Vi har alle hørt det bli sagt på et eller annet tidspunkt, og et av landets ledende herremagasiner (vi menn) hadde det, i hvertfall tidligere, som slagord!

Men hva betyr det egentlig? Hva vil det si å være mann? Eller kvinne for den saks skyld?

Mennesker er et flokkdyr, og følelsen av tilhørighet er på mange måter livsviktig for oss! Men på hvilket punkt, i dette moderne samfunnet, tok det fra oss følelsen av individualitet?

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I den siste tiden har vi hør navn som Andrew Tate og Jordan Peterson som tar til ordet for å få tilbake det de kaller tradisjonell maskulinitet. Men hva faen er det? Tradisjon i enhver betydning av ordet er å hente tilbake holdninger som eksisterte i en tid som passer vårt eget formål – og kun vårt eget formål!

Var tradisjonell maskulinitet det vi så på 70tallet? 60tallet? 50? Skal vi tilbake til tiden da hysteri ble ansett som en kvinnesykdom og behandlet med fingring?

Eller kanskje vi bør gå tilbake til 1500 tallet da frittenkende kvinner ble brent levende?

Eller hva med tiden der røverhistoriene i det gamle testamentet fant sted, og kvinner på tapende side i krig ble verdsatt litt under geiter når krigsbyttet skulle fordeles?

Alle disse overnevnte overgrepene ble vedtatt og iverksatt av menn, og kan dermed defineres som tradisjonell utøvelse av maskulinitet. Poenget mitt er så absolutt ikke at vi skal tilbake dit, men tvert imot at vi har gått bort fra det fordi samfunnet heldigvis har utviklet seg noe de siste 2000+ årene!

Jeg har i denne bloggen tidligere hevdet at samfunnet beveger seg fremover i tempoet til den svakeste av oss, og det står jeg for. I dette segmenter er Tate, hans likesinnede og hans følgere representanter for denne gruppen.

Så hvorfor er dette viktig for meg? Hvit, heterofil mann 35 som aldri noensinne har opplevd diskriminering eller stigmatisering.

Fordi; jeg vil ikke bli definert som bare mann, eller heterofil eller hvit… eller maskulin… Jeg vil bli definert som et individ med egne tanker, egne særtrekk, egne styrker, feil, mangler og holdninger!

For i tillegg til å tilsynelatende være så stereotypisk som det omtrent er mulig å bli er jeg også barnehagelærer, opptatt av klær og sko. Jeg napper øyebryn og fjerner hår fra både intime og ikke intime soner – alle er ting som på ingen måte er “tradisjonelt maskulint”. Bil er noe av det kjedeligste jeg kan tenke meg og listen hadde sikkert blitt mye lenger om jeg hadde tenkt meg mer om.

Hvorfor skal vi som menn gi noen andre definisjonsmakt over hvordan vi er eller føler oss?

Er vi virkelig, som gruppe, så livredde for å stå på egne ben?

Det rådende spørsmålet blir vel egentlig om vi i det hele tatt trenger begreper som maskulin og feminin for å beskrive noe som helst? For jeg vil tro at de fleste av oss krysser de imaginære grense på flere områder. Og da gjør det kun skade at enkelte skal fortelle at det er feil!

Som voksne representanter i samfunnet har vi et ansvar for å vise vei for barn og unge, og det gjør vi på ingen måte ved å prakke på de stereotypiske former som de bør og “skal” passe inn i i en tid der de fra naturens side står midt i en utviklingsmessig identitetskrise.

Shitfest, korrupsjonsorgie, menneskerettsforfall… kjært barn har mange navn, og til dette mindre kjære barnet kan flere diktes opp om nødvendig!

Fotball-vm er i gang, og allerede før det hadde startet var det en oppvisning i manglende ryggrad!

I 12, ja TOLV, år har alle snakket om hvor uverdig dette mesterskapet er, en ingen har gjort noe mere enn snakket. En kollektiv boikott, som etter mitt syn burde vært opplagt, har ikke en gang vært vurdert så vidt jeg vet.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

I tolv år har vi sett tårevåte reportasjer om slavearbeid, tvangsutkastelser og et regime som bokstavelig talt går over lik for å vise seg fra en “bra” side.

Og så går vi videre for fotballen skal ikke være politisk?!

Så hva gjør vi egentlig? Vi gjør akkurat det samme som før OL i Russland… INGENTING!

Vi har ledere i alle verdens land som går imot en boikott og sier vi skal bruke dialog og vise gjennom handling at vi er imot homofobi, kvinneundertrykkelse, slavearbeid og så videre!

Men hvor er den jævla dialogen? Hvor er symbolhandlingene? Hvor er stemmene som taler imot?

De har som under OL i Russland fått beskjed om å følge landets lover og ikke provosere. De blir overlatt til ryggradløse, overbetalte primadonnaer (les Lloris) som velger å begrunne fraværet av regnbuemerket med at han ønsker å følge vertslandets lover på lik linje som det han forventer at de som kommer til Frankrike gjør.

Og sist, men ikke minst… hva gjør vi som sitter med den faktiske makten? Kollektivt gjør vi ingenting for NRK og Tv2 klarte å få rettighetene, og vi benker oss ned for å se kamp etter kamp og skape et behov som gjør at alt det overnevnte drukner. Jeg har sett i flere kommentarfelt at det florerer en mening om at dette er staters ansvar og ta tak i, men fotball er en publikumsidrett og det er faktisk vi som forbrukere (tilskuere) som sitter med absolutt ALL makt!

Jeg er helt sikker på at det finnes en del mennesker som følger alt som vises av kamper, mens de skal boikotte alle programmer der Atle Antonsen medvirker! Dobbeltmoral er bedre enn ingen moral eller?

Jeg forsvarer på ingen måte sistnevnte og hans uttalelser, men ser dere ironien her? Det virker som moral har blitt noe vi lystbetont kan velge ut ifra våre egne interesser, og at jo lenger “unna” det er jo mere gir vi som samfunn faen.

Qatar er selve manifestasjonen av hvor galt det kan gå med et religiøst patriarkat, og når kritikken hagler svares det med at dette er kultur. Det virker også som vi som vanlig har en altfor spak tilnærming så lenge religion er innvolvert, og i dette tilfellet (som i mange andre) er vi livredde for å kritisere unisont i en redsel for å bli stemplet en vei eller en annen.

Det vi bidrar til med vår passivitet er at et korrupt og undertrykkende regime, med god hjelp av et gjennomkorrupt fotballforbund, kan tjene seg enda rikere på vår ignoranse!

#nordkorea2030

Jeg er bare én i mengden, men jeg kommer uansett ikke til å bidra til dette!

Jeg deler her min eksamensbesvarelse fra siste semester der jeg har hatt forsterkning i emnet “Mangfold i barnehagen”.

Oppgaven synliggjør hvordan jeg mener mangfoldet bør sees, og samtidig hva mangfold er; langt utover det jeg erfaringsmessig vet at mange tror begrepet inneholder!

Metatekst

Gjennom flere praksisperioder, og flere ansettelsesforhold i barnehager, synes jeg å se et ganske ensporet syn på mangfold og hvordan man arbeider med dette i barnehagen. For meg fremstår det som om intensjonene i arbeidet er gode, men at det samtidig blir en meget overfladisk tilnærming til utfordringer knyttet til holdninger og verdier rundt mangfold som fenomen. Jeg ønsker meg en bredere forståelse for begrepet mangfold, hva det kan innebære, og mener at man iblant trenger et større individfokus for å skape gode holdninger til ulikhet – både når det gjelder kultur, etnisitet, religion, men også når vi snakker om seksualitet, tanker, ytringer med mere.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Slik jeg oppfatter mangfoldsarbeidet som gjøres i barnehagene er det med et veldig fokus på grupperinger. Gjennom fargelegging av flagg (eksempel jeg har sett mye av) ser man på nasjonalitet, mat blir til tradisjoner og høytidsmarkeringer blir gjennomført for å vise frem det religiøse mangfoldet. Dette kan skape etiske utfordringer der man gjør enkeltbarn om til representanter for en homogen gruppe, og det kan slik jeg ser det være med på å skape en polarisering i et samfunn, og en verden, som stadig globaliseres.

Det kommer en dag da barna skal starte på skolen, og i så måte blir tvunget inn i en langt mere uniform hverdag enn det barnehagen har mulighet til å tilby. Jeg ser det derfor som essensielt at vi bidrar til å skape trygge barn som føler at deres meninger betyr noe, og som respekterer andres.

Ved å gi barna denne tryggheten på seg selv, og samtidig en visshet om at de blir tatt på alvor for hvem de er og hva de mener, tror jeg at vi skaper et bedre fundament der vi kan arbeide målrettet med holdningsskapende arbeid i barnehagen.

Jeg kommer i denne oppgaven til å besvare problemstillingen ved å belyse hvordan vi kan jobbe aktivt med språkkunnskaper og demokratiforståelsen hos barna for å gi de nødvendige verktøy for respekt, forståelse og anerkjennelse av andre.

Innledning

Innledningsvis i denne oppgaven skal jeg forsøke å vise, gjennom relevant teori, hvordan vi kan fremme mangfold som noe større enn det jeg synes å ha sett i praksis og støtter meg derfor i stor grad til Arnesen som sier at mangfold handler om det unike i individet og alt som gjør oss ulike som mennesker (2017, s. 28).

Videre vil jeg knytte denne faglitteraturen til målene og kravene som er satt i rammeplanen, og forsøksvis vise hvordan kompleksiteten i barnehagearbeidet gjør «mangfold» til noe større enn et prosjektarbeid, men heller en helhetlig tankegang der barnehagen SKAL «… synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9).

Avslutningsvis vil jeg se på hvordan vi med systematisk arbeid og filosofiske samtaler i barnehagen kan øke forståelsen for mangfold, dets plass og betydning, og hvordan dette kan skape et godt grunnlag for holdningsskapende arbeid i barnehagen.

Hoveddel

Problemstilling

Hvordan kan anerkjennelse av barnas meninger i filosofiske samtaler bidra til forståelse for ulikhet?

