… tydeligvis!

Som med enhver kampanje tuftet på å gjøre en merkbar positiv forskjell på det feltet den er ment å sette søkelyset på, skjedde det også med #metoo for leeeenge siden!

#blacklivesmatter #freethenipple (veldig fan av den btw) og sikkert en haug med andre haddealle et godt utgangspunkt – sette søkelys på uheldige (mildt ord) samfunnsfenomener som vi alle, som den saueflokken vi er, har akseptert baser på verdens slappeste argument; det har alltid vært sånn!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men som med alle forsøk på inkludering dras det alltid for langt, og ender heller i en polarisering der ingen side har rett, ingen side vinner og alle sitter igjen med svarteper.

Så også med #metoo. Vi trengte det absolutt… med politikere, filmfolk og andre i maktposisjoner som så sitt snitt til å utnytte denne makten litt i overkant!

Men så kommer problemene… vi begynte å overføre det til hvermansen og dagligdagse situasjoner og i relasjoner med en ganske flat maktstruktur. Vi overlot det til hver enkelt å beskrive sin subjektive oppfatning av alle situasjoner som, hvis du vrir og snur og vender på de, kanskje, muligens, med godvilje, ølbriller og tunnelsyn kunne tolkes som krenkende.

Men dere som faktisk har kommet dere hit i teksten lurer kanskje på; hvorfor nå?

Jo, for det skal bli værre! I dag, 25.12.23 skrev aftenposten en artikkel om endringer av lover og regler som trer i kraft neste år. Litt skattelette, litt avgiftsøkning (vi ender i minus ja) og ikke minst krenkende atferd/seksuell trakasering.

Og jeg siterer; “Seksuell trakassering er allerede dekket av lovverket. Nå skal det også presiseres i Arbeidsmiljøloven at vernet mot trakassering også gjelder seksuell trakassering”. So far, so good! 👌

Men så rakner det:

“Arbeidstilsynet trekker frem en seksuell kommentar, en hånd på låret eller et ufrivillig kyss som eksempler på slik trakassering. De nevner også ufine vitser, et litt for langt blikk eller et nakenbilde, skriver NTB”.

Grei, grei, grei, tja, say fucking what, grei!

Kan noen være så snille å definere hva faen “et litt for langt blikk” er?!

Skal vi overlate til refleksjonsløse, kontekstuavhengige, skjøre menesker (aka folk) å gjennomføre en subjektiv vurdering av dette! Skal vi ærlig talt akseptere å bli kalt inn til sjefens kontor for en alvorlig samtale om seksuell trakassering basert på at Gudrun syns to sekunder var litt i overkant mye oppmerksomhet? Hvordan kan noe oppegående menneske ta dette seriøst?

Det hele har jo blitt en farse i en farse.

Har vi som homogen gruppe virkelig blitt så skjøre at vi må løpe til noen å sladre om et blikk – STOPP VERDEN, JEG VIL AV!!

For en del år siden tok jeg en avgjørelse om å skifte beite, og jeg angrer på ingen måte! Jeg gikk fra et liv innen sikkerhetsarbeid, til en hverdag fylt med trøst, omsorg og varme – totalt sett ganske mange ting som ligger langt ute i periferien av min personlighet!

For jeg er en pragmatiker av rang. Rasjonalitet styrer min levemåte, og jeg syns i blant det er vanskelig å forholde meg til mennesker som hovedsaklig styres av et følelsesregister jeg ikke alltid forstår noe av.

Men jeg var bevisst mitt valg, starter og fullførte utdanningen, og jobber nå som pedagogisk leder i barnehage!

Jeg følger med på politikk og er opptatt av de retningslinjene som settes der, men jeg blir samtidig svært bevisst på mine “kollegers” interesseområder – og det er her pragmatikeren i meg blir satt på prøve! For samtidig som det er viktig å vise omtanke og empati besitter jeg helt andre parametre i min daglige kamp for å mestre jobben på en best mulig måte.

Jeg følger barnehage.no på facebook, og stadig kommer det artikler om den krevende hverdagen vi står i. Hadde vi bare hatt flere folk… vi trenger flere hender… fagligheten må heves…

Misforstå meg rett! Jeg er enig i alt det overnevnte i tillegg til høyere lønn, løpende barnehageopptak og så videre. Men jeg ernysgjerrig på hvordan det skal gjennomføres?!

Men, og det er et stort men her… har følelsene tatt fullstendig overhånd? Har “sutringen” overtatt så mye av energien at vi ikke klarer å gjøre det vi skal for barna? Skal vi stoppe å gjøre jobben vår i påvente av bedre vilkår? I mitt hode er deten kampsak som burde vært kjempet parallelt… ikke en unnskyldning for alt vi ikke får til.

Jeg savner en positiv vinkling. Snakk om hva vi faktisk får til, ikke hva vi hadde fått til hvis. I en pragmatikers hode eksisterer ikke hvis, om og dersom – det er “her og nå”, tingenes tilstand og realiteten som er interessant!

Og hvis vi som gruppe ønsker at ting skal bli bedre må vi også snakke opp yrket vårt – vi må snakke om alt som er bra, alt vi får til og hvordan vi sammen kan gjøre det bedre slik rammene er NÅ!

For barna som går i barnehagen nå er det helt irrelevant hvordan vår arbeidshverdag ser ut om fem år, og det er faktisk de som må være vår hovedprioritet!