… ja, jeg snakker om meg selv, som etter åtte år som både assistent og pedagog hadde min siste arbeidsdag på gulvet i barnehagen. Jeg mener ikke, virkelig ikke, at jeg er en uerstattelig kraftpakke og at tapet av MEG er noe værre enn tapet av en hver annen barnehageansatt.
Misforstå meg rett; dette er ingen form for ydmykhet eller nedgradering av min egen person. Jeg er ikke nok et offer for janteloven, og jeg er helt ærlig på at jeg virkelig mener jeg er særdeles dyktig i min jobb, men dette handler om en systemsvikt.
Og før jeg går videre vil jeg påpeke, ettertrykkelig, at dette på ingen måte handler om faktorer på min arbeidsplass. De siste tre årene har jeg hatt den gleden av å jobbe med en haug av kompetente, dyktige, engasjerte og energiske mennesker. Jeg har tidligere hevdet at uttrykket trykket på kopper og t-skjorter; “superhelter jobber i barnehage” ikke stemmer, men de siste årene har særdeles dyktige kolleger motbevist mitt utsagn. Og det vil jeg benytte anledningen til å takke de for!
Men hva får de (vi) igjen for det? INGENTING!!!
Vi kan alle, hvert eneste år, lese om reduserte søkertall, større turnover, flere som slutter og hvordan skal vi snu trenden(?). Ikke med å forsette i det samme sporet i hvertfall.
Det norske skolesystemet som barnehagen også har blitt en del av, på godt og vondt, ble etablert i etterkrigstiden og har siden gjennomgått svært få radikale endringer som har vært til det bedre. Og begge er på et sted der implodering er en svært reell mulighet om det ikke gjøres noen radikale endringer! Og her kommer et fåtall av årsakene fra en barnehagelærers perspektiv:
“Barnehager mot 2030 – strategi for barnehagekvalitet 2021-2030” listet opp ordene kvalitet og kompetanse ca 270 ganger uten og ett eneste sted definere hva det betyr, og fra politisk hold ble det ytret at det var et ønske om flere at flere barnehagelærere tok en master. Men hvorfor skal man ta en master? Hvorfor skal man brune tid, energi og penger på å utdanne seg videre når belønningen i den andre enden er null, niks og nada? Stillinger som pedagogisk leder krever kun bachelor og lønner deretter. Det eneste som endrer seg er forventningene, men fire timer plantid er fire timer uansett hvordan man snur på det! Og her er vi ikke superhelter, vi kan ikke få tiden til å stå stille! Og hvorfor skal vi?
For når du har nådd 16 års ansienitet, da er du i mål. Det er ikke noe mere å hente, man tjener ikke noe på å bli. Man får ikke igjen for timene man har brukt på studier med tapt arbeidsfortjeneste, frustrasjon, reiseutgifter og så videre…
Ja, kommunalt kan man få noen få titals tusen ekstra for ×antall studiepoeng, men så er det slutt! Og man må belage seg på lønnsforhandlinger båret frem av forbund som syns det er vel verdt å bruke penger på hotellovernatting og kveldsundeholdning for sine medlemmer (ja, jeg har selv vært tillitsvalgt).
Så hvordan i helvete rekrutterer man folk til studier der smuttproduktet er et overarbeidet yrke med null utviklingsmuligheter? Gjør noe med systemet! NÅ!!! For det er faktisk grenser for hvor lenge folk holder ut!
