Som dere sikkert har skjønt er jeg en person som ofte slenger ordet hat rundt meg!
Jeg hater å tape, hater ananas (bunnløst), hater en ex eller to (billedlig talt) og så videre…
Men jeg har aldri følt på, så vidt jeg kan huske, ekte hat – slik Israelere har for Palestinere, Hutuene vs. Tutsiene, eller det høyreekstreme føler mot innvandrere.
More to the point, det hatet ABB følte mot AUF!
Vi har nylig tilbakelagt datoen som markerer den mørkeste dagens i norsk historie (i fredstid), 22.07.11 – dagen da alt sviktet!
Etterretning, beredskap, kommunikasjon og etatlig samarbeid for å nevne noe!
Det eneste som ikke sviktet var medmenneskelighet. Med rosetog, appeller, taler, kronikker og markeringer viste det norske folk seg fra sin beste side!
Det var en trist dag, men samtidig en dag som i ettertid har brakt frem en slags nasjonal stolthet – vi lot oss ikke knekke!
Så hva skjedde?
Hvor ble det av mere åpenhet? Mere demokrati? Forståelse? Aksept og medmenneskelighet?
Min historielærer på videregående hadde et sitat han repeterte jevnlig; "av historie lærer man at man ingenting lærer av historie".
I årene som har gått siden 2011 har vi ikke blitt mere åpne.
Vi har en leder for et regjeringsparti sitter i et BBC-intervju og snakker om snikislamisering, og står fast ved det etter at hun blir konfrontert med at muslimer kun utgjør fire prosent av norges befolkning!
Vi har hatt en justisminister som kaller muslimer for "ulver i fåreklær"… men det er ikke skremselspropaganda 🤔
Vi har splittet innvandringsdebatten inn i to grupperinger, tilhengere og motstandere, og på den måten kvalt en sunn debatt rundt temaet. Er du for er du venstreradikal, er du i mot er høyreradikal.
Og det er det som skjer. En polarisering der skeptikeren må søke sine meningsfeller langt, langt, langt ute til høyre – noe som igjen har ført til (antagelse) økte medlemstall i den nordiske motstandsbevegelsen.
Denne gruppen fornekter Holocaust, feirer Hitlers bursdag og kjemper for et arisk, nordisk rike!
Finland har allerede nedlagt forbud mot organisasjonen, og kjenner jeg lusa på gangen kommer Norge til å gjøre det samme så fort det skjer noe dramatisk.
Er det mere demokrati? Innskrenking av ytringsfrihet vil vel jeg kalle det. Og viktigst av alt; vil vi ha disse menneskene og gruppene opererende under radaren?
Jeg sier i hvertfall nei. Inviter de med i debatter, la dem fremme sitt syn og gi dem et ansikt utad. For deres del tror jeg det ville vært kontraproduktivt og syntes!
Overlevende fra Utøya lever med drapstrusler og sjikane, homofile blir trakassert på åpen gate og muslimer blir ofte stemplet som en stor gruppe terrorister!
Flyktninger, aka mennesker i nød anses av enkelte som en epidemi.
Mange av disse holdningene har nok alltid eksistert, men har i nyere tid blitt mere synlige gjennom sosiale medier og et mere gjennomsiktig samfunn.
22. juli hvert år blir vi minnet på tragedien som inntraff og ordene som ble sagt, og hvert år gjør vi det samme; vi feller en tåre, legger ned en rose – noe som i og for seg er fint!
Men vi må slutte å klappe oss selv på skulderen og si “job well done”!
For vi har laaaaangt igjen for å leve opp til alle de store ordene som ble sagt sommeren for syv år siden!
#22juli #utøya #demokrati #åpenhet #hat #langvei #ytringsfrihet
