Og vipps, så var denne “magiske” tiden på ni måneder over og vårt, til nå, enebarn har blitt storebror!
Ved lillebrors ankomst har fars (les min) plass nederst i familiehierarkiet fått nok et overhode, og med det nyeste tilskuddet har også oppgavene på hjemmebane blitt flere.
Som dere kan lese om i mitt forrige innlegg foregikk første fødsel noe trøblete, og etter mors kom neste nurk via planlagt keisersnitt. Som far, mann og støttespiller mener jeg ingenting fra eller til om valget, da det på ingen måte er opp til meg, men jeg kan si noe om resultatet!
Sammenlignet med sist gikk alt som en drøm og de ansatte på sykehuset skal ha all skryt i verden for en fantastisk opplevelse! ALT fungerte, fra informasjonsflyt før operasjon, veiledning underveis i inngrepet, tryggheten de ga oss, og helt til vi i dag sjekket ut! Kanskje var vi også roligere med tanke på at vi har vært gjennom mye av det før, men uansett har vi begge følt oss godt ivaretatt!
Alt gikk til på et nivå som gjør at jeg lurer på hvorfor ikke alle fødsler blir gjennomført på den måten (ps. jeg vet hvorfor, så ingen kommentarer på det er nødvendig).
Akkurat nå står jeg og venter på treåringen som kommer hjem og skal møte lillebror for første gang, så spenningen er ikke over enda. Han er godt forberedt, og har vært med på både oppredning av babyseng og gjennomgang av klær. Han har sett ultralydbildet og visst lillebrors navn så lenge vi har visst det (aka siden kjønnet ble kjent). Det blir dog spennende å se om teori og praksis her er det samme!
Uansett blir det meget spennende, og den “magiske” tiden vi nå går inn i blir nepper fri for utfordringer. Jeg skriver magisk med hermetegn fordi jeg på en måte vet at det stemmer, men samtidig vet jeg også at den blir søvnløs, slitsom, utfordrende og krevende!