Metode

I denne besvarelsen har jeg valgt meg empirisk metode som arbeidsverktøy, og jeg kommer til å legge hovedvekten på språklæring (begreper) og samfunnsfag (demokratiforståelse). I tillegg vil jeg benytte aspekter fra RLE (etikk) for å få frem mine poenger. Som styringsdokument kommer jeg i all hovedsak til å forholde meg til «Rammeplan for barnehagen» (Kunnskapsdepartementet, 2017) ettersom denne har forankring oppover og er hjemlet i lovverk. Jeg kommer fra nå av til å forkorte Rammeplanen til «RP» i løpende tekst.

Rammeplanen

Mangfold har en viktig plass i RP, har derfor fortjent fått et eget kapittel under «barnehagens verdigrunnlag», og det virker for meg som plasseringen mellom «demokrati» og «likestilling og likeverd» er alt annet enn tilfeldig. Mye av ordlyden, og også retorikken, er lik i de tre kapitlene, og slik jeg forstår det henger disse tett sammen. Om demokrati sier RP at alle skal få muligheten til å ytre seg (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 8), mens det om mangfold står at man på mottakersiden skal lære at ytringer er ulike (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9). I kapittelet om likestilling og likeverd fremheves mulighetslikhet for å bli sett og hørt. Dette er bare korte eksempler på likheter, og det finnes mange flere. Også i kapittelet om danning finner man klare likhetstrekk til det pålagte arbeidet med mangfold i barnehagen. Personalet skal blant annet synliggjøre, verdsette, anerkjenne og følge opp barnas meninger og perspektiver (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 21). Når det her nevnes å følge opp barnas meninger og perspektiver må det også nevnes at barna har lovfestet rett til medvirkning (Kunnskapesdepartementet, 2017, s. 27) noe som er forankret i Barnehageloven §1 og §3, Grunnloven §104 og FNs barnekonvensjon art. 12 nr. 1.

Jeg har over forsøkt å vise noe av kompleksiteten i RP og det mandatet som er gitt barnehagene for å skape en større forståelse av at arbeid med mangfold ikke kan anses som et prosjekt som man legger bort etter en uke eller to.

Når jeg nå skal over på relevant litteratur velger jeg å starte med «Danning»

Padeia

Ifølge Skjervheim (1992) foregikk det mye læring i antikkens Hellas ved at ungdommen kunne stille spørsmål til de lærde, og i så måte være aktive deltakere i sin egen læring (Løkken, 2007, s. 123). De ble dermed like viktig i prosessen som læreren og ansvarliggjort sin egen innsikt. Senere har Wilhelm von Humboldt fått æren av å forvandle denne tankegangen til en ny definisjon av «Bildung»; «Jegets sammenfletting med verden til den mest allmenne, livligste og frieste vekselvirkning» ((Humboldt, 1795/1960, s. 236) Løkken, 2007, s. 124). Slagstad (et al., 2003) utdyper denne definisjonen og sier at tre forhold spiller inn; Menneskets forhold til seg selv, verden og samfunnet, og disse tre forholdene må skje vekselsvis med hverandre (Løkken, 2007, s. 124).

Slik jeg forstår dette hadde antikkens padeia mye til felles med dagens RP, hvor begge har som mål å gjennom medvirkning og aktiv deltakelse bidra til å skape samfunnsborgere med egne meninger og ytringer som samtidig har forståelse for andres. Slik jeg tolker det vil dette i et dynamisk samfunn være områder som stadig må tilpasses den verden vi lever i, og med en økt globalisering gjennom blant annet sosiale medier blir man kanskje i større grad enn tidligere konfrontert med ytringer man i varierende grad er enige i. Så hvordan skal vi gjøre det?

Lekens plass i en mangfoldig barnehage

I barnehagen skal leken være en arena for læring (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 20), og personalet skal fremme inkludering der alle føler glede. Det skal være en arena der barna lærer sosial og språklig samhandling, og Vygotsky hevder at den språklige forståelsen utvikles best i interaksjon med andre (Melby-Lervåg & Lervåg, 2018, s. 153). Videre hevder Gjems (2009) at vi bør stille åpne spørsmål dersom vi ønsker å invitere og inspirere barna, og at barn fra tre års alder ønsker seg spørsmål som heller ikke de voksne vet svaret på (Høigård, 2019, s. 55). Slik jeg forstår dette vil vi ved hjelp av slike spørsmål skape lekende handlinger der maktposisjoner ifølge Sutton-Smith og Magee (1989) reverseres eller endres, og barna får erfaring med å være deltakere på samme nivå som både voksne og andre barn (Bae, 2012, s. 37). Dersom vi greier å skape et slikt rom i leken vil barna i større grad kunne bidra til egen og andres definisjoner, forklaringer og beskrivelse av ord og begreper gjennom andrehåndserfaring som Høigård ser som essensielt for begrepslæring (2019, s. 113-114).

