Et lite hjertesukk…

Jeg er utdannet barnehagelærer, altså pedagog, og har i så måte lært meg den teoretiske fasiten. Men jeg skal likevel forsøke meg på en ydmyk tilnærming (har hørt om det ordet før).

For jeg har selv små barn, og jeg VET hvor lett det er at alle prinsippene går rett på båten en tidlig morgen, en sliten søndag eller en helt vanlig tirsdag. For vi kan det jo, i teorien… vi har alle sett de “andre” barna og tenkt “sånn skal mine aldri bli”. Sett i retrospekt er det bare til å le av, og jeg (vi) er på mange områder like gode/dårlige som alle andre (kona er også pedagog)!

Og jeg tror faktisk det er viktig å påpeke at vi ikke er noe bedre, vi er ikke perfekte, vi gjør ikke alt rett og vi kan ikke alt i praksis selvom teorigrunnlaget er bedre enn hos mange.

Meeeen… etter arbeid i mange barnehager, praksis i enda flere og flere foreldremøter ser jeg en trend som er mildt sagt uheldig – trenden med at barns følelser skal anerkjennes.

Selvfølgelig skal de det, men anerkjennelse er ikke det samme som total underkastelse. Når jeg sier at mitt mål med arbeidet er å bygge robuste barn, betyr ikke det at barn ikke skal få vondt, ikke bli lei seg, unngå motstand eller vike fra utfordringer – men de skal lære seg å reise seg igjen (etter den nødvendige trøsten de SKAL få), smile igjen når de har fått anerkjennelse for at ting er trist eller vanskelig, stå opp for seg selv i motvind og prøve seg på ting de ikke mestrer – øvelse gjør ikke alltid mester, men det forhindrer i stor grad at man rakner når man ikke får til med en gang.

For er ikke det hele poenget med å være barn? Prøve, feile… og prøve igjen! Det skal være rom for å feile, det finnes faktisk ikke bedre læring enn å gå på trynet. Men det ødelegges av voksne som, i all godhet, skal spare deg for å feile igjen og dermed tar bort utfordringen, dekker over følelsen eller distraherer med noe annet!

Og det gjøres dessverre i stor skala… femåringer som bæres inn i barnehagen fordi det er slitsomt å gå, foreldre som kjører hjem og henter de riktige sokkene eller alle de som har boller i bilen når barna ikke vil hjem på ettermiddagen. Svarene: beregn bedre tid, deal with it og bær dem ut – så vanskelig og likevel så lett! Jeg har selv båret min egen treåring ut i bilen under den ene armen med jakka i den andre fordi dressen var feil, skoene var feil, jakka var feil og det var fem minutter før stengetid. Dette var i vinter, med -8 og vind. Han overlevde helt fint, og hans mange problematiseringer ble lagt døde ganske så fort.

Nå nærmer vi oss (håper jeg 🤞) våren med bar asfalt og lettere bekledning, og hvis du spørr mine barn hva pappa sier hører til sommeren får du nok som svar; is… og skrubbsår! De får absolutt trøsten de behøver og skal ha, men så gjelder det å børste det av seg og sette seg på sykkelen igjen!

Ved flere anledning på jobb har jeg opplevd at barn begynner å gråte lenge før de vet om de har fått vondt eller ikke, og mange av tilfellene vitner om at de har hatt noen rundt seg som, gjennom ord og handling, forteller dem at dette var vondt før de i det hele tatt får muligheten til å kjenne etter! Og hvis det ikke er problematisk, så vet ikke jeg?!

Senest i går kunne man lese i aftenposten om 15åringer som følte på et stort press. Kan det tenkes at deler av dette skyldes at det aldri har blitt forventet noe av dem? Skolen skal være leksefri, det blir for mye press å gjøre noe utenom estimert “arbeidstid” (for det er det jo ingen jobber som krever). Fraværsgrensa ble hard å overholde aka det er faktisk slitsomt å møte opp (ingen fremtidige arbeidsgivere kommer vel til å kreve det?).

Vi snakker her om hele vår kommende generasjon. En hel generasjon hvor egoister ikke er dekkende… egosentrisk er nok et bedre ord! En hel generasjon som kan sammenlignes med jorda den gangen “vi” trodde at Tellus var universets sentrum og alt roterte rundt “oss”.

Beklager å si det, kjære foreldre, men ditt barn er ikke universets sentrum. Alt dreier seg ikke rundt din ene håpefulle og det er en GEDIGEN bjørnetjeneste å la de vokse opp i den tro!

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg