Nye kutt, færre muligheter, mindre handlingsrom og barna sitter igjen tilbake som noen av taperne i foreslått statsbudsjett for 2027… business as usual der altså!

Kunnskapsministeren, som forøvrig poserer sammen med fem barn rundt et bord i det jeg antar er et nøye utvalgt øyeblikksbilde fra det kvarteret hun var på besøk i en barnehage, trekker frem at dette bare er et forslag. Stortinget står fritt til å bevilge de tapte millionene, men det fjærner fortsatt ikke symboleffekten av å fjerne de i utgangspunktet!

Man kan forsåvidt argumentere for at disse pengene i utgangspunktet var del av et ekstra tilskudd som så “generøst” ble bevilget i 2026, og at derfor ikke er reelle kutt. Jeg har regnet på det før og har ingen problemer med å presentere tallene igjen; uten det foreslåtte kuttet tilsvarer summen tildelt i 2026, 200000 til hver barnehage i Norge dersom det deles flatt. Det hadde vært veldig bra om det gikk til innkjøp av pedagogisk materiell, ganske bra om det gikk til mat… men det er fortsatt HELT ELENDIG når det er ment til å få inn ekstra folk i barnehagen (med mindre sosial dumping er målet 🤔). Den nye (foreslåtte) summen på drøye 150k er et enda større smekk i trynet enn den forrige – og du får hvertfall ikke styrket bemanningen av den summen!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og hvorfor godtar vi det? Hvorfor godtar vi å jobbe under forhold der man blir satt i en posisjon hvor man er ment til å juble for et halvt (ikke det en gang) årsverk ekstra?

Og hvorfor må politikere sette ned komitéer for å finne ut hvorfor ansatte rømmer fra yrket? Vi vet jo hvorfor. Det handler ikke om lønn! Det handler ikke om mistrivsel i jobben! Det handler ikke om barna! Eller krevende foreldre!

Det handler om et enormt arbeidspress. En usikkerhet i om man faktisk får avviklet pausen sin én eneste dag denne uken! Usikkerheten som oppstår; hva hvis en til melder seg syk nå, hva faen gjør vi da? For det er ingenting å gå på… det finnes ingen ressurser å hente utenfra, og en ukjent vikar fra et bemanningsbyrå kan faktisk være til mere hinder enn hjelp. Ikke fordi de ikke er flinke, men fordi det låser enda en ansatt til å guide de rundt, gi de innføring i rutiner og presentere dem for barna på en god og trygg måte.

Men alle de andre dagene, de FIRE dagene i året alle er friske, da er det godt nok bemannet?! Njaaaa, er det det? Bemanningsnormen sier én voksen per tre småbarn, og én per seks store. Så to avdelinger med 18 storebarn på hver tilsvarer seks årsverk som skal drifte 7’ish til 17. Med andre ord belager vi oss på at noen blir levert sent og hentet tidligere, men i værst tenkte scenario kan man stå to ansatte med 36 barn den siste timen (hvis alle er friske vel og merke).

Og en annen “morsom” ting. Barn regnes som store fra det året de fyller tre (ikke fra de faktisk fyller), og et barn som fyller tre 31.12 bytter avdeling i august samme år og er dermed prisgitt å dele en ansatt med fem andre barn i en alder av to og et halvt (ish).

Og dette bringer oss over til hva barnehagen skal være versus hva den faktisk er. For barnehagen skal være både en lærende organisasjon, en pedagogisk institusjon, vi skal drive opplæring i alt fra ADL-ferdigheter, språk, matematikk og teknologi +++. Vi skal drive et tett foreldresamarbeid, samarbeide med andre etater, helst stå for variert og næringsrik mat, delta i utviklingsprogrammer og sette oss inn i nye retningslinjer. Og her har jeg utelatt mye!

Vi skal også fungere utjevnende, både sosiale og økonomisk. Vi skal bidra til at alle, også de sårbare barna, får en god start på livet. De skal bli hørt, sett, anerkjent, men det er vanskelig å ikke trekke inn “treet som faller i skogen…”. For hva hjelper det hvis ingen er der til å høre på.

Jeg har sagt det før, men det må sies igjen: bemanningsnormen må opp! Og så får det koste det det koster! For slike midlertidige bevilninger funker absolutt ikke… det blir for lett å kutte, og det blir for lett å skylde på andre prioriteringer. Jeg tror det kalles å seile den veien høna sparker når det fremstår som helt tilfeldig.

Og en siste ting. Vi må bli bedre på å protestere! Se f.eks i Frankrike… det er ingen der som lurer på om noen er misfornøyde! Her nøyer vi oss med å bli litt irritert, surmule en stund og så er vi tilbake til å klage på hvordan det er!

Så barnehagen MÅ få mere penger til bemanning, og det må gjøres permanent!

Ja, det kan faktisk tenkes at det å sende ettåringene i barnehagen kan ha uheldige konsekvenser for noen. På samme måte kan det være uheldig for andre å være hjemme sammen med sine foreldre i så lite som 14 dager. For enkelte kan det til og med være uheldig å bli født som barn til de foreldrene man ikke valgte selv, og barn som er plassert i forsterhjem fra fødsel kan allerede ha traumer for livet.

Vegard Bruun Wyller kaller det “et stort sosialt eksperiment” å sende ettåringene i barnehagen. Men er ikke all barneoppdragelse i så fall et eneste stort sosialt eksperiment? Jeg har flere ganger på fleip sagt at det er foreldrenes privilegium å ødelegge barna sine på den måten de syns best. Og selv om det selvsagt er en spissformulering står jeg inne for at det likevel inneholder mye sannhet!

