Hei og god tredje søndag i advent!
Selvom både søndag og advent er og skal være en fredfull tid synes jeg det er viktig å holde av litt plass i hjertet for agg også på disse dagene.
Jeg har startet en liste over temaer jeg tenker å omtale her og nye punkter kommer oftere til enn de går ut. Derfor er det viktig at ingen dager holdes hellige!
Jeg er som folk flest for dårlig til å ta miljøhensyn i disse tider vi står oppe i (ærlighet varer lengst). Jeg gjør rett og slett for lite… men noe gjør jo jeg også. Jeg sorterer glass og metall, plast og papir. Jeg går når jeg bør og har som en del andre de siste årene valgt å kjøpe el-bil. Jeg kaller den el-ferrari for å pynte på det faktum at jeg kjører en middels stor symaskin med drakraften til en halv ponny. Men nok selvskryt… nå til problemet!
I oktober i fjor flyttet min samboer og jeg inn relativt sentralt i Oslo sentrum… med bil. Stor tabbe! Gaten vi flyttet til er nemlig ikke en del av beboerprosjektet i Oslo kommune enda, noe Oslo bymiljøetat så høflig beskrev i en standarisert e-post jeg fikk som svar på en lengre forespørsel (høflig til meg å være). Det vil derfor si at i tidsrommet 09-20 mandag til lørdag er det kun lov å stå parkert utenfor i to timer av gangen mot betaling. Nå slipper jeg selvfølgelig å betale siden jeg har el-bil og må i stedet stille på en urskive i frontruten for å dokumentere når jeg parkerte bilen. Dette må da for eksempel gjøres fem ganger på lørdager hvor ingen av oss jobber og har med bilen noe sted. Det vil også si at vi kan på ettermiddager, fridager og lørdager ikke dra noe sted som tar mere enn to timer før klokken er 18.00 uten å ta med bilen. Mitt store spørsmål blir da; dersom vi hadde hatt en bensinbil (flere andre i bygården har det), hvor er miljøhensynet når bilen må medbringes? Hvordan er det mulig å forsvare en slik ordning?
Heldigvis finnes det en løsning til problemet som jeg også fikk i nevnte e-post fra bymiljøetaten. “Det kan hende dere blir en del av beboerprosjektet i 2018”. Som dere sikkert kan se for dere ble boblevannet sprettet og feiringen varte langt inn i de sene nattetimer. Jeg kunne nesten ikke tro det var sant at vi skulle være så heldige at vi slipper unna med å stille på urskiven kun 825 ganger fra skrivende stund (snittberegning) frem til januar 2018.
Heldigvis må det nevnes at også parkeringsvaktene er usikre på praksis med el-bil og vi har fått langt færre bøter enn vi skulle. Senest i går slapp vi unna.
Så Oslo bymiljøetat… the joke is on you!!
God lørdag!
Personlig har jeg en del ting jeg irriterer meg over som stadig vender tilbake. Ofte er facebook grobunnen for slik irritasjon.
Jeg er fullstendig klar over at jeg på et eller annet tidspunkt i livet blir nødt til å bite i meg en del av følgende og samtidig innse at jeg har blitt en av idiotene jeg kritiserer. Jeg velger derfor å ta det nå slik at jeg i fremtiden kan se tilbake å reflektere rundt når det raknet for meg!
Temaet jeg i dag går inn på er et vepsebol uten like og føler du som leser deg støtt av dette, er det deg det er rettet til!
Temaet og irritasjonen for dagen er barn – rettere sagt foreldres holdning til egne barn! Barn i seg selv irriterer meg ikke… bare så det er sagt 🙂
Nybakte foreldre har en lei tendens til å beskrive sitt avkom som et mirakel! Meg bekjent er det veldig få av for eksempel bibelens mirakler som involverer blødning, grining, revning og ukontrollerbar avføring… I såfall er det et svært lite glamorøst mirakel! Videre vil jeg påpeke fødsel er en av de få tingene vi med sikkerhet kan si har fungert siden tidenes morgen – vår egen eksistens er beviset på det.
Og hvis fødsel er et mirakel betyr det at til og med rotter utfører mirakler daglig. Det nekter i hvertfall jeg å kalle et mirakel.
Så beveger vi oss bort fra fødsel og over i den magiske verden som heter facebook. En verden der overdreven skryt og cred skal deles ut uten noe form for refleksjon eller selvkritikk.
