I denne romjulen har nyhetsbildet vært preget av en ting, nemlig Ari Behn.
Mannen alle har en mening om valgte å avslutte livet altfor tidlig!
På et personlig plan må jeg innrømme at jeg ikke føler noen spesiell sorg, men objektivt sett er det trist når noen, hvem som helst, velger å ta sitt eget liv.
Ari var for meg en fargeklatt som klarte å sparke litt liv inn i et ellers traust kongehus. Han var typisk unorsk og kanskje en type vi trenger flere av! Han var en kunstner som snakket i store ord, pompøse fraser og fargerike metaforer… hans bortgang vil skape et tomrom i offentligheten.
Når jeg nå leser minneord og kommentarer under de nevnte ordene får det meg til å tenke… for jeg har selv vært der. Tenkt at selvmord er det mest egoistiske som finnes!
Men i 2011 leste jeg en dødsannonse som endret det. Der stod ordene “valgte å forlare oss”.
Det var første gang jeg så det formulert på den måten og det fikk meg inn på et nytt spor.
Ordene var skrevet om en ung gutt, med hele livet foran seg og familie rundt seg.
Jeg tror de aller færreste av oss klarer å forestille seg hvor mørkt det er når man velger å ende livet.
Når man velger å forlate barn og familie man elsker, da må det være ganske fritt for lys i enden av den tunellen.
Og det er ikke å velge den enkle utveien – det valget kan umulig være enkelt!
For meg fremstår det sjelden som tilfellet at man vil påføre sine nærmeste, men heller at man ikke orker livet til tross for at de finnes.
Selv kan jeg ikke i mine mørkeste stunder sette meg inn i tankesettet, og jeg håper at jeg aldri kommer til å ende opp der hvor Ari var.
Men kanskje bør vi tenke på at det faktisk kan ramme oss alle.
La oss uansett lære noe av denne tragedien. La oss gripe tak i problematikken rundt selvmord. La oss bryte ned tabuer. Slå ihjel myter.
R.I.P
