke vi som barnehagelærere lykkes i å skape den tilliten og forståelsen som er nødvendig. Barnet vil da kanskje avstå fra å ytre seg og dermed bli fratatt sin lovfestede rett til medvirkning. Det kan være at det å avstå fra å ytre seg er en ytring i seg selv, men dersom det er basert på frykten for å ikke bli akseptert eller forstått er ikke rammeplanen og lovverket godt nok ivaretatt.

Vi lever i et dynamisk samfunn, og den stadige endringen løfter frem viktigheten av å forstå og akseptere andre mennesker uavhengig av kjønn, religion, kultur, meninger, holdninger med mere. Uten en slik grunnleggende forståelse for demokratiets viktighet og funksjon får vi, slik jeg ser det, en økende polarisering i samfunnet bestående av grupperinger som står i opposisjon til hverandre.

Når lim og glitter trumfer smittevern

Så langt i barnehagelærerstudiet har jeg stortrivdes med emnene, fagene, utfordringene og praksisperiodene! For de som kjenner meg godt er det liten tvil om at jeg er en djevelens advokat hva nåværende emne innebærer, KKK – Kunst, kultur og kreativitet!

Men det er faktisk ikke emnet jeg vil til livs. På en måte hadde jeg sett frem til å få utfordret komfortsonen min… for det er liten tvil om at jeg er på tynn is hva kreativitet angår. Det er ikke emnet… det er praksis!

Hvert semester har vi praksis i barnehage, noe jeg anser som både en viktig og nødvendig del av studiet og progresjonen. Barnehagen jeg skal i de neste to ukene er den samme jeg var i forrige semester, og jeg gleder meg til å treffe igjen både barn og ansatte.

Men NÅ?

Mens hele landet praktiserer en slags kollektiv dugnad med sosial dødtid, redusert bevegelsesfrihet og økt arbeidsledighet skal jeg og min klasse krysse kommunegrenser, bruke kollektivtransport og potensielt bringe smitte inn i mindre rammede kommuner med begrunnelse om at det er viktig for studieprogresjonen?!

Mens vi ser en ny smittetopp ruve fremfor oss, og Oslo vurderer å stenge tannleger og fysiterapeuter skal jeg reise ut av min røde hjemkommune for å lære meg hvordan jeg leder barn i kreativt arbeid. Noe som satt på spissen betyr å underkaste seg barnas ønsker om å leke med lim og glitter?!

Hadde det en gang vært all praksis det var snakk om hadde jeg forstått utfordringen, men det er snakk om ti av 100 dager totalt gjennom bachelorforløpet.

Og vi er ikke en gang heltidsstudenter… vi studerer på deltid, noe som for de fleste av oss innebærer pendling, jobb ved siden av og familie. Familie for meg, blant annet, innebærer barn i barnehage på rødt nivå. Og vi pendler fra flere steder; Drammen, Bærum, Tønsberg og Moss… for å nevne noen!

Så la resten av Norge ta ansvar… her kommer glitterpatruljen. Og fy faen det skal males!

Kanskje et universitet også burde tatt litt samfunnsansvar utover spritdispensere på campus? 🤔

Så feil kan man ta…

I 2017 skrev jeg dette innlegget; https://detsvartehull.blogg.no/1489403333_vi_ere_en_nasjon_vi_med.html , og så feil er det altså mulig å ta!

Nå, tre år senere, er jeg godt i gang med barnehagelærerstudiet, jobber som pedagogisk leder og elsker begge deler!

Jeg har rukket og bli 34 år, og jeg vet hva jeg skal bli… ikke alle kan si det! Og jeg syns det er på høy tid å fremsnakke yrket jeg selv en gang var med på å snakke ned i “søla”! Ikke fordi jeg ikke verdsatte jobbe som blir gjort, men tvert imot at jeg ikke klarte å se for meg hvordan noen kunne stå i slike situasjoner dag ut og dag inn!

Jeg er på ingen måte den mest følelsesstyrte personen i verden, men når barna i barnehagen der jeg har hatt, og skal ha praksis etterspørr min tilstedeværelse uker i forveien… ja, da varmer det til og med det mekaniske instrumentet som pumper et eller annet rundt i mine årer.

Men barnehage er som en hver annen jobb også… man elsker ikke hvert eneste aspekt av hver eneste dag! Man blir sliten, og våkner annenhver dag (satt på spissen) og leter etter hvilken tå man har vondt i akkurat denne miserable mandagen. Så pløyer man seg gjennom en dusj, en tannpuss, kommer seg på jobb og innser at det var verdt det også i dag!

Jeg jobber for tiden som pedagogisk leder på en småbarnsbase, med alle de utfordringene det innebærer, alle gledene det medfører og all lidelsen korona påfører. Rødt, gult, gult, rødt… og som i trafikken sitter vi alle og venter på at det jævla lyset skal bli grønt! Det er det mest slitsomme om dagen, men jeg blir også spurt jevnlig om det ikke er slitsomt å ha den samme greia gående på jobb og på hjemmebane… svaret er; nei, egentlig ikke!

For jeg har faktisk ingen problemer med å skifte bæsjebleier, tørke snørr, tårer eller lignende. Jeg trives på gulvet med briotog og unger som klatrer på meg! Til tross for tidligere advarsler har ryggen min det bra, og jeg klarer også å passe på den.

