Hei og god tirsdag!
I dag tenkte jeg å utfordre folks idé om et grunnleggende prinsipp – ytringsfrihet!
Som jeg håper alle er klar over har vi dette i Norge… og ytringsfrihet er noe vi bør, skal og må ha!
Det danner et bakteppe for en del andre ting vi også har her i landet som for eksempel religionsfrihet, politisk frihet og friheten til å kritisere meningsmotstandere. Alt dette er veldig bra! Men, for ja, det er et stort men her. Og det er her jeg vil si noe som neppe alle vil like!
Vår ytringsfrihet har skapt en frihavn, et gjemmested for de som ønsker å kritisere. Kritisere personer, religiøse grupper, andre etniske grupper og politiske retninger. Jeg kan med hånda på hjertet og med ytringsfriheten i ryggen si at jeg mener politikken til MDG er på trynet og at partiet består av en rekke mennesker som setter posisjon fremfor politiske mål! Men (det blir mange sånne i dag), det gir meg ikke friheten til å kalle enkeltpersoner i partiet for “fittetryne” og “vietnamesermegge” i det offentlige rom. Og det gir meg heller ikke anledning til å be alle mine meningsmotstandere dra tilbake dit de kom fra (forutsatt at de kommer fra et annet sted).
I lys av uttalelsene jeg sikter til over har debatten om hverdagsrasisme dukket opp. Slik jeg ser det er det denne typen rasisme som er viktigst å bekjempe… det er den som er med på å forme oppvoksende generasjoner, gi de fordommer og sørge for at rasismen lever videre.
For tro det eller ei, så er ikke ytre høyrefløy så fremtredende i Norge som mange tror. Og hadde ikke rasismen hatt så stor utbredelse i resten av befolkningen hadde disse fått en enda mindre tilhørerskare og rekruttering!
For disse menneskene, hverdagsrasistene, har ytringsfriheten blir et tilfluktssted… "jeg er ikke rasist, men…" og "vi har jo ytringsfrihet i Norge". I mellom disse kommer det vanligvis noe rasistisk oppkast!
Og når vi er så opptatte av denne friheten til å ytre hva vi mener, hvorfor gjelder ikke det samme motsatt vei? Klarer dere virkelig ikke å se at ytringsfriheten også gir lov til å kritisere det Norske systemet?
Og når var det ytringsfriheten ble en ytringsplikt? Hvorfor skal vi benytte oss av en frihet som setter sikkerheten på spill bare fordi vi kan? Da terroren rammet Paris og Charlie Hebdo i 2015 var jeg en av de som ikke endret profilbilde på facebook. Selvfølgelig var ikke dette på grunn av manglende sympati med ofre og etterlatte, men fordi jeg var (og fortsatt er) uenig med bakgrunnen. Ja, vi har lov til å trykke tegningene! Nei, det burde ikke fått voldelige konsekvenser! Meeeen, alle var klar over at det kunne skje. Det hadde skjedd før med angrepet på den Danske ambassaden i Pakistan i 2008. Hvorfor bruker vi ytringsfriheten til å provosere? Og hvorfor blir vi allikevel så provosert når andre benytter den? Det er tydeligvis forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker… i dette tilfelle de med vestlig og ikke-vestlig bakgrunn!
Kanskje bør vi innføre et system lignende førerkort når det kommer til ytringsfrihet? Teoriprøve for å få den og åtte prikker før du mister den! For det er en rett og et privilegium som har utviklet seg til å bli; "det er lov å ytre hva som helst". Og med et voksende antall sosiale plattformer på nett kan man til og med forbli mer eller mindre anonym samtidig som terskelen for å ytre seg blir lavere og lavere!
Jeg vet ikke om det er en positiv utvikling!
#ytringsfrihet #rasisme #terror #dobbeltmoral #forskjellpåfolk