Og så kommer heldigvis politikerne på banen å bevilger 1,1mrd 🎉 Men vent et sekund med applausen, og slutt å la dere blende av et høyt tall… for tallet er altfor lavt. Delt på alle landets barnehager betyr det drøyt 200k til hver barnehage. Altså ca en assistent i 50% stilling uavhengig av størrelse, antall avdelinger og antall barn. Og hva hjelper det? Jo, det hjelper den politiske samvittigheten som kan si at “i 2026 fikk dere såååå mye penger, men vi ser ingen bedring i kvalitet”. Nei, selvsagt ser dere ikke det! For det eneste de midlene gjør er å redusere vikarbruken minimalt. Men på min (til og med i dag) arbeidsplass er det fire avdelinger, hvor skal vi plassere en halv stilling? Det blir jo der noen er borte, og vipps så er bemanningsnormen opprettholdt 👌 men blir det mere kvalitet? 🤔 neppe! Bemanningsnormen må heves, og så må det koste det det koster. Da får man økt kvalitet! Man må bevise det, uten tvil, og ikke bare bruke det som en hvilepute. Men samtidig kjenner jeg så mange barnehageansatte som strekker sin egen fysiske og mentale helse lenger enn man forventer av noen at det å gi de en “pause” ville vært vel fortjent!
Men penger til å endre normen finnes ikke, for vi bruker alle pengene på kommisjoner og utvalg (som la oss være ærlige, ikke er noe mere enn en forbanna kolokviegruppe) som skal se på ting. Sist ut: lesekommisjonen til kunnkapsministeren som skal med råd og anbefalinger. Altså en kommisjon nedsatt av Kari Nessa Nordtun som har en master i rettsvitenskap skal fortelle barnehageansatte hvordan de skal øke leseferdighetene hos førskolebarn. Jeg er utdannet barnehagelærer, jeg vet hvordan man gjør det. Det jeg trenger er TID til å planlegge det, TID til å gjennomføre det og TID til å evaluere det! IKKE en kommisjon som sørger for flere pålegg innenfor altfor tighte rammer… jeg trenger folk!
For ja, høytlesing er bra! Men det alle slike kommisjoner glemmer er at vi snakker om barn. Barn er fantastiske, fordomsfrie, utforskende, nysgjerrige, kunnskapssøkende… men også uforutsigbare (det som gjør jobben spennende). Man kan planlegge, planlegge og planlegge litt mere, og jeg kan garantere at jo mere man planlegger, jo mere går til helvete… en ansatt ble syk, to barn røk i tottene på hverandre, en kasta opp osv.
Tenkt, men ikke urealistisk scenario: barn kan være nøtteliten å slenge seg fra toppen av et tre uten en skramme, før de i neste sekund slår ut to tenner mens de sitter på en benk og spiser lunsj. Du har planlagt å lese et kapittel i boka hver dag til lunsj:
Dag 1: du ble selv syk fordi disse bakteriefabrikkene vi kaller barn nøs deg i ansiktet hele dagen i forveien.
Dag 2: avdelingen manglet to andre ansatte fordi det var sesong for omgangssyke.
Dag 3: du leser kapitteloverskriften før en roper “ferdig” fra do.
Dag 4: de overnevnte fortenna slås ut mot bordkanten, og den planlagte lesetiden går meg på å trøste, tørke blod, ringe foreldre og sørge for at resten faktisk får mat.
Dag 5: det kommer en kommisjon som sier at dere må lese for barna mens de spiser. Hadde du hatt lyst til å drepe noen? Jeg vet at jeg hadde tenkt tanken!
Dette kan høres søkt ut for alle andre, og jeg forstår at det virker som det kan være hentet ut av en sci-fi film, men alle som har vært innom en barnehage vet at dette er realiteten!
Så hvordan holder man på ansatte? Rekrutterer nye? Skryter av jobben?
Ikke gjennom kommisjoner, utvalg eller politisk styring… men gjennom å løfte dette frem i lyset!
Til tross for alt dette har jeg elsket jobben min i alle disse årene, men når muligheten byr seg så hopper man på!
Så til alle barnehageansatte der ute: fortsett med det dere gjør, for dere gjør en fantastisk jobb! Pyser jobber ikke i barnehage, og dere yter i tråd med det som for alle andre ville vært helt urealistiske forventninger!
Så etter åtte år: talk for meg, takk for alt jeg har fått være med på og takk til dere som holder ut!