Ingen liker å kjenne på ubehagelige eller vonde følelser… det er faktisk derfor de kalles vonde.
Men på samme måte som både skrubbsår og is er en del av sommeren, er faktisk hele følelsesregisteret en del av livet!
Man kan kanskje si det er noe ironisk at JEG av alle skal ta opp dette temaet, som har et følelsesregister likt det til en gråstein… der apati og likegyldighet spiller de to hovedrollene.
Men jeg skyr da ikke å ytre meg allikevel!
For etter 17 måneder som småbarnspappa, og like lang tid som ansatt i barnehage føler jeg meg kompetent til å uttale meg på området.
Jeg påberoper meg på ingen måte fasit, men refleksjon er alltid nyttig!
Da knøttet begynte å reise seg inntil bordkanter og lignende satt jeg som et nervevrak to centimeter unna klar for å dempe et hvert fall, og alle helst avverge at det i det hele tatt skjedde. Men man lærer fort som småbarnsforelder… det er kanskje den bratteste læringskurven som finnes. Litt som å bli kastet ut på dypt vann og forlatt der for å lære å svømme – learning by doing!
Det tok litt tid, men jeg skjønte til slutt at han faktisk må falle for å lære å unngå det.
Problemet som jeg ser i jobben i barnehage er at det finnes så mange som aldri har lært seg å falle (billedlig talt).
For det er faktisk overførbart til følelseslivet!
For dersom man skal lære å håndtere sinne, sorg, frustrasjon og så videre så MÅ man faktisk føle det.
Uttalige samtaler med min kone (barnevernspedagog) skal nok ha mye av æren for at jeg nå tenker som jeg gjør, selv om jeg skulle ønsle jeg utelukkende kunne legge det på egen innsikt og intelligens.
Uansett… de overnevnte følelsene må gor all del anerkjennes, og med bistand bearbeides, men det fremstår for meg som det er alt for vanlig at de erstattes!
Når et barn er lei seg skal det avledes med skinnende objekter, søte drikker eller sommerens nye iskrem!
Sorg skal ikke føles, men fortrenges… og på den måten blir kjærlighetssorg i værste fjortiskrisa til angst og depresjon… men heldigvis kan man gjøre “karriere” av sånt – vi kalte dem bloggere helt til de selv valgte tittelen influensere.
Men kjære foreldre;
Sorg fikses ikke med is.
IPad er en dårlig løsning på kjedsomhet.
Urettferdighet må ikke alltid utjevnes.
Sinne må sees i sammenhengen, og ikke alltid antas å være et atferdsproblem – det er faktisk også en følelse!
Vi, og ja jeg mener vi, som gruppe er ofte alt for raskt ute med å plastre på og fikse “problemet”, og det lærer man desverre ingenting av.
Vi må alle falle, slå oss for så å reise oss igjen!
Brent, ikke advart, barn skyr ilden!