Vi har vårt eget temperament, våre egne grenser, vår måte å kommunisere på og våre prinsipper (som ofte ryker på båten når vi står midt i det).

Men når vi kaller noe for et eksperiment fremstår det som om vi ikke har noen tanke bak, noen idé om utfall og at vi like gjerne kunne trillet terning rundt en hver beslutning.

For faktum er uansett at mennesker er forskjellige, og etter snart ti år i barnehage vil jeg påstå at dette også gjelder barn – heeeelt ned i ett år. For noen passer det ikke å starte i barnehage før de er to, for andre passer ikke basebarnehage, for noen er aldershomogene avdelinger topp, mens andre igjen trenger eldre barn å strekke seg etter eller yngre for å passe inn. En treåring er ikke nødvendigvis lik en annen treåring, og det samme gjelder faktisk ettåringene.

Så når man går så bastant ut og sier at alle bør være hjemme til de er to-tre, vil jeg påstå at det er et like stort sosialt “eksperiment”.

Under pandemien hørte vi i barnehage om igjen og om igjen om “de sårbare barna”… vi hørte det faktisk så ofte brukt som argument at jeg med flere (som jeg vet om) tenkte; fuck, de sårbare barna – selvsagt uten at det handlet om barna i seg selv!

Men hva da med de barna som vokser opp i hjem med rus, misbruk, omsorgssvikt osv? Det er faktisk ikke slik at mamma og pappa er de beste omsorgspersonene for alle barn. Og til og med de som overdriver sin omsorg kan få uheldige konsekvenser for barna i lang tid fremover.

Men det kan vel ikke bli for mye oppmerksomhet? Jo, det kan det! Det har til og med etablert seg begreper om disse foreldrene; curligforeldre og helikopterforeldre har blitt normale uttrykk som er inkorporert i det norske språket, og begge kan vel på snillest mulig måte beskrives som en gedigen bjørnetjeneste!

Vi som jobber i barnehage har sett mange ekempler på begge, og problemet ville neppe vært mindre dersom de sine første tre leveår hadde vært isolert i en sånn boble. Jeg sier selvsagt ikke at det gjelder alle, ikke engang de fleste, men her igjen ligger faren i å generalisere basert på en felles minimum.

En av mine viktigste arbeidsoppgaver i barnehage er, slik jeg ser det, å skape robuste barn. Ofte når jeg sier det kommer mange pigger ut, så la meg forklare; robusthet handler ikke om å ikke bli lei seg, ikke få vondt, ta igjen med samme mynt osv. Det handler for meg blant annet om å ha verktøyene og evnene til å stå i motstand, håndtere negative følelser, tørre å prøve igjen (når man har feilet), og ta egne valg og beslutninger. Uten disse ferdighetene mener jeg at livet kan bli meget langt og slitsomt, negativ psykisk helse øker og mange andre negative konsekvenser – men det er kanskje bare meg?!

Men når vi først snakker om våre barn, og hvordan vi bedriver sosiale eksperimenter med deres liv. Skulle vi tatt en liten diskusjon om seksårsreformen samtidig?

En reform som ble motsagt av ALLE fagfolk før den ble innført, totalslaktet på alle punkter i evalueringen og som ikke har medført bedring i resultater på noe område! For den ble ikke det som ble lovet; det ble ikke ansatt barnehagelærere i skolen, det ble ikke mere lek (heldigvis innført de siste årene), resultatene på nasjonale prøver gikk ikke opp… og testmanualene i landets PPT-kontorer slites ut over en lav sko. Men frykt ikke, Høyre har løsningen – to timer mere matte og norsk HVER dag i første og andre klasse. Så han stakkaren som allerede strever med å sitte stille å få med seg nåværende pensum skal tvinges til å sitte to timer ekstra – DET er et sosialt eksperiment, og hvorfor skriker ikke flere om det? For hvorfor er det alltid “minus og minus blir pluss”- metaliteten som råder? Når har mere av det som tilsynelatende fungerer noen gang vært en bærekraftig løsning?

Kanskje fungerer det for noen få, men igjen er det snakk om ulikhet og individuelle forskjeller. Og slike nyanser synes fraværende i det offentlige ordskifte. Det fremstår som vi best forstår ting npr det er fremstilt som svart/hvitt, slik at vi kan velge én side, stå for den og slippe å tenke noe mere på de faktiske argumentene.

Jeg har sett ettåringer i barnehagen skli enkelt inn, oppleve samhold, tilhørighet og utstråle en trygghet som er helt innlysende. På den annen side har jeg sett treåringer som starter i barnehagen for første gang som strever med både trygghet, tilhørighet og etablering av relasjoner. (Og jeg har åpenbart sett det motsatte også). Slik jeg ser det betyr det at jeg ikke kan konkludere med noe som helst, utover at livet generelt er et eneste stort enormt sosialt eksperiment, og at det eneste vi kan forutse er at det ender i døden på et eller annet tidspunkt.

I mellomtiden er det ikke annet å gjøre enn å krysse fingrene og håpe man tar de rette valgene for seg selv og sine egne barn! Selvfølgelig er disse valgene ikke 100% ens egne… de er også rammet inn av økonomiske forutsetninger, familiære forhold og en haug av andre faktorer som ikke kan kontrolleres.

Som Limp Bizkit sa en gang i tiden; “Cause life is a lesson, you’ll learn it when you’re through”!