God ettermiddag! 

Etter en ukes pendling Oslo-Lillestrøm har et gammelt irritasjonsmoment gjenoppstått. Som overskriften indikerer har det med pendling å gjøre, men til en forandring går det hverken på buss, trikk eller NSB. Det er folk som er problemet!

Litt bakgrunnsinfo før jeg kommer til problemet; jeg er 186 cm høy med steglengden det medfører. Ikke tillegg vil jeg beskrive min kondisjon som middels ok. Ved siden av dette er jeg en person som aldri stresser, men jeg har alltid dårlig tid. Jeg kan ikke ha god tid… god tid betyr at jeg slapper av (for mye) og derfor kommer for sent. Sett sammen disse faktorene og resultatet blir: jeg går raskt! 

Så til problemet. Alle er ikke som meg, noe som tok meg lang tid å forstå. Folk må gjerne gå sakte, men hvordan har det seg at de som går sakte også på død og liv skal gå sikk-sakk? På et smalt fortau ved tungt trafikkerte veier er det et helvete å komme forbi. Jeg beveger meg fra side til side i et håp om å komme forbi mens jeg (kl. 07.00) tenker i mitt stille sinn at det finnes en egen avgrunn i helvete for disse menneskene (hadde jeg enda trodd på helvete da). På avgrunnen under disse finnes de som går med en hund som går langs husveggen, mens de selv går ytterst på fortauet… denne gruppen er heldigvis mindre.

Videre oppstår det nye, men svært lignende problemer på vei hjem fra jobb (mellom kl. 15 og 17). Da er nemlig barnevognmafian ferdig med sine obligatoriske kafébesøk og skal hjem eller til neste kafé (hva vet vel jeg). Jeg har full forståelse for at det er hyggelig for dere å gå ved siden av hverandre og småprate, men når fortauet rommer tre babybiler i bredden er det faen meg DERE som må vike når noen skal forbi eller kommer imot. Jeg skal ikke ut i veibanen og trosse trikk, buss og biler for at dere skal kunne diskutere farge og konsistens på siste bleie uten avbrudd! 

Og sist en kjapp opplæring: når to personer møtes og skal passere hverandre skal begge vike til høyre. Hvor jævli vanskelig kan det være?