… viktig, men ikke minst også i vinden om dagen! Både tegneserier og julekalendere skal fortelle oss hva som er mangfold, hva som er innafor og hva som tydeligvis er grove overtramp.

Dette er et innlegg jeg har tenkt på lenge, og før jeg går virkelig i gang vil jeg påpeke én viktig ting; dette er ikke sutring fra en hvit mann 33 om at jeg ikke blir hørt eller ivaretatt. Jeg er priviligert og meget klar over det. Jeg blir vurdert ut i fra mine ferdigheter, ikke ordlyden i navnet mitt. Men likevel… også jeg er en del av mangfoldet i samfunnet!

I stedet for å si vi, skal jeg denne gangen si en del. En del nordmenn (les etniske nordmenn) har en tendens til å skifte et kulturfokus ettersom det passer i tiden. I julen er vi kristne, mens vi resten av året lever i et sekulært samfunn. “Ikke kom å si noe stygt om julen, men det er min rett å karikere profeten”. Vi ønsker at alle lærer og innretter seg etter vår kultur her hjemme, mens vi på ferie i Spania helst skulle sett at de snakket litt bedre engelsk. Det fremstår som en generell oppfatning at vår kultur er overlegen alle andre og at vi glemmer det faktum at hverken pizza, taco eller tapas er urnorsk. Hvert år drar tusenvis av nordmenn ut i den vide verden for å lære bort skandinavisk drikkekultur, og jeg antar det finnes én og annen franskmann som syns konseptet er meget merkelig! Barn som tegner sitt eget hjemlands flagg på en side til 17maitoget skal nærmest lynsjes, mens vi stolt viser klipp fra nordmenn i omsydd klovnedrakt etter mormor som synger “Ja vi elsker” og går i tog helt andre steder i verden enn Norge.

Og mottakersiden er like elendige. Det kastes ut beskyldninger om rasisme, sjikane og lignende for den minste lille ting, noe som i samme åndedrag omgjør den “krenkede” gruppen til en homogen masse uten interne variasjoner, selvstendige tanker eller meninger.

For meg betyr mangfold noe langt større enn syrere, nordmenn, muslimer, kristne, svarte, hvite, homofile eller kvinner. For meg er mangfold variasjonen fra ett individ til ett annet… det som gjør hvert enkelt menneske annerledes enn det neste – nemlig meninger, holdninger, tanker og verdier. De tingene som gjør at jeg teoretisk sett kan ha mere til felles med en pakistansk, muslimsk kvinne enn med min etnisk norske nabo.

Vi lever på mange måter i et individualistisk samfunn, men ironisk nok søker individet ofte en gruppetilhørighet, og den baserer seg, slik jeg ser det, ofte på ytre kjennetegn som hudfarge, etnisitet, kjønn osv. Faren med dette er at arbeidet for mangfold og inkludering i seg selv virker polariserende og at gruppetilhørigheten er viktigere enn overnevnte selvstendige egenskaper.

På mange måter kan man si at forståelsen for mangfoldet er direkte linket til demokratiforståelsen. Det skal være rom for å ytre seg, tenke og mene annerledes og ikke minst være uenig. Dette er grunnleggende prinsipper som står nedfelt i rammeplanen for barnehager, og slik jeg ser det er de livsviktige for å skape et positivt mangfold. For mangfold skal være noe positivt… med et dynamisk og stadig mere globalisert samfunn vil denne forståelsen bli stadig mere essensiell for å opprettholde en form for harmoni.

Vi er heldigvis ikke alene i denne verden, og det kommer vi heller aldri til å bli.

Som fremtidig barnehagelærer anser jeg dette som det absolutt viktigste fokusområdet. Langt viktigere enn forståelse for tall og geometrisle former er den grunnleggende tanken om at vi alle har et menneskeverd som er ukrenkelig. Det innebærer at det bør og skal være rom for upopulære meninger. Det skal være aksept for å si noe ukorrekt. Nyanser og ulikheter bør fremheves som kvaliteter.

Det det IKKE gir, er grunnlag for å uttale seg på vegne av “alle”!