Barn og sex!

“All ignorance is regrettable, but ignorance on so important a matter as sex is a serious danger” – Bertrand Russel.

Ordene barn og sex i samme setning har en meget dårlig bismak, noe det også bør ha, men av de rette grunnene!
Dette er et tema jeg ofte har diskutert med min kone over et glass vin eller lignende, og det overrasket meg stort da jeg fant våre synspunkter igjen i en bok publisert i 1957.

Sitatet innledningsvis er tatt fra boken “Why I am not a Christian”, og fortsetter som følger; “When I say children should be told about sex, I do not mean that they should be told only the bare physiological facts; they should be told whatever they wish to know”.

Sex har alltid vært, og er fortsatt et tabu på mange måter. Det parafraseres i det vide og brede, noe som har medført at både insekter og fauna har fått en “naturlig” plass i seksualundervisningen – jeg tenker selvfølgelig på bier og blomster!

Jeg har takket ja til studieplass, og skal i løpet av de fire neste årene bli barnehagelærer. Allerede før oppstart, og tre år før den skal påbegynnes er jeg ganske sikker på hva bacheloroppgaven min skal omhandle – seksuelle overgrep, og fortrinnsvis forebygging av slike. Det hersker ingen tvil om at dette er noe som må bekjempes, men det er samtidig vanskelig å oppdage og enda vanskeligere (i mange tilfeller) å bevise.
Samtidig vil jeg tro at det er bred enighet om at kunnskapen må heves.
Men hvorfor ikke begynne med barnas kunnskap?
Gi de kunnskap om sex og alle aspekter rundt det.
Jeg foreslår på ingen måte noen grafisk presentasjon av temaet eller en tidlig eksponering for pornografi, men ren kunnskap.
Sex er ikke bare mellom menn og kvinner.
Det er ikke kun innenfor ekteskapelige rammer.
Målet er ganske sjeldent barn.
Det kan forekomme ved tilfeldigheter mellom samtykkende mennesker.

Men foreldre forteller ikke dette – det er flaut å snakke om. Jeg vet ikke om jeg selv kommer til å klare det når den tid kommer, men jeg skal prøve mitt ytterste.
Flauheten kommer fra skam, skammen skyldes tabu og tabuer brytes med kunnskap.

Kan det da også tenkes at økt kunnskap hos barn fjerner skammen, gjør det enklere å fortelle om?
Fortelle dersom barnet har blitt utsatt for overgrep, og i beste fall skremme en overgriper fra å utføre handlingen i utgangspunktet. For målet må jo være å forhindre at det skjer!

Det må nevnes at jeg på dette tidspunkt ikke har lest noe forskning den ene eller andre veien, og at dette basserer seg utelukkende på filosofi, egen synsing, samtaler med en barnevernspedagog og logiske (i mitt hode) slutninger.

Men uansett om det vil ha den effekten jeg ovenfor har antydet, vil det å bryte dogmer med kunnskap aldri være noe negativt.

Vi lever i et relativt ikke-religiøst og progressivt samfunn, men vi kontrolleres fortsatt i stor grad av skam bassert på dogmer når det kommer til sex og kropp.

I boken jeg nevner innledningsvis skriver også forfatteren følgende (løst oversatt til norsk): “barn bør se sine foreldre og søsken nakne i situasjoner der dette er naturlig”.
Dette vil, så vidt jeg kan forstå, bidra til et mere naturlig og sunt forhold til kropp.
Pappa dusjer faktisk ikke med badeshorts bak en låst dør.
Oppfordringen om nakenvask i svømmehallen skal overholdes.

For å dra tankespinnet enda lenger kan kanskje dette også forebygge seksuell trakassering og voldtekter i voksen alder?!

Uansett om dette stemmer eller ikke, skal jeg i løpet av de neste fire årene fordype meg ytterligere i temaet.
Og uansett resultat er jeg ganske sikker på at samfunnet generelt blir mere åpent og tollerant gjennom økt kunnskap – også i de vanskelige, flaue og skambelagte temaene!

Jeg skal bli en influenser!

Allerede i en alder av 32 har jeg funnet ut hva jeg skal bli når jeg blir stor – en influenser!
Jeg innser her ironien i at drømmen min høres ganske lik ut den til 14 år gamle jenter, og det er kanskje noe av problemet.
Alle som hører ordet influenser går rett til rosabloggerne, men det er strengt tatt ikke annet enn en selvoppdiktet tittel for en følelse av viktighet.

Ordet betyr påvirker, og kan vel i den forstand brukes i ganske mange andre settinger enn alle tenker på.
Lærere, trenere, speiderledere, og alle gode forbilder, faller under tittelen om du spørr meg.

