Det nærmer seg fødsel for nummer to, og med tanke på at det skjer null, niks og nada i verden tenkte jeg å dra frem en selvopplevd historie fra fortiden – nemlig forrige fødsel.
En stund etter at Kasper kom til verden ble jeg spurt om å skrive et innlegg i gravidmagasinet BAM, noe jeg selvsagt gjorde. Innlegget skulle handle om min (far) opplevelse av fødsel, og skulle være på 2500 ord og jeg gikk ivrig i gang.
Når jeg så leverte teksten viste det seg at de 2500 skulle være tegn, og jeg hadde dermed skrevet litt for mye.
Hadde jeg hatt tid haddr teksten blitt skrevet på nytt, men i stedet ble den redigert ned (ikke av meg) til ønsket lengde, og jeg godkjente den for publisering.
Men nå er det på tide å publisere den uredigerte teksten som en slags mental forberedelse på at det snart er pån igjen.
Husk at dette er min (BARE min) subjektive oppfattelse av et hendelsesforløp som intraff i et alt annet en normalt scenario.
Here we go;
Det akutte væsketapet inntraff for min kone cirka klokken 23 søndag kveld, og vi (les hun) ringte til sykehuset som instruert. Svaret fra fødeavdelingen var som forventet; avvent rier før dere kommer. Så det var det vi gjorde – vi avventet hele natten. Hun med rier, og jeg med langt mindre panikk enn jeg på forhånd hadde sett for meg.
Når klokken begynte å ligne på noe som kunne kalles mandag gjorde vi opp ny statusrapport og konkluderte med at det var på tide å reise i retningen av bygningen der ekspertisen sitter. For hva visste vel vi, kommende førstegangsforeldre med to timer kurs i bagasjen.
Rundt klokken syv, var det avgjort – vi reiser. Så med en hel natts søvnunderskudd reiste vi forventningsfulle. Men forventningsfulle til hva? Når man hører andre fortelle om sine opplevelser er de like forskjellige som natt og dag.
Noen syns det går fint, andre har skremselshistorier. For noen tar det noen timer, for andre uker (virker det som).
Så hva forventer man da?
Det eneste vi begge var nesten sikre på når vi entret Kalnes, var at vi kom til å bli sendt hjem igjen – riene hadde nemlig avtatt.
Men vi kommer oss frem til riktig sted, blir plassert i et bøttekott med ledninger og skjermer som skal overvåke babyens velvære i hans siste timer i mors mage. Med lange (føltes i hvert fall sånn), men jevne mellomrom kommer det noen inn til oss og sjekker skjermen. De kan konstatere at pjokken har jevnlig dropp i puls før de igjen overlater oss til oss selv. Så der satt vi og stirret på en skjerm, uten en eneste idé om hva vi så på – omtrent som å lete etter noe uten å vite hva. Så til slutt kom beskjeden vi ventet på – vi kunne få dra hjem igjen! De to ansiktene som møtte budbringeren utstrålte tydeligvis såpass med usikkerhet, tretthet og frykt at vi ble tilbudt et rom for å hvile litt. Den kommende mor fikk noe å sove på (hjalp lite), og far fikk sove litt uten. Senere samme dag var det på tide med en ny tur i kottet, ny overvåkning, ny registrering av pulsdropp og denne gangen ble utfallet noe helt annet enn hjemreise – det ble fødestue.
Hvorfor denne plutselige helomvendingen? Informasjonsflyten var, for å si det mildt, sparsom!
For at resten av dette skal gi noen mening, føler jeg at jeg på må utdype at jeg er en pragmatiker av rang. Dette kom til å gå bra! Vellykkede fødsler har eksistert og inntruffet siden tidenes morgen – vår egen eksistens er et bevis på nettopp det.
Men i dette scenarioet, fødsel, er mannens tanker og følelser sekundære – om ikke tertiære! Det er tross alt kvinnene som skal gjennom skjærsilden!
Ignorance is bliss er det noe som heter. Men er det egentlig alltid det? Når vi i retrospekt ser på sykehuspersonalets vurderinger underveis, er det i hvert fall tydelig at det er den generelle oppfatning.
