I 2017 skrev jeg dette innlegget; https://detsvartehull.blogg.no/1489403333_vi_ere_en_nasjon_vi_med.html , og så feil er det altså mulig å ta!
Nå, tre år senere, er jeg godt i gang med barnehagelærerstudiet, jobber som pedagogisk leder og elsker begge deler!
Jeg har rukket og bli 34 år, og jeg vet hva jeg skal bli… ikke alle kan si det! Og jeg syns det er på høy tid å fremsnakke yrket jeg selv en gang var med på å snakke ned i “søla”! Ikke fordi jeg ikke verdsatte jobbe som blir gjort, men tvert imot at jeg ikke klarte å se for meg hvordan noen kunne stå i slike situasjoner dag ut og dag inn!
Jeg er på ingen måte den mest følelsesstyrte personen i verden, men når barna i barnehagen der jeg har hatt, og skal ha praksis etterspørr min tilstedeværelse uker i forveien… ja, da varmer det til og med det mekaniske instrumentet som pumper et eller annet rundt i mine årer.
Men barnehage er som en hver annen jobb også… man elsker ikke hvert eneste aspekt av hver eneste dag! Man blir sliten, og våkner annenhver dag (satt på spissen) og leter etter hvilken tå man har vondt i akkurat denne miserable mandagen. Så pløyer man seg gjennom en dusj, en tannpuss, kommer seg på jobb og innser at det var verdt det også i dag!
Jeg jobber for tiden som pedagogisk leder på en småbarnsbase, med alle de utfordringene det innebærer, alle gledene det medfører og all lidelsen korona påfører. Rødt, gult, gult, rødt… og som i trafikken sitter vi alle og venter på at det jævla lyset skal bli grønt! Det er det mest slitsomme om dagen, men jeg blir også spurt jevnlig om det ikke er slitsomt å ha den samme greia gående på jobb og på hjemmebane… svaret er; nei, egentlig ikke!
For jeg har faktisk ingen problemer med å skifte bæsjebleier, tørke snørr, tårer eller lignende. Jeg trives på gulvet med briotog og unger som klatrer på meg! Til tross for tidligere advarsler har ryggen min det bra, og jeg klarer også å passe på den.
Meeen… det jeg ikke så komme, og som jeg nå har innsett er hvor anstrengt mitt forhold til kaviar faktisk er. Når brødskiva skal legges midt i hånda, moses til det ugjenkjennelige for så å spise det som tyter ut mellom fingrene kjenner jeg at jeg heller skulle stått med et bleieskift akkurat da. Det er noe med den lukta som fremprovoserer sammentrekninger i mellomgulvet, og jeg tror det er assosiasjoner fra min tidligere arbeidsplass (også barnehage), der noen av jentene var veldig glad i nettopp kaviar.
Når du tre timer etter lunsj får en god klem av jentene med langt hår, får det håret i ansiktet og kjenner eimen av solvarmet kaviar tenker jeg at PTSD nærmer seg. Og det er nettopp den assosiasjonen jeg nå får, og jeg setter større pris på, enn noengang tidligere, at min sønn på tre år foretrekker brødskiva fri for pålegg!
Men tar du kaviaren ut av ligningen… fy faen så givende jobben er! Det å ha mulighet til å påvirke noens liv, i enorm grad, i positiv retning… jeg blir nesten rørt av tanken! Det å kunne bidra i et felleskap som gir kommende generasjoner økte muligheter for å lykkes er noe som burde motivere oss alle!
Så kom igjen gutter (og menn)… ta en råsjans, prøv barnehage, og dere kommer til å se at flere av dere passer til nettopp det! Og ikke nok med det… dere trengs!