Men uansett, negativ klang eller ikke, er det det jeg har tenkt til å bli!

Men…
Jeg skal ikke bli en som skriver lange avhandlinger om hva folk skal ha på seg eller spise til frokost.
Jeg skal ikke promotere veien til årets “sommerkropp”, som i år også er isbiter og bomull.
Jeg skal ikke gi unge jenter rabatter på restylane slik at de kan få oppfyllt drømmen om å se ut som Daffy Duck.
Jeg skal ikke fylle kroppen full av plast, bruke det som promo, så fjerne det og på nytt promotere meg som en som kjemper mot kroppspress.
Jeg har ikke som mål å få meg en egen tv-serie som viser et liv bestående av ingenting.

Til tross for dette har jeg tenkt til å bli en influenser, men ikke en som nevnt ovenfor.
Jeg skal bli en influenser med påvirkningskraft forankret i tilegnet kompetanse og kunnskap.
En som faktisk kan bidra til økt kunnskap og trygghet, dele ut de rette verktøyene til å takle med- og motgang på en sunn måte.
Lære bort medmenneskelighet, empati, refleksjon og trygghet.
Så hvordan er dette mulig?

Det tar fire år på deltid, og man mottar i andre enden et papir som sier at man er kvalifisert til å påvirke mennesker i positiv retning.
Bidra med noe som forhåpentligvis kan forme noens liv til det bedre.
Bidra til at de neste gruppene 14åringer ikke er like lett påvirkelige av dagens “influensere”, og kanskje har større tro på seg selv og egne ferdigheter.
Bidra i samfunnet med et yrke som faktisk betyr noe, som er med på å avlaste, hjelpe og veilede. Trøste, engasjere og rettlede!

Så hva skal jeg bli når jeg blir stor?

BARNEHAGELÆRER!

Et velfortjent “klapp” på egen skulder!

Med seddelbunken, vel og merke!
Fredag 20. juni vedtok Stortinget sin egen lønnsøkning, som i år lyder på 31500 og er en beskjeden økning på 3,2%.
For oss vanlig dødelige tilsvarer det grovt regnet en månedslønn ekstra.

Men hva har vel vi gjort for å fortjene en slik generøs økning? Jeg kan jo bare snakke for meg selv, så det skal jeg også gjøre.

Ikke har jeg tafset på småjenter.
Jeg har ikke skrevet falske reiseregninger eller sendt porno til mindreårige fordi jeg gikk gjennom en tøff priode i livet.
Jeg har ikke reist til Iran med usikret tilgang til sensitiv informasjon.
Jeg har ikke vedtatt en bilpakke for så å ha krisemøte mot nettopp den bilpakken.
Kona mi har ikke satt fyr på bilen og sendt trusselbrev til seg selv for å sverte et teater.
Ikke har jeg revet lisensregningen i to og etterpå blitt sjokkert over at den faktisk fortsatt eksisterer – høyere og kamuflert!
Jeg er ikke medlem av en menighet som driver aktiv helbredelse av homofile.

Jeg skal starte på den listen asap for dersom jeg hadde smellt alt dette i bordet til sjefen i barnehagen, så skal du nok se at det hadde blitt 30k ekstra på meg i året også!

Hvordan kan de forsvare at de gjør seg selv til en av landets best betalte, samlede arbeidsgrupper?
Dette løftet gir samtlige representanter snau 998 i året, mens ministrene kan juble for drøye 1,4 mill. Det hører vel også med at den sittende regjeringeb har flere ministre enn noen annen regjering.

Hvert fjerde år går vi til valgurnene for å velge folk som skal representere oss, flertallet. Men hvordan kan de regnes som representanter for flertallet når virkeligheten de lever i er uendendelig fjern for majoriteten?!

Samtidig har den sittende regjeringen kuttet i velferdsytelser, støtteordninger og lignende.
Det er de svakeste som lider, mens mye vil ha mere… og litt til! Og de får avgjøre det selv ved votering… HVA FAEN!

På toppen av dette har de ekstremt lukurative pensjonsordninger som vi vanlig dødelige bare kan drømme om. De får dekket jobbreiser (selv de som ikke finner sted), bompenger kan skrives av så lenge det er smått relatert til “arbeidet” de utfører og det skulle faen ikke forundre meg om munntørrhet etter rævslikking er grunnlag for fri helsehjelp!

Jeg er absolutt ikke for væpna revolusjon, men jeg er på vei dit!

