Så langt i barnehagelærerstudiet har jeg stortrivdes med emnene, fagene, utfordringene og praksisperiodene! For de som kjenner meg godt er det liten tvil om at jeg er en djevelens advokat hva nåværende emne innebærer, KKK – Kunst, kultur og kreativitet!
Men det er faktisk ikke emnet jeg vil til livs. På en måte hadde jeg sett frem til å få utfordret komfortsonen min… for det er liten tvil om at jeg er på tynn is hva kreativitet angår. Det er ikke emnet… det er praksis!
Hvert semester har vi praksis i barnehage, noe jeg anser som både en viktig og nødvendig del av studiet og progresjonen. Barnehagen jeg skal i de neste to ukene er den samme jeg var i forrige semester, og jeg gleder meg til å treffe igjen både barn og ansatte.
Men NÅ?
Mens hele landet praktiserer en slags kollektiv dugnad med sosial dødtid, redusert bevegelsesfrihet og økt arbeidsledighet skal jeg og min klasse krysse kommunegrenser, bruke kollektivtransport og potensielt bringe smitte inn i mindre rammede kommuner med begrunnelse om at det er viktig for studieprogresjonen?!
Mens vi ser en ny smittetopp ruve fremfor oss, og Oslo vurderer å stenge tannleger og fysiterapeuter skal jeg reise ut av min røde hjemkommune for å lære meg hvordan jeg leder barn i kreativt arbeid. Noe som satt på spissen betyr å underkaste seg barnas ønsker om å leke med lim og glitter?!
Hadde det en gang vært all praksis det var snakk om hadde jeg forstått utfordringen, men det er snakk om ti av 100 dager totalt gjennom bachelorforløpet.
Og vi er ikke en gang heltidsstudenter… vi studerer på deltid, noe som for de fleste av oss innebærer pendling, jobb ved siden av og familie. Familie for meg, blant annet, innebærer barn i barnehage på rødt nivå. Og vi pendler fra flere steder; Drammen, Bærum, Tønsberg og Moss… for å nevne noen!
Så la resten av Norge ta ansvar… her kommer glitterpatruljen. Og fy faen det skal males!
Kanskje et universitet også burde tatt litt samfunnsansvar utover spritdispensere på campus? 🤔