Vi hadde som nevnt blitt tildelt fødestue, og det tok ikke lang tid før en lege var på plass for å snakke om smertelindring. Min kone prøvde forsiktig å hinte om at hun hadde tenkt på epidural, men at hun var åpen for forslag. Hun hadde knapt fullført setningen før legen hadde kontaktet anestesisadistene (forklaring kommer).
Vi har begge sett nok reality- og dokumentarserier til å vite at epidural, det kommer sjelden rekende på ei fjøl, men akkurat der og da var det greit. Ting begynte dog å demre fremst i hjernebarken – er alt som det skal?
Ettersom jeg er en skikkelig mandig barsking og livredd for nåler (derav sadister), ble det en lang tur på narvesen når epidural skulle settes.
Når jeg på nytt entret rommet var det god stemning og en vellykket epidural hadde fjernet alt som fantes av smerter og ubehag. Skuldrene kunne senkes, og jeg kunne returnere til å være designert løpegutt for sjefens behov. Det er tross alt ikke mye annet enn dette og moralsk støtte vi menn kan brukes til i en fødselssituasjon.
Så gutter, menn, livspartnere og alle ikke –fødende halvdeler av forholdet; ta med dere gode sko! Det blir mange gåturer på flatt underlag.
Rett før en av disse turene for å hente saft sa jordmor at dette måtte være det siste glasset. Ja vel?
Mens fasten startet hadde vi ikke én, men to fødselsleger innom hver time for å sjekke. Vanlig? Neppe! Alt fortsatt fint? Å ja da, tipp topp!
Meg bekjent er faste normalt sett noe man gjør før en planlagt operasjon. Uvitenhet er bare lykke hvis man faktisk ikke vet noe.
Det er godt mulig at alle disse tingene er helt vanlige isolert sett, men satt sammen virket det for oss som de forberedte seg på en relativt tøff fødsel. Utad fremstod de derimot som nyhetsformidlere som med et smil forteller om avdekkingen av en massegrav – et overdrevent eksempel, men dere skjønner tegningen.
Plutselig – og jeg sier plutselig fordi alt hadde gått fint frem til det- skulle vår lille Kasper ut, og en haug med mennesker skulle overvære vår førstefødtes entring inn i denne verden. Jeg, som uvitende og ubrukelig far, fikk den utrolig viktige oppgaven å passe på en dyne – en oppgave jeg tok mer enn seriøst. Når jeg ser tilbake er det opplagt at dette var deres «ikke gå i veien»-løsning og det funket utmerket. Så der satt jeg, i et rom på kanskje 20 kvadratmeter og passet på innpakket dun med en enorm følelse at mestring.
Selve utpressingsfasen var meget hektisk, og midt oppe i situasjonen var jeg usikker på om tidsaspektet var minutter, dager eller uker – det skulle vise seg å være snakk om førstnevnte. Jeg har hørt om barskere menn enn meg selv som har måttet forlate fødestuen underveis, og jeg var intet uttak. Da min heroisk kjempende kone utførte det siste stykke arbeid som måtte nedlegges, satt jeg med hode mellom bena og forsøkte å huske tilbake på den ene yoga-timen jeg har vært på. Dette gjorde jeg i et tappert forsøk på å hente frem kunnskap om hvordan menneskets respirasjonssystem faktisk fungerer. Omtrent fem sekunder etter at min sønn var ute i friluft, tirsdag 23.01.18 klokken 00.01, så hans far nødvendigheten av det samme og måtte forlate rommet i noen minutter. Jeg var kjapt ute for å unngå å besvime, men før døren gikk helt igjen hørte jeg barneskrik der inne fra og skuldrene, som på dette tidspunkt var høyere enn hårfestet, sank en god del hakk – flere meter kjentes det ut som!
På gangen fikk jeg et glass saft før jeg ble med til undersøkelsesrommet for å se dette nye bidraget til menneskeheten som jeg hadde vært med på å skape.