De har gang på gang bevist at de er villige til å selge barn og bestemor for å beholde makt. Sleng millionlønn på toppen, og dere skal se at vi aldri blir kvitt dem!

Ferie med barn

I går kom vi, familien på tre, hjem fra fire dager en hytte cirka 20 minutter unna hjemme.
Da alt var lastet ut av bilen og satt på trappen så det allikevel ut som et fotballag hadde vært på tre måneders jordomseiling.
Ferie med små barn er absolutt ikke en enkel affære, og jeg kjenner en økende respekt for mine foreldre som med to barn kjørte drøye fire timer til hytta på fjellet flere ganger i året!

Og det er ikke det samme avslappende nivået som ferier pleide å være. For når du låner en hytte er ikke stikkontakter barnesikret, skuffer er ikke låst med små klips og knuselige gjenstander er ikke satt utenfor rekkevidde.

Det jeg prøver å si er at det er komplisert, selvom det er både koselig og gøy.

Men nå, kan vi lese i søndagens VG, vil Vemstre komplisere dette ytterligere. Tre ukers lovpålagt, sammenhengende ferie for barnehagebarn.
Vår lille krabat starter i barnehage i august, og denne sommeren har blitt en skreddersydd kallender med barnevakter og strategiske fridager for å få ting til å gå opp.
Venstres representant, Guri Melby sier følgende; “Jeg tror det store flertallet av foreldre lar barna få fri i juli. Ved at foreldrene deler på å være hjemme med barna, eller at familie og venner er der for barna”.
Altså skal den samme kabalen måtte legges hvert eneste år for å få sommeren til å gå opp.
Psykologer og fagforeningen er i mot, men som en god politiker hører man jo ikke på de som har peiling, det være seg politireformen, helsereformer, strukturering av forsvaret og så videre.
Stortinget vedtok sin egen lønnsøkning på over 31000 den 20. juni (kommer tilbake til det senere), så de får vel hjulene til å rundt selv med lang ferie.

Argumentet er selvfølgelig at barna skal få hvile ut og samle seg med en lang og god ferie,, noe psykologen avviser at er nødvendig.
Jeg jobber som nevnt i barnehage og ser stadig barn fra tre år og nedover som er utslitt på slutten av em ti timers dag i barnehagen.
Hva med å starte der? Tilrettelegge bedre for redusert arbeid når man har små barn?!
Kanskje de med sekstimersdager hadde klart seg med de to ukene barnehagen er stengt i juli (min og den junior skal begynne i har det).

Jeg påstår ikke at alle foreldre, inkludert meg selv, vet best alltid. Men når ble det politikernes jobb å mikrostyre absolutt alt?
Hvordan permisjonen deles.
Hvor lang ferie barna skal ha.
Noe bør faktisk være opp til foreldrene å bestemme!

Og når skal de begynne å lytte til folk som faktisk kan noe?
Utifra siste tids hendelser; budsjettsprekker i milliardklassen, utskiftning av justisministre, juksing på reiseregninger, trusler med våpen, krisemøter mot egne vedtak (frp og bom) begynner jeg faktisk å tro at det eneste de kan er å tafse på småjenter og ha sex i åkeren med gutter som ikke har lov til å kjøpe øl!

Jeg gir opp!

Selvskapt svak psyke!

Det fremstår for meg som om ansvarsfraskrivelse har blitt en ny folkesykdom.
Alle andre har skylden for ens mislykkethet, knuste drømmer eller psykiske utfordringer!

I en hver debatt som dukker opp i kjølvannet av et eller annet idiotisk blogginnlegg fra en oransje, overpudret, tidligere Paradisedeltaker skal skyld fordeles.
Men skylden rettes sjelden innover!
Det må systemendringer, bedre nettfilter og økt bevisthet i samfunnet til.

Det kan godt hende det bare er meg som opplever det slik, men slik opplever jeg det uansett; psykisk sykdom har blitt langt mere utbredt enn bare for noen år siden.
Enkelte tabuer har blitt fjernet, og i så måte kan man anta at mørketallene er lavere enn tidligere. Men med denne oppblomstringen må det vel være mere?!
Det snakkes ofte om “generasjon perfeksjon” når vi unge (jeg er 32) omtales. Jaget etter det perfekte – perfekt kropp, hus, bil, jobb – kort oppsummert, det perfekte liv!
Men vi har jo skapt det for oss selv, og inntoget av sosiale medier hjalp godt til.
Alt skal deles… treningsøkter, måltider, bakeprosjekter, ferieturer, opplevelser, redsler, sorger, traumatiske opplevelser og så videre!
På mange måter kjenner jeg flere av mine 535 facebookvenner bedre enn mine nærmeste kamerater.
Jeg vet hvem som er redde for torden, hvem som spiser hva når, hvem som jogger hvor ofte, hvem som sliter med hvilke sykdommer og katastrofalt nok hvem som har blitt utsatt for seksuelle overgrep.
Dette er kun eksempler fra mennesker jeg ALDRI har kontakt med utover sosiale medier. Når ble denne informasjonen nødvendig allemannseie?
Verdensherredømmet til facebook, instagram og andre medier har skapt en kultur der alt skal deles – alltid, og uten filter!
Før de eksisterte var det ingen som ringte opp en klassrkamerat fra barneskolen for å fortelle at de hadde spist en banan/avokafo/qinoa-smoothie til frokost?!
Man fremkalte ikle bilder av den siste treningsøkta og ruslet fra dør til dør i nabolaget.
Sjokoladekake i langpanne var mer enn bra nok i barnebursdagen!

Mens nå slaver foreldre på kjøkke et i tre uker for å lage en half and half frozen-/turtleskake til tvillingene på ett år, som sansynligvis kommer til å kaste mesteparten på gulvet.
Kun for å fiske etter kommentarer på instagram som skryter den opp i skyene.
Gjerne etterfulgt av; “skjønner ikke hvordan du klarer det?!”
MEN DE GJØR JO IKKE DET!
De samme foreldrene kan i etterkant klage over at de er så slitne. Men så drit i å stå til langt utpå morningen med glassur i alle kroppsåpninger da!
Vær med på å starte en ny bølge der “godt nok” faktisk er det, i stedet for å bidra til at alt skal bli en konkurranse i vellykkethet!

Begynn med deg selv, gi litt faen og sikt deg inn på GODT NOK!

De vonde følelsene!

Ingen liker å kjenne på ubehagelige eller vonde følelser… det er faktisk derfor de kalles vonde.
Men på samme måte som både skrubbsår og is er en del av sommeren, er faktisk hele følelsesregisteret en del av livet!
Man kan kanskje si det er noe ironisk at JEG av alle skal ta opp dette temaet, som har et følelsesregister likt det til en gråstein… der apati og likegyldighet spiller de to hovedrollene.

Men jeg skyr da ikke å ytre meg allikevel!

For etter 17 måneder som småbarnspappa, og like lang tid som ansatt i barnehage føler jeg meg kompetent til å uttale meg på området.
Jeg påberoper meg på ingen måte fasit, men refleksjon er alltid nyttig!

Da knøttet begynte å reise seg inntil bordkanter og lignende satt jeg som et nervevrak to centimeter unna klar for å dempe et hvert fall, og alle helst avverge at det i det hele tatt skjedde. Men man lærer fort som småbarnsforelder… det er kanskje den bratteste læringskurven som finnes. Litt som å bli kastet ut på dypt vann og forlatt der for å lære å svømme – learning by doing!

Det tok litt tid, men jeg skjønte til slutt at han faktisk må falle for å lære å unngå det.

Problemet som jeg ser i jobben i barnehage er at det finnes så mange som aldri har lært seg å falle (billedlig talt).
For det er faktisk overførbart til følelseslivet!
For dersom man skal lære å håndtere sinne, sorg, frustrasjon og så videre så MÅ man faktisk føle det.
Uttalige samtaler med min kone (barnevernspedagog) skal nok ha mye av æren for at jeg nå tenker som jeg gjør, selv om jeg skulle ønsle jeg utelukkende kunne legge det på egen innsikt og intelligens.
Uansett… de overnevnte følelsene må gor all del anerkjennes, og med bistand bearbeides, men det fremstår for meg som det er alt for vanlig at de erstattes!

Når et barn er lei seg skal det avledes med skinnende objekter, søte drikker eller sommerens nye iskrem!

Sorg skal ikke føles, men fortrenges… og på den måten blir kjærlighetssorg i værste fjortiskrisa til angst og depresjon… men heldigvis kan man gjøre “karriere” av sånt – vi kalte dem bloggere helt til de selv valgte tittelen influensere.

Men kjære foreldre;
Sorg fikses ikke med is.
IPad er en dårlig løsning på kjedsomhet.
Urettferdighet må ikke alltid utjevnes.
Sinne må sees i sammenhengen, og ikke alltid antas å være et atferdsproblem – det er faktisk også en følelse!

Vi, og ja jeg mener vi, som gruppe er ofte alt for raskt ute med å plastre på og fikse “problemet”, og det lærer man desverre ingenting av.

Vi må alle falle, slå oss for så å reise oss igjen!

Brent, ikke advart, barn skyr ilden!