Den gode samtalen

I det forrige kapittelet valgte jeg å trekke inn leken som en mulighet for å utfordre etablerte sannheter og maktposisjoner, og jeg vil nå forsøke å dra paralleller inn mot gode samtaler. Filosofen Charles Taylor sier at vi gjennom samtaler kan skape en fellesskapsfølelse og engasjement til noe som er vårt i fellesskap (Høigård, 2019, s. 169), og Høigård selv følger opp med at; «Samtaler er helt avgjørende for at barna skal bygge opp en god begrepsforståelse» (2019, s. 169). Slik jeg forstår dette har det klare likhetstrekk til hva rammeplanen sier om lek. Barnehagen skal både inspirere, legge til rette for og bidra til at barna får felles erfaringer som danner grunnlag for lek (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 20). Gjennom lydhøre ansatte kan denne tilretteleggingen overføres til gode samtaler dersom personalet er oppmerksomme på emner som opptar barna gir rom for at disse samtalene som, ifølge Høigård, også kan være spontane (2019, s. 169). Gjennom en slik tilnærming, der barna er premissleverandører, vil man også ivareta barnas rett til innflytelse på det som skjer i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 27). Gjennom min erfaring i barnehage har jeg sett at flere slike engasjerende samtaler finner sted daglig og det er, slik jeg ser det, en fantastisk mulighet til å berike barnas språk- og begrepsforståelse gjennom å stille spørsmål som ikke har noe «fasitsvar». Slik jeg forstår Sutton-Smith og Magee (1989) vil det i slike situasjoner, der et fasitsvar ikke foreligger, være mulighet for skiftende maktposisjoner på samme måte som i et lekende miljø (Bae, 2012, s. 37) dersom barna får erfare at deres mening og tanker har samme verdi som alle andres. For å ivareta dette «rommet» ser jeg det som viktig at barnas sivile frihetsrettigheter ivaretas der de har uttale- og ytringsfrihet (Lingås, 2019, s. 102). Slik jeg forstår disse teoriene er det barnehagelærerens ansvar å legge til rette for et lyttende fellesskap der barna lærer begreper som gir de en økt forståelse av sin egen tilværelse (Høigård, 2019, s. 169).

Filosofiske samtaler

På samme måte som Høigård snakker om den gode samtalen vektlegger også Lipman viktigheten av et lyttende fellesskap (Børresen og Malmhester, 2008, s. 29) der han kaller det et undersøkende fellesskap. Lipman vektlegger også barns medvirkning der den voksnes rolle blir beskrevet som en støtte i samtaler rundt temaer og spørsmål som barna selv velger. Den voksnes rolle blir dermed å bistå barna videre i samtalen gjennom presentasjon av materiale, krav om utdypning og fordeling av ordet med mere. Slik jeg forstår dette vil den voksne i slike tilfeller fungere som støttende stilas (Smidt, 2013) med utgangspunkt i barnets proksimale sone (Reikerås, 2018, s. 456) der målet med samtalen å styrke evnen til kritisk tenkning, øke selvtilliten og foreta egne moralske valg (Børresen og Malmhester, 2008, s. 29). Britene har et stort fokus på det pedagogiske aspektet ved å filosofere med barn og vektlegger det læringspotensialet det har – herunder evnen til å verdsette forskjeller mellom mennesker (Børresen og Malmhester, 2008, s. 29). Slik jeg forstår teoriene til Lipman har de mye til felles med Habermas teori om diskursetikk der målet er dialog og samtalehandling (Lingås, 2019, s. 33). Diskursetikken legger samtalen til grunn for forståelse, men setter samtidig noen krav til en saklig og høflig kommunikasjonsform (Lingås, 2019, s. 35-36) som jeg tenker vil være barnehagelærerens oppgave å ivareta ved gjennomføringen av en filosofisk samtale.

Gjennomføring i praksis

Som Høigård (2019, s. 169) sier kan den gode samtalen være spontan, men det er likevel mulig å planlegge for spontane samtaler ved for eksempel å sette av tid til rådighet dersom det skulle dukke opp. Børresen og Malmhester (2008, s. 71) har dog et mere rigid oppsett når det kommer til råd i forbindelse med gjennomføring av filosofiske samtaler, der barnegruppen skal være av en viss størrelse, plassering av barna, tilgjengelig materiale med mere.

Jeg har gjennomført slike samtaler i barnehagen, både i praksisperioder og på arbeidsplassen, og har opplevd hvordan barn er med på å utvide hverandres begrepsforståelse med svært lite påvirkning fra voksne. Den lille påvirkningen som måtte til var i starten å hjelpe til med turtaking, noe de etter hvert klarte selv i svært stor grad. Mitt utgangspunkt har blant annet vært et tankekart der barna skulle besvare spørsmålet «hva gjør oss unike/forskjellige?» og oppgaven ble gjennomført flere ganger med den samme barnegruppa. For meg fremstod det ganske tydelig at det kom flere innspill når de forstod at jeg ikke var ute etter noe fasitsvar, men at det jeg spurte om var noe jeg ikke selv visste «svaret» på (Høigård, 2019, s. 55). De ble da også mere lyttende til andres meninger og for hver gang mere engasjert i diskusjoner seg imellom.

Avslutning

Som jeg har forsøkt å belyse gjennom denne oppgavebesvarelsen er «Mangfold» et emne med mange innfallsvinkler, som berører enormt mange aspekter i barnehagen. Jeg har forsøkt å vise hvordan man kan jobbe med anerkjennelse og respekt på et individnivå, fremfor å ha hovedfokus på grupperinger.

Jeg mente før jeg startet på dette emnet, og jeg tror fortsatt, at man må vise barna gjennom handling at barnehagen er et trygt ytringsrom og at dette mangfoldet av ulikhet er en ressurs – ikke bare i barnehagen, men i samfunnet og verden!