Meeen… det jeg ikke så komme, og som jeg nå har innsett er hvor anstrengt mitt forhold til kaviar faktisk er. Når brødskiva skal legges midt i hånda, moses til det ugjenkjennelige for så å spise det som tyter ut mellom fingrene kjenner jeg at jeg heller skulle stått med et bleieskift akkurat da. Det er noe med den lukta som fremprovoserer sammentrekninger i mellomgulvet, og jeg tror det er assosiasjoner fra min tidligere arbeidsplass (også barnehage), der noen av jentene var veldig glad i nettopp kaviar.

Når du tre timer etter lunsj får en god klem av jentene med langt hår, får det håret i ansiktet og kjenner eimen av solvarmet kaviar tenker jeg at PTSD nærmer seg. Og det er nettopp den assosiasjonen jeg nå får, og jeg setter større pris på, enn noengang tidligere, at min sønn på tre år foretrekker brødskiva fri for pålegg!

Men tar du kaviaren ut av ligningen… fy faen så givende jobben er! Det å ha mulighet til å påvirke noens liv, i enorm grad, i positiv retning… jeg blir nesten rørt av tanken! Det å kunne bidra i et felleskap som gir kommende generasjoner økte muligheter for å lykkes er noe som burde motivere oss alle!

Så kom igjen gutter (og menn)… ta en råsjans, prøv barnehage, og dere kommer til å se at flere av dere passer til nettopp det! Og ikke nok med det… dere trengs!

Kjære Erna!

Jeg kan ingenting om smittevern, -sporing eller pandemihåndtering på overordnet nivå! Jeg har ingen medisinsk bakgrunn, og er ei heller ansvarlig for andre enn meg selv og mine nærmeste.

Men fyyyy faen… dette var bleikt!

Fra før helgen har det blitt varslet om strengere tiltak nasjonalt for å slå ned smitten. “Strengeste tiltak siden pandemiens start” har blitt høyt proklamert. Men hva endte vi opp med? Vi benker oss til på gjerdet, vurderer de neste ukene og lar kommunene få selvråderett?! Ja, for det har jo funket så jævli bra hittil!

Har det enda ikke gått opp et lys for dem som styrer at anbefalinger ikke funker?!

Hvis du fjerner vaksinering, så er vi nøyaktig på samme sted som for et år siden!

Parafrasert til en og samme setning ramlet det i dag følgende ut av statsministeren vår; “dersom R-tallet forblir på samme nivå som nå, vil det om 75 dager være totalkollaps i helsevesenet og smittesporing, så vi avventer og ser an de neste ukene”!

Det fremstår ikke for meg som en genistrek.

For meg personlig skaper det også utfordringer som sikkert flere kan relatere seg til… jeg bor i Moss, jobber i Oslo, studerer i Horten og skal i neste uke ut i praksis. Jeg kan forenkle det ytterligere; jeg har barn i en barnehage på rødt nivå, jobber i en barnehage på rødt nivå og skal i praksis en barnehage på gult nivå (pr. nå).

Jeg må forholde meg til potensiell karantene, og nå også “ventekarantene” som i praksis betyr karantene dersom min sønns barnehage skulle oppleve smitte.

Ventekaranten fremstår for meg som en måte å få samfunnet til å stenge seg selv på, for ringvirkningene blir potensielt sett enorme.

Det skulle faen ikke forundre meg om vi frem mot påske ser en ørliten nedgang i smitten, og dermed åpner opp for påskekåte nordmenn som må samles i solveggen for å trykke en appelsin i trynet!

De åpnet jo opp før vinterferien selvom smitten flere steder var økende, så hvorfor ikke?!

For er det en ting vi ikke skal ofre i dette landet, så er det friheten til ferie!

Jeg er så lei korona!

Det er kanskje å slå inn åpne dører, men denne pandemien begynner virkelig å tære på tålmodigheten! Det som dog kanskje er litt uvanlig er at det ikke er selve pandemien som går meg på nervene, men alt rundt det!

Medienes uendelige mas om hvor mange smittet, sjokkoppslag om smitteoppblomstring og generelle sensasjonsskriverier rundt virusets ferd gjennom befolkningen. Min lokalavis, Moss avis, sender pushvarsel om antallet nye smittede – HVER DAG!!! I dag, søndag, måtte ordføreren uttrykke sin dypeste medfølelse over et koronarelatert dødsfall. Jeg er ikke så empatiløs at jeg ikke føler med de etterlatte, men hvor er i såfall de ordene når det i vanlige år ryker med folk i den årlige influensasesongen?

Jeg er lei lettelser, innstramminger, lettelser og så overraskelsen når vi igjen må stramme inn. Tro meg… jeg er ekstremt glad for at jeg ikke sitter med ansvaret for dette, men er det noen som er overrasket over at vi nå må stramme inn igjen. Uken før vinterferien stod disse overskriftene boktavelig talt over hverandre – igjen i Moss avis. “Kommunen letter på restriksjonene”, “Ansatt på serveringssted smittet- ber alle besøkende teste seg” og “største registrerte smittetall i Moss”. Altså gikk vi til vinterferie med den største økningen i antall smittede så langt i pandemien, med lettelser i restriksjoner med hva… et håp om at det skulle gå bra?

Senest i dag stod Raymond frem i media og sa følgende; “vi har krevd mye av Oslos befolkning, men vi må desverre be om mer”. Også Oslo lettet opp rett før vinterferien, og nå er smittetrykket økende. Who could have known?!

Continue reading “Jeg er så lei korona!”