Dersom du har venner der inne med barn kan du jo begynne å telle opp hvor mange bilder, filmer og statusoppdateringer som inneholder en eller annen variasjon av nydeligste, vakreste, perfekte, flinkeste eller lignende i forbindelse med barn.
Vi har med andre ord en haug med vandrende mirakelbarn der ute, noe som statistisk sett er svært lite sannsynlig!
Trykker man seg inn på kommentarer ser man ofte at venner er enige i dette – vit at de lyver. I alles hode vil egne barn være de nydeligste og mest perfekte skapninger, men alle er ikke enige med deg, dere eller oss i den vurderingen!
Så for all del. Fortsett å gi barna deres positive tilbakemeldinger og bygg de opp gjennom komplimenter for “bragder”. Men gi faen i å dele det med hele verden! Vi bryr oss ikke engang litt!!
God ettermiddag!
Etter en ukes pendling Oslo-Lillestrøm har et gammelt irritasjonsmoment gjenoppstått. Som overskriften indikerer har det med pendling å gjøre, men til en forandring går det hverken på buss, trikk eller NSB. Det er folk som er problemet!
Litt bakgrunnsinfo før jeg kommer til problemet; jeg er 186 cm høy med steglengden det medfører. Ikke tillegg vil jeg beskrive min kondisjon som middels ok. Ved siden av dette er jeg en person som aldri stresser, men jeg har alltid dårlig tid. Jeg kan ikke ha god tid… god tid betyr at jeg slapper av (for mye) og derfor kommer for sent. Sett sammen disse faktorene og resultatet blir: jeg går raskt!
Så til problemet. Alle er ikke som meg, noe som tok meg lang tid å forstå. Folk må gjerne gå sakte, men hvordan har det seg at de som går sakte også på død og liv skal gå sikk-sakk? På et smalt fortau ved tungt trafikkerte veier er det et helvete å komme forbi. Jeg beveger meg fra side til side i et håp om å komme forbi mens jeg (kl. 07.00) tenker i mitt stille sinn at det finnes en egen avgrunn i helvete for disse menneskene (hadde jeg enda trodd på helvete da). På avgrunnen under disse finnes de som går med en hund som går langs husveggen, mens de selv går ytterst på fortauet… denne gruppen er heldigvis mindre.
Videre oppstår det nye, men svært lignende problemer på vei hjem fra jobb (mellom kl. 15 og 17). Da er nemlig barnevognmafian ferdig med sine obligatoriske kafébesøk og skal hjem eller til neste kafé (hva vet vel jeg). Jeg har full forståelse for at det er hyggelig for dere å gå ved siden av hverandre og småprate, men når fortauet rommer tre babybiler i bredden er det faen meg DERE som må vike når noen skal forbi eller kommer imot. Jeg skal ikke ut i veibanen og trosse trikk, buss og biler for at dere skal kunne diskutere farge og konsistens på siste bleie uten avbrudd!
Og sist en kjapp opplæring: når to personer møtes og skal passere hverandre skal begge vike til høyre. Hvor jævli vanskelig kan det være?
Da blogg inntok Norge og verden bestemte jeg meg for at dette skal ikke jeg være en del av. Som en del av å unngå dette har jeg aldri klikket meg inn på eller lest en blogg i bevisst tilstand. Det er derfor med en bitter bismak jeg sitter her og skriver. Men hvem vet… kanskje endrer jeg mening.
Grunnlaget er uansett at min samboer foreslo at jeg skulle skrive blogg for egenterapi. Og slapp av… dette er ikke egenterapi for alt JEG sliter med. De finnes det nok av. Dette er egenterapi og utløp for det jeg anser som menneskehetens generelle udugelighet og alt mellom himmel og jord jeg skulle finne på å irritere meg over. Og tro meg, det er mye.
Humoren vil bli mørk, innleggene spekket av sarkasme og ironi og ja, det blir faen så mange banneord.
Listen over ting denne bloggen ikke vil inneholde er lang. For å ta noen eksempler; det blir ikke bilder av hva jeg spiste til frokost, ingen irriterende slagord som “karpe diem” og “det er i motbakke det går oppover”. Heller ei “ny dag, nye muligheter” kommer til å dukke opp da dette er bullshit på øverste hylle. Man våkner vanligvis opp i samme kropp, med samme vekt og skavanker. De fleste av oss skal på samme jobb og ofte gjentar de samme fritidsaktivitetene seg.
Det kan også forekomme gjesteskribenter, men det vites ikke sikkert.
