detsvartehull

Først og fremst vil jeg si at jeg støtter barnehageopprøret. Vi trenger flere kompetente mennesker inn i barnehagen. Vi trenger flere armer og øyne til å ivareta de stadig økende kravende fra samfunnet, foreldre og ikke minst barna selv!

Men bemanningsnormen som, med rette, pekes på som mangelfull er dessverre bare et symptom på de utfordringene som foreligger og et ekstra sett hender vil ikke alene kunne utgjøre mirakler!

Når min hjemkommune ble satt under økonomisk administrasjon uttalte vår nylig tiltrådte ordfører, Simen Nord følgende; “Du kommer ikke så langt med 19 millioner når du har et underskudd på driften på 200 millioner, da må man gjøre andre grep”. Det var altså utelukket å spare inn/tjene inn 10% av underskuddet på å tilbakesette eiendomsskatten til 2023-nivå fordi det kort oversatt bare var “piss i havet”.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Vi skal heller spre byrden gjennom ulike tiltak som i størst grad påvirker skole, barnehage, eldre, psykiatri og kultur – og det gjeldende mantraet burde vært; “det er kaldt akkurat nå, så la oss pisse i buksa”!

Vet de ikke at det på sikt gjør det enda kaldere?

Jeg er ingen økonom, hverken på lavere eller samfunnsnivå, men jeg har lest nok forskning på langtidseffektene av dårlig oppfølging. Gjengangere i kriminalstatistikken har en historikk innenfor barnevern – ikke uvanlig! Manglende oppfølging i barnehagen fører til utenforskap og skolevegring – ikke uvanlig! Manglende hjelp innen psykiatrien fører til tragiske hendelser med fatalt utfall – ikke uvanlig!

Sparekuttende gikk absolutt ikke mest utover barnehagene denne gangen med redusert åpningstid og tre uker sommerstengt, men helheten sier noe om hvordan de “mange bekker små” går utover de svakeste i samfunnet med blant annet:

-kutt i utkjøring av mat til eldre

-opphørt betalingsfritak for SFO til lavinntektsfamilier

-ingen kreftkoordinator

-og kutt i samlende kulturarrangementer…

For å nevne noen.

Så hva hjelper det hvis vi sparer inn 200 millioner nå, men om fem år går med tre-fire-fem millioner i underskudd pga alle kuttene? Jeg forstår ikke logikken!

Og det er her problemet ligger… hvis vi som samfunn aldri tenker forebygging, men alltid skal spare penger når vi henger etter vil det aldri få noe langvarig effekt! Det må satses selv om det koster, så kommer vi til å se resultater, både menneskelig og økonomisk.

Da hjelper det heller ikke å skrike kun etter økt bemanning – økt bemanning har ingen garantert positiv effekt på kvaliteten i barnehagen!

Det å få inn et ekstra sett med hender i en yrkesgruppe som folk flykter fra eller lar være å utdanne seg til er ikke en magisk oppskrift som løser alle problemer.

Jeg elsker å