Mens jeg for tiden er dypt inne i, dvs så langt korona tillater det, emnet kunst, kultur og kreativitet i mitt bachelorløp. Dette er et emne som på ingen måte faller naturlig for meg, og den digitale studiehverdagen gjør det ikke enklere å engasjere seg.
Før jul derimot, hadde vi emnet samfunn, religion, livssyn og etikk. Det er et emne jeg virkelig brenner for, og selv som ateist finner jeg alle aspekter ved det spennende.
Så til de av dere som mangler lesestoff i påsken… her er del 1 av min eksamensbesvarelse (del 2 kommer senere).
Når man hører ordet demokrati kan det kanskje være lett å gå rett til tanken om styresett ettersom dette er det som oftest beskrives i de voksnes svære, men demokrati og demokratiforståelse handler om mere enn utvelgelse av statens styringsorgan. Når Jens Stoltenberg etter 22. juli 2011 sa at hatet skulle møtes med mere demokrati og åpenhet tolker jeg det slik at han mente mere forståelse, mere rett til å ytre seg, til å delta og bli hørt – ord som står nedfelt i rammeplanen for barnehagene under punktet om demokrati (Kunskapsdepartementet, s. 8). Demokrati handler også om hvordan vi forholder oss til andre mennesker (Larsen og Slåtten), og i så måte hvordan vi lærer å akseptere andre måter å tenke på enn vår egen.
Det finnes flere forståelser av demokrati (Larsen og Slåtten), og i siste praksisperioden gjennomførte jeg et opplegg med barna basert på en av disse – flertallsdemokrati. Opplegget gikk ut på å gå tur i skogen der veien videre ble bestemt av barna ved håndsopprekking. Opplegget ble vellykket gjennomført, men ved evaluering med barna var samtlige av den oppfatning av at det var jeg (den voksne) som hadde tatt avgjørelsene underveis ettersom det var jeg som stod for opptelling og annonserte resultatet. Underveis forsøkte også barna å påvirke hverandre, og «dra» andre barn over på sitt lag for å vippe resultatet i sin retning.
Sett i retrospekt kan det tenkes at denne måten å ta avgjørelser på er bedre egnet for barn som til daglig er aktive deltakere i et godt uenighetsfellesskap med utgangspunkt i den deliberative demokratiforståelsen. Slåtten og Larsen (s. 305) peker på at dette er den mest krevende formen, men også den mest utbytterike. Denne forståelsen går ut på at barna gjennom samtaler med hverandre skal få en økt forståelse og aksept for forskjellige meninger, tanker og ytringer. Samtidig er det meget viktig, sett i sammenheng med min erfaring over, at det skal være et trygt rom å ytre sin uenighet i andres meninger og igjen bli møtt med forståelse for dette.
I min erfaring fra barnehage, både gjennom arbeid og praksis, sett gode eksempler på at dette blir gjort, men kanskje uten en bevissthet fra den ansatte. Rundt matbordet er det ofte et godt rom for slike meningsutvekslinger og jeg har selv sittet i situasjoner der barn påvirker hverandres påleggsvalg ved å si ting som «æsj, kaviar» eller «jeg skal ha gulost, det skal vel du også?». Dersom barnehagelæreren er bevisst sin håndtering av slike situasjoner forstår jeg det slik at dette er i tråd med det Larsen og Slåtten beskriver som «ytring av meninger eller motstand uten tap av trygghet eller tillit» (s. 305). Slik jeg forstår dette er slike grunnleggende verdier og holdninger essensielle for å senere i livet kunne akseptere og forstå synspunkter som fraviker sine egne. Det være seg i arbeidslivet, nabolaget, skoleklassen eller lignende og kan være i form av kulturforskjeller, religion med mere.
Eidhamar og Leer-Salvesen (s. 92) benytter mye av den samme ordlyden om rammeplanens punkt om demokrati når de beskriver viktigheten empatiutvikling. Videre sier de at; «senere i livet er empati en helt grunnleggende egenskap for å kunne leve i relasjon med de andre» (Eidhamar og Leer-Salvesen, s. 92). Slik jeg forstår dette vil en tidlig demokratiforståelse være med på å skape inkluderende, aksepterende og «gode» samfunnsborgere.
Selv om jeg over skriver skape samfunnsborgere er barn allerede å regne som fullverdige samfunnsborgere. De har en lovfestet rett til å medvirke i sin egen hverdag og sitt eget miljø som i dette tilfellet vil være barnehagemiljøet. Barns medvirkning regnes som så viktig at det har fått et eget punkt i rammeplanen (kunnskapsdepartementet, s. 27) og er videre forankret i barnehageloven §1 og §3, Grunnloven §104 og FNs barnekonvensjon art. 12 nr. 1. samtidig ser kunnskapsdepartementet barns medvirkning som tett knyttet opp mot demokrati og demokratiforståelse og har derfor også innlemmet dette i punktet om demokrati (kunnskapsdepartementet, s. 8 og 9). I rammeplanen brukes ordet «skal», noe jeg anser som en klar beskjed om at dette er et absolutt krav til barnehagen. For eksempel; «Skal oppleve demokratisk deltakelse ved å bidra og medvirke…» (kunnskapsdepartementet, s. 8 og 9). Dette gjelder også de minste barna ettersom denne retten er uavhengig av kommunikasjonsevner og språklige ferdigheter (Bae, 2012, s. 18).
Det er her jeg mener medvirkning knyttes tettest opp til demokratiforståelsen. For å gå tilbake til den deliberative demokratiforståelsen beskriver Larsen og Slåtten denne som den; «mest utbytterike sett i lys av barnets utvikling henimot å kunne ytre seg i offentligheten» (Larsen og Slåtten, s. 305). Slik jeg forstår det kan offentlig rom her overføres til fellesskap og således gjøre seg gjeldende i alle forsamlinger. Dersom barnet anser det som utrygt å ytre sine meninger har ikke vi som barnehagelærere lykkes i å skape den tilliten og forståelsen som er nødvendig. Barnet vil da kanskje avstå fra å ytre seg og dermed bli fratatt sin lovfestede rett til medvirkning. Det kan være at det å avstå fra å ytre seg er en ytring i seg selv, men dersom det er basert på frykten for å ikke bli akseptert eller forstått er ikke rammeplanen og lovverket godt nok ivaretatt.
Vi lever i et dynamisk samfunn, og den stadige endringen løfter frem viktigheten av å forstå og akseptere andre mennesker uavhengig av kjønn, religion, kultur, meninger, holdninger med mere. Uten en slik grunnleggende forståelse for demokratiets viktighet og funksjon får vi, slik jeg ser det, en økende polarisering i samfunnet bestående av grupperinger som står i opposisjon til hverandre.