For en del år siden tok jeg en avgjørelse om å skifte beite, og jeg angrer på ingen måte! Jeg gikk fra et liv innen sikkerhetsarbeid, til en hverdag fylt med trøst, omsorg og varme – totalt sett ganske mange ting som ligger langt ute i periferien av min personlighet!
For jeg er en pragmatiker av rang. Rasjonalitet styrer min levemåte, og jeg syns i blant det er vanskelig å forholde meg til mennesker som hovedsaklig styres av et følelsesregister jeg ikke alltid forstår noe av.
Men jeg var bevisst mitt valg, starter og fullførte utdanningen, og jobber nå som pedagogisk leder i barnehage!
Jeg følger med på politikk og er opptatt av de retningslinjene som settes der, men jeg blir samtidig svært bevisst på mine “kollegers” interesseområder – og det er her pragmatikeren i meg blir satt på prøve! For samtidig som det er viktig å vise omtanke og empati besitter jeg helt andre parametre i min daglige kamp for å mestre jobben på en best mulig måte.
Jeg følger barnehage.no på facebook, og stadig kommer det artikler om den krevende hverdagen vi står i. Hadde vi bare hatt flere folk… vi trenger flere hender… fagligheten må heves…
Misforstå meg rett! Jeg er enig i alt det overnevnte i tillegg til høyere lønn, løpende barnehageopptak og så videre. Men jeg ernysgjerrig på hvordan det skal gjennomføres?!
Men, og det er et stort men her… har følelsene tatt fullstendig overhånd? Har “sutringen” overtatt så mye av energien at vi ikke klarer å gjøre det vi skal for barna? Skal vi stoppe å gjøre jobben vår i påvente av bedre vilkår? I mitt hode er deten kampsak som burde vært kjempet parallelt… ikke en unnskyldning for alt vi ikke får til.
Jeg savner en positiv vinkling. Snakk om hva vi faktisk får til, ikke hva vi hadde fått til hvis. I en pragmatikers hode eksisterer ikke hvis, om og dersom – det er “her og nå”, tingenes tilstand og realiteten som er interessant!
Og hvis vi som gruppe ønsker at ting skal bli bedre må vi også snakke opp yrket vårt – vi må snakke om alt som er bra, alt vi får til og hvordan vi sammen kan gjøre det bedre slik rammene er NÅ!
For barna som går i barnehagen nå er det helt irrelevant hvordan vår arbeidshverdag ser ut om fem år, og det er faktisk de som må være vår hovedprioritet!