«Å forstå et uttrykk er å vite hvordan man kan benytte seg av det for å komme til forståelse med en eller annen om noe» – Jürgen Habermas (1999) (Lingås, 2019, s. 33).

Først vil jeg si at jeg er av den oppfatning, blåøyd vil noen kanskje si, at kunnskap, kompetanse og utdanning er veien til et bedre samfunn. Det er ikke dermed sagt at jeg mener alle trenger en bachelor-, master- eller doktorgrad for å styre samfunnet i riktig retning, men at alle er tjent med faglig påfyll fra tid til annen.

Samtidig anser jeg det slik at samfunnet ikke beveger fremover i tempoet til de raskeste, men det er de “tregeste” som bestemmer fremgangen. Denne teorien er lett overførbar til bedrifter, bransjer, samfunn, subkulturer og så videre. Så også barnehagesektoren- og det som da er skremmende er at “vårt” svakeste ledd er det mennesket som sitter på toppen og forvalter hele bransjen på politisk plan, nemlig Tonje Brenna. Nå vet også jeg at kunnskapsministeren har et helt departement i ryggen, men jeg skal uansett skyte budbringeren for dette går ikke lenger.

Dersom man blar kjapt gjennom kommentarfeltene på barnehage.no (min kilde til disse sakene) vises det allerede en tendens til lynsjestemning mot en minister valgt inn i 2021, og det med rette!

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Først ut var saken om videreutdanning av barnehagelærere og en satsning på 100 millioner… noe som selvsagt er et spill for galleriet ettersom det vil ta ca. 35 år å få det nåværende antallet barnehagelærere gjennom. Men jeg skal legge vekk den saken ettersom jeg har omtalt den før: detsvartehull – Én ting jeg trodde ble tydelig i pandemien (blogg.no)

Så til den nye og fantastiske satsningen til Tonje Brenna – flere utdannede i barnehagesektoren. Det er et tiltak jeg virkelig ville applaudert, hadde premissene for det vært til stede.

Og premisset er ekstremt enkelt å formidle; VI TRENGER FLERE FOLK!!!

Under pandemien, og kanskje enda mer nå etter åpning ser vi hvor sårbare vi faktisk er. Vikarer er ikke å oppdrive og hver dag er vi én til to egenmeldinger unna totalt breakdown. Mindre enheter, som der jeg jobber, er selvsagt mer sårbare enn større, men det maler fortsatt et bilde av den virkeligheten mange av oss lever i. Den siste uken har jeg gått på jobb hver dag og bokstavelig talt krysset fingrene for høyt sykefravær i barnegruppa – og sånn skal det ikke være! Det handler ikke om mangel på empati, kjærlighet til barnegruppa eller lignende, men hvordan få dagen til å gå rundt.

Alt pedagogisk arbeid, eller forsøk på det, må kastes på båten og vi står i fullt brannvernutstyr og tømmer apparat etter apparat i et forsøk på å gi barna en så god og trygg hverdag som mulig. Men det barnet som trenger ekstra språkstimulering, sosial veiledning, trygging i lek, eller ekstra utfordringer? Snakkes, for jeg har tre bleier å skifte før jeg skal placeboplastre et imaginært skrubbsår etterfulgt av plantid! Hvem faen har tid til plantid?

Det virker som det er en oppfatning om at det å jobbe i barnehage er et kall, så hvis jeg ikke rekker planlegging i arbeidstiden tar jeg det på fritiden… HEEEELL NO! Min fritid er like hellig som alle andres. Den er forbeholdt MIN familie, og tro det eller ei er ikke barnehagebarna en del av den!

Så hva skal vi med flere utdannede når vi som er det ikke har tid til å gjøre jobben vår fra før? Vi har allerede, og dette vil jeg fremheve, mange utrolig dyktige fagarbeidere og ufaglærte i sektoren. Det vi mangler er anstendig lønn som også sørger for rekruttering og en bemanningsnorm som er mer enn forsvarlig. Vi trenger en bemanningsnorm som barna er tjent med, som tillater oss å gjøre jobben vi er satt til og som muliggjør det å ivareta det mandatet som er gitt oss – det har vi ikke per nå!

Og vi trenger en lønn som speiler viktigheten av den jobben vi faktisk gjør hver dag!

Vi kan gå opp i lønn ved å ta videreutdanning, men bare inntil et gitt antall studiepoeng og så er det stopp. Vi må gjerne ta en master, men det blir av egen lomme og vi får ingen kompensasjon i den andre enden. Vi har altså en kunnskapsminister som ønsker økt kompetanse, men som ikke viser noen form for grep for verdsette den. Og dette gjelder de med utdannelse, så hva med de uten…?

Som pedagogisk leder skal jeg ikke påstå at lønna er god, men den er i hvertfall “ålreit”, men som assistent? Så de gode assistentene forsvinner. Det samme gjelder gode vikarer. Og før noen spør… ja, jeg har vært vitne til begge deler!

Men for å tale min egen og sektorens sak igjen. Jeg Nærmer meg slutten på min bachelorgrad, og allerede tre timer inn i studiet bestemte jeg meg for at her skal jeg ikke bli – i barnehage altså. Jeg skal rett videre på en master og så er jeg gone! Det handler riktignok om mer enn lønn, men hadde forholdene ligget til rette for at jeg fikk brukt min kunnskap og kompetanse på en fornuftig måte ville jeg kanskje vurdert å bli i sektoren i større grad. Resultatet hadde kanskje blitt det samme, men nå finnes det ingen tvil!

Så kjære Tonje Brenna: Du som sitter der uten utdanning, med millionlønn og syns det er på sin plass å fortelle andre hvilken utdannelse de bør ha. Du er herved invitert til å komme å jobbe i barnehagen der jeg jobber, men jeg har noen vilkår; Du må jobbe der over litt tid slik at du etterhvert erstatter en annen (for du kan ikke komme inn i tillegg), du må si i fra deg din egen lønn og motta lønn som assistent (det du faktisk kvalifiserer til) og du må ta del i alle barnehagens oppgaver!

Send meg ditt svar som kommentar her, så tar vi resten privat. Gleder meg til å høre fra deg!

Det er et spørsmål vi som jobber i barnehage ofte må forholde oss til. Så la meg snu på det… hvordan orker du å sitte på et kontor hver dag? Hvordan orker du å glo på en pc-skjerm fem dager i uka? Hvordan orker du å ha en jobb der e-poster MÅ besvares søndag klokken 21?

Jeg kommer til å svare akkurat det samme som deg… jeg trives med det, og jeg hadde funnet hagla om jeg hadde din jobb i stedet!

Men det er ikke slik at jeg som jobber i barnehage elsker jobben min hver dag, hver uke, hele året. I blant har jeg lyst til å løfte opp en unge og slå en annen med den…men jeg gjør det jo ikke, for min personlighet takler disse situasjonene langt bedre enn jeg ville taklet ulønnet “overtid” søndag kveld.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg er ikke en person som gir 110% på jobb hver dag. Jeg har faktisk en kone og to barn hjemme som bør kunne gjøre krav på en del av min energi… og det med full rett! For det er faktisk ikke slik at en arbeidsgiver bør forvente at du gir alt du har på jobb. Tross alt er det snakk om åtte av døgnets 24 timer, og man må få lov til å spare litt energi til de resterende 2/3.

Men jeg trives med å jobbe i barnehage. Jeg elsker å jobbe med barn… føle at jeg bidrar positivt i deres oppvekst, og gir de kunnskap basert på min utdanning og mine erfaringer.

Men spørsmålet i overskriften er likevel relevant, for i blant kan ikke jeg heller svare på det. Og det handler ikke om barna, men det handler om elendig politisk forvaltning av det mest dyrevare vi har. Det virker som det er en generell oppfatning at “hvem som helst” kan jobbe i barnehage. Og det er så langt fra sannheten som det er mulig å komme for det krever mye (på lik linje med andre yrker)!

Og jeg er lei… allerede før endt utdanning er jeg lei. Ikke av jobben, ikke av barna, ikke av kolleger eller av lokal barnehageledelse… men av politisk styring!

Det virker på meg som alle er enige om at det å jobbe i barnehage er et kall. Vi ville alle gjort det om det så var ulønnet, og at vi derfor tar til takke med knapper og glansbilder! Jeg er lei av å bli tatt som en selvfølgelighet som bare er der… en som må eksistere for at viktigere mennesker enn meg har et sted å stue barna sine mens de gjør en virkelig samfunnsinnsats! Jeg er dritt lei av å være en del av en profesjon som politikere tror er valgt som enkleste utvei. Jeg er lei av en kunnskapsminister (uten utdanning) som skal fortelle meg hvilken videreutdanning jeg må ta for å fungere best mulig i mitt virke!

Og aller mest er jeg lei av å bli sett på som en som gjør dette av ren godhet! For meg er dette en jobb… riktignok en jobb jeg trives med og i, men likevel en jobb! Det er noe som betaler boliglån, maten i kjøleskapet og klær til barna mine!

Og selv om jeg elsker jobben min finnes det dager der jeg tenker som Jaa9 og OnklP; “Det beste med en jobb, det er jo tross alt det å dra fra’n”.

Som far til en fireåring er det lett å tenke at overskriften viser til min sønn, men så er ikke tilfellet her. Jeg snakker om meg selv og det hele kulminerer i, hva jeg selv vil kalle, et ganske komisk resultat!

Som småbarnsfar og barnehageansatt får man en superkraft som samtidig er et handikap… ja, det er faktisk sånn at én og samme ting kan være begge… så la meg gi dere en innføring.

Når man skifter bleier på et daglig basis blir man etterhvert imun mot lukten samtidig som man blir småparanoid og lukter bæsj over alt. I hvertfall er det slik for meg. Nå har jeg aldri vært en person som har reagert på slike ting, men etter noen år i gamet er det enda mindre reaksjon å spore enn tidligere!
På jobb går jeg for eksempel rundt i en konstant eim av dritt uten at det faktisk stemmer, og uten at det plager meg noe videre… og så kommer jeg hjem til mere av det samme. Så var også tilfellet for en ukes tid siden.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg skiftet bleie på min ettåring og trygt tilbake i stua luktet det fortsatt dritt. Som erfaren bleieskiftarbeider gikk jeg derfor gjennom de vanlige sjekkpunktene… har han bæsjet igjen? Har jeg det på klærne? Har han det på klærne og så videre… alt med negativt resultat, og jeg slo meg til ro med min overbevisning om yrkesskade på området. Og som det alltid gjør ved falsk alarm forsvinner lukten og verden er normal igjen! Panikken legger seg og den vanlige hverdagen intreffer på nytt!

