Først og fremst vil jeg si at jeg støtter barnehageopprøret. Vi trenger flere kompetente mennesker inn i barnehagen. Vi trenger flere armer og øyne til å ivareta de stadig økende kravende fra samfunnet, foreldre og ikke minst barna selv!
Men bemanningsnormen som, med rette, pekes på som mangelfull er dessverre bare et symptom på de utfordringene som foreligger og et ekstra sett hender vil ikke alene kunne utgjøre mirakler!
Når min hjemkommune ble satt under økonomisk administrasjon uttalte vår nylig tiltrådte ordfører, Simen Nord følgende; “Du kommer ikke så langt med 19 millioner når du har et underskudd på driften på 200 millioner, da må man gjøre andre grep”. Det var altså utelukket å spare inn/tjene inn 10% av underskuddet på å tilbakesette eiendomsskatten til 2023-nivå fordi det kort oversatt bare var “piss i havet”.
Vi skal heller spre byrden gjennom ulike tiltak som i størst grad påvirker skole, barnehage, eldre, psykiatri og kultur – og det gjeldende mantraet burde vært; “det er kaldt akkurat nå, så la oss pisse i buksa”!
Vet de ikke at det på sikt gjør det enda kaldere?
Jeg er ingen økonom, hverken på lavere eller samfunnsnivå, men jeg har lest nok forskning på langtidseffektene av dårlig oppfølging. Gjengangere i kriminalstatistikken har en historikk innenfor barnevern – ikke uvanlig! Manglende oppfølging i barnehagen fører til utenforskap og skolevegring – ikke uvanlig! Manglende hjelp innen psykiatrien fører til tragiske hendelser med fatalt utfall – ikke uvanlig!
Sparekuttende gikk absolutt ikke mest utover barnehagene denne gangen med redusert åpningstid og tre uker sommerstengt, men helheten sier noe om hvordan de “mange bekker små” går utover de svakeste i samfunnet med blant annet:
-kutt i utkjøring av mat til eldre
-opphørt betalingsfritak for SFO til lavinntektsfamilier
-ingen kreftkoordinator
-og kutt i samlende kulturarrangementer…
For å nevne noen.
Så hva hjelper det hvis vi sparer inn 200 millioner nå, men om fem år går med tre-fire-fem millioner i underskudd pga alle kuttene? Jeg forstår ikke logikken!
Og det er her problemet ligger… hvis vi som samfunn aldri tenker forebygging, men alltid skal spare penger når vi henger etter vil det aldri få noe langvarig effekt! Det må satses selv om det koster, så kommer vi til å se resultater, både menneskelig og økonomisk.
Da hjelper det heller ikke å skrike kun etter økt bemanning – økt bemanning har ingen garantert positiv effekt på kvaliteten i barnehagen!
Det å få inn et ekstra sett med hender i en yrkesgruppe som folk flykter fra eller lar være å utdanne seg til er ikke en magisk oppskrift som løser alle problemer.
Jeg elsker å jobbe i barnehage, men jeg ser også hvor navlebeskuende problemorienteringen er. Vi ønsker økt bemanning og flere folk inn i et yrke vi selv er med på svartmale daglig!
Hvis et tre faller i skogen og ingen er der…
Hva hjelper det med flere stillingshjemler hvis ingen er der til å bemanne de? Hva slags kompetanse er det da vi får inn i tillegg?
Når søkertallene til studiet stuper, flukten fra yrket er enorm og regjeringens mål er 60% barnehagelærere innen 2030… hvem skal vi ansette?
Det finnes et hav av utrolig dyktige assistenter og fagarbeidere i barnehagene (jeg jobber med flere), men tallene over passer ikke sammen. Og de dyktige folkene som kommer inn i barnehagene er ikke de som ønsker seg et friår etter videregående (unntak finnes), eller de som tenker at “jeg liker jo barn” – barnehagen er og skal være mere enn et tilbud om oppbevaring og det krever at vi som jobber der gir av oss selv. Ikke mere enn i andre yrker, men kanskje på en annen måte!
Som sagt støtter jeg barnehageopprøret og ønsker økt bemanning, men kampsaken kan ikke stå alene. Slik jeg ser det MÅ den sees i sammenheng med en politisk vilje til endring. Satsning på de svake i samfunnet, et ønske om å forebygge og en vilje til å ta de “kortsiktige” kostnadene for å spare på lang sikt i et samfunnsøkonomisk perspektiv!