Det er en uvirkelig følelse å se sin førstefødte for første gang. Alle reagerer nok forskjellig, men for meg var det en slags apati som traff meg der og da. Kanskje fordi blodsukkeret var lavt, søvnen i underskudd og siste døgn hadde vært en emosjonell berg-og-dalbane. Ikke vet jeg? Det er kanskje ikke «korrekt» å si at man reagerer med apati i en situasjon de fleste beskriver som et mirakel, men sånn var det. Og kanskje hadde enkelte, som føler på dårlig samvittighet i slike situasjoner, sluppet det dersom det hadde vært mere rom for ærlighet.
Så bar det inn til mor igjen for å se hvordan det stod til der. På veien inn skulle jeg ønske jeg hadde fulgt mitt eget råd om sko da jeg tråkket en glassampull inn i helen. Jeg valgte ikke å utbrodere min smerte og lidelse så veldig mye på daværende tidspunkt da jeg anså det som heller usannsynlig at jeg kom til å bli møtt med forståelse og sympati. Min kone hadde på dette tidspunktet fått lystgass og så ut til å klare seg veldig fint med bistand fra det meste av helsepersonell som for øyeblikket var tilgjengelig på det sentrale østlandet. Jeg fant igjen stolen min, fikk visuelt kontrollert at ingen hadde kødda med dyna og startet jakten på glasskår i foten. Så kom de inn med min sønn og plasserte bylten i armene mine. I det sekundet jeg så inn i ansiktet og øynene hans følte jeg enorm stolthet og kjærlighet!
Så fortvil ikke dersom dere starter som apatiske kjære fedre. Følelsene kommer! For meg, pragmatikeren, tok det 14 minutter.
I ettertid har jeg også tenkt på denne rare følelsen av stolthet – hvorfor akkurat stolthet? For mannens del kan det neppe regnes som noen enorm prestasjon å sette barn til verden.
Men der satt jeg altså, full av følelser med en bylt i armene, mens den nybakte moren ble trillet til operasjonssalen (etter drøye 36 hektiske timer sparte de henne for mere traume). På dette tidspunktet hadde klokken kanskje rukket å bli halv ett, og det var på tide å finne rommet vi skulle tilbringe de neste dagene. Tassen var grovt regnet 30% mindre enn siste ultralyd anslo, så det skulle vise seg å bli seks dager. Jeg hadde pakket for to, og i det jeg reiste meg viste det seg at Kaspers første bragd her i livet ble å bæsje på pappaen sin – pytt pytt (sånt blir det mere av). Pakk mere enn dere tror, så slipper dere som meg å hente mere!
Jeg fikk nytt rom og ny stol, men dyna var byttet ut med en liten gutt på 2351 gram. Jeg satt mer eller mindre statisk i fem timer og bare så på denne vakre, skjøre skapningen – redd for å bevege meg, redd for å nyse og puste! Han var jo så liten!
Nå er de aller fleste babyer små, og vår var dog enda mindre enn de fleste, men jeg mistenker at ens egen fremstår som enda mindre enn hva egentlig er realitet. Jeg hadde frem til øyeblikket jeg satt der, alene med Kasper i armene, tenkt at jeg var forberedt. Men virkeligheten slo meg hardt der og da – «fra dette øyeblikket er jeg ansvarlig for et annet menneskes liv». Kanskje var dette med på å krympe denne tassen ytterligere?! Gjøre han enda skjørere (i mitt hode).
Dere har kanskje lagt merke til at jeg ikke har beskrevet dette som et mirakel, og det er helt bevisst fra min side. Jeg anerkjenner ikke mirakler som noe eksisterende og jeg vegrer meg for å bruke ord jeg ikke tror på. Det finnes mange andre ord som dekker det like godt. Hvilke tenker dere at dere kommer til å bruke? Fantastisk? Rørende? Stort?
Faktum er at man kan bruke masse flotte, svulmende adjektiver for å beskrive akkurat det øyeblikket, men ingenting jeg eller noen andre kan skrive eller lese forbereder en på en tilstrekkelig måte.
Det kan ikke beskrives, det må oppleves! Og selv etter å ha opplevd det kan jeg ikke beskrive det på en tilfredsstillende eller dekkende måte!
Så det er bare å glede seg og høre på rådene om å nyte øyeblikkene. For selv i de mest hektiske og søvnløse perioder er det mest positivt. Og en ting er helt sikkert – i retrospekt går tiden fryktelig fort!