Jeg vil bare understreke at dette er en sann historie!

Ca 40 minutter etter den paniske drittjakten må jeg selv besøke rommet med “WC” på døra, og umiddelbart etter ankomst ser jeg meg selv i speilet og oppdager at jeg har en brunsvart flekk på størrelse med et kronestykke litt på siden av høyre øye.
Som småbarnsfar identifiserer jeg raskt risikoen og innser det faktumet at man aldri smaker på uidentifiserte flekker for å verifisere innholder! Ei heller denne gangen, så jeg skraper på det med en negl, lukter på det og ønsket umiddelbart at jeg var koronasmittet og fri for luktesans… drittluktens opphav er ikke bare lokalisert, men den er også plassert midt i mitt eget ansikt!
Det er tydeligvis ikke nok å ha bæsj på hjernen, det må i ansiktet også og det er her superkraften kommer inn!
Hadde dette vært for ti år siden hadde jeg trolig satt fyr på meg selv, men nå var det; “åja”, for så å tørke det bort og tenke at dusjen får vente til de håpefulle har lagt seg!

Så hvis du ikke har barn enda er det bare å glede seg. Du kommer til å få dritt på hjernen, men hvis du er heldig slipper du kanskje å få det i ansiktet (i hvertall til å begynne med)!

Lykke til

Continue reading “Én ting jeg trodde ble tydelig i pandemien”

Ja, jeg er en kyniker av rang, en pragmatiker på min hals og stor tilhenger av Darwins teorier.

Det betyr ikke at jeg ønsker å ta livet av noen, men la naturen gå sin gang.

Jeg har nå fått time for min tredje dose mot en sykdom jeg sansynligvis tåler men må beskytte andre mot! Jeg har takket ja, men NÅ er jeg lei! Jeg er så JÆVLI lei!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg er lei av restrisksjoner, lei av å se jobben min bli nedprioritert, av utslitte kolleger, av permitteringer og nedgradert studietilbud!

Nei, jeg er ikke en av de som mener at pandemien er en konspirasjon. Jeg følger regler, anbefalinger og så videre.

Men jeg er lei av at de åpner døra, lukker den igjen, setter den på gløtt og smeller den igjen… og alt dette uten at det fremstår som det finnes noen plan! I et hypotetisk scenario kan vi holde på sånn til “infinity and beyond” (for de som tok den).

Og hvorfor? For å beskytte mennesker som allerede lever på lånt til. Mennesker som daglig løper en risiko ved all annen sykdom. Dødstallene for 2020 var, ut i fra statistikk jeg kunne finne, lavere enn noensinne… og jeg gjetter at vi kommer til å se den samme trenden i 2021. Men det er jo ikke pga vaksinen… det er jo fordi vi ikke treffer folk, ikke utsettes for en naturlig bakterieflora og lukker ned alt i fare for at noen, som likevel snart skal dø, blir del av pandemiens ofre.

De siste ukene har jeg sett folk som selger verdifulle eiendeler, arvegods med affeksjonsverdi o.l. for å betale regninger ettersom de er permittert, oppsagt eller lignende. Hvor lenge tror man at disse tingene vil ha innvirkning? Tror man det går over så snart ypsilonbølgen er over? Da børster man bare støv av år med underskudd og starter igjen på null?

Personlig er jeg småbarnsfar, og det er ingenting i denne verden som berører meg mindre enn skjenkestopp. Men det hadde vel vært ålreit om tilbudene fantes når vi en gang er ferdig med Omegaviruset en gang ut i det 22 århundret!

Det skal sies at jeg er ikke lege, virolog eller besitter noen som helst medisinsk kunnskap utover 30/2, men problemet er jo at det virker det heller ikke som de som setter restriksjonene har. Vi seiler den veien høna sparket, stikker hode i sanden og håper tingenes tilstand er bedre i neste uke. Og mens vi befinner oss trygt og godt under sanden på hjemmekontor med Zoom, så er det vel greit å presse sykepleiere, barnehageansatte, lærere o.l. til bristepunktet først for så å informere om at; “vi driter i privatlivet, psyken og helsa di, bare se til helvete å kom deg på jobb”, så finner du sikker en barmhjertig samaritan som kan kjøpe med melk og brød til deg. For hvis du våger å gjøre det selv, ja da venter det saftige bøter. Hvilken lavpanna idiot på en pc-skjerm, i sin statsfinansierte pendlerbolig, kom frem til at det var en god idé?

Jeg er på nippet til å oppfordre sivil ulydighet, og hvis jeg kommer dit at jeg sitter i fritidskarantene og tvinner tomler… start et spleiselag, så skal jeg faen meg personlig ta saken til høyesterett!

Den eneste grunnen til at dette er gjennomførbart i dette landet, er at vi i all hovedsak lever etter kardemommeloven og ekstremt snillisme. I samtlige andre land vi kan sammenligne oss med hadde Stortinget vært stormet på nåværende tidspunkt, men her nøyer vi oss med å tenne stearinlys og gå på rekke (så kalt fakkeltog) eller å danne en motstandsgruppe på facebook. Enkelte vil kanskje kalle det sivilisert, men vi må samtidig stikke fingeren i jorda og innrømme at det ikke er særlig effektivt!

Jeg vet at dette gjelder flere sektorer, blant annet helse, men jeg må nesten ta utgangspunkt i den jeg kjenner best – barnehage!

Over flere år har sektoren blitt forbigått i lønnsforhandlinger. Midlene forblir de samme eller redusert, tilbudene forsvinner eller blir dårligere, sammenslåinger vanskeliggjør tilgangen på spesialhjelp og så videre. Listen er lang, om ikke uendelig!

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Det største ropet de siste årene har handlet om økt grunnbemanning, men de har på ingen måte blitt hørt. I stedet har det kommet flere pålegg; utvidet rammeplan, mobbelov med mere. Flere oppgaver på det samme personalet, men ingen flere armer, hoder, øyne eller ører til å ivareta oppgavene som er pålagt.

Og nå høster vi den råtne nedfallsfrukten…

I regjeringens liste er ikke barnehageansatte regnet som samfunnskritisk personell, men som samfunnsviktig. Det er i og for seg ikke store forskjellen rent praktisk, men symbolikken i det er påfallende; vi skal “bare” ta vare på barna til andre som er viktigere enn oss.

Og nå sist, selve gulroten; “unntak fra karanteneregler”. Ikke noe problem i følge Ingvild Kjerkol, for nå skal vi prioriteres i vaksinekøen… MEN DET HJELPER JO IKKE NÅR VI VAR SIST FOR DOSE EN OG TO! Vi må fortsatt vente estimert tid på dose tre som kanskje blir i utgangen av februar for min del og senere for andre. Men frykt ikke, vi kan se bort fra karantene når det gjelder jobb. Det er bare på fritiden vi må avstå fra kontakt med andre mennesker. Men skulle jeg få behov for å invitere til middag og diskutere politiske bevegelser, dele en flaske vin eller spille et brettspill kan jeg bare slappe av… for til mandag kan jeg “trosse” karantene og smitterisiko for å diskutere bæsj med en treåring og spille stigespill… det er jo nesten det samme, og det gir meg all den innputten jeg har behov for frem til mars!

Når år med neglekt og nedprioriteringer kompenseres med unntak fra regler satt for å beskytte oss og samfunnet fra smitte og kollaps, da er det noe fundamentalt galt og råttent – både med systemet og de som forvalter det!

Og de lurer på hvorfor de sliter med rekrutteringen?!

Så kjære Ingvild Kjerkol, regjering, Storting, FHI og dere andre brilliante hjerner som sitter på hjemmekontor og deler ut retningslinger i hytt å gevær. Her er mitt tilsvar til fritidskarantene og arbeidsplikt:

Godt fuckings nytt år!

Det var en gang da vaksinemotstanden i kommentarfeltene kunne utkonkurere all verdens tv-underholdning. En gang da 5G, Telia, Bill Gates, vindmøller og monstemaster var med i et sammensurium av konspirasjonsteorier som antivaxerne klamret seg til.

Men den tiden er over!

Vaksinemotstand er ikke lenger et humorinnslag der klovnene viser sitt sanne ansikt. De har nå begynt med, det de tror, er saklige argumenter. De vil ikke være med på eksperimentet og frykter senvirkninger. Men alle vaksiner, siden den første, har vært eksperimenter som igjen har ført til utryddelse av sykdommer man tidligere døde av – Tuberkulose og meslinger for å nevne noen fra toppen av hodet.

Så vet jeg selvfølgelig at enkelte også avstår fra å gi barna sine disse vaksinene og således skor seg på flokkimuniteten vi andre besørger. Så også nå!

Personlig frykter jeg ikke korona mer enn andre sykdommer, og jeg har ikke utelukkende valgt to sprøyter for min egen del. Jeg har valgt det for de som, av medisinske årsaker, ikke kan ta den. Jeg har tatt de i håp om at jeg snart kan invitere så mange jeg vil uten frykt for ny oppblomstring. Jeg har valgt det for å redusere sansynligheten for at jeg er en av de som skaper en overbelastning i helsevesenet. Men i all hovedsak har jeg latt meg vaksinere i håp om å bli kvitt dritten.

Personlig er jeg på ingen måte noen tilhenger av vaksinetvang, men derimot skulle jeg ønske det å velge bort vaksinen betød å si fra seg noen velferdsgoder som vi til vanlig er bortskjemte med!

Kanskje vi skulle innføre koronapass for alle, der det må fremvises dokumentasjon på hvorfor man har valgt å avstå fra to-tre sprøytestikk!

Da kan et overbelastet helsevesen, i beste Amerikanske stil, velge å nekte behandlig til de uvaksinerte.

Jeg snakker nå selvfølgelig ikke om de som av ulike årsaker ikke KAN ta den. Jeg snakker om de gapende rasshøla som hardnakka påstår at “dette fikser kroppen selv” samtidig som de prosentvis leder overlegent på antallet sykehusinnleggelser!

Så kan man selvfølgelig si at det ikke er rett å nekte noen behandling og at de i værste fall legge på røret for godt, men er det mere feil enn at de som har deltatt på denne “dugnaden” ryker fordi senga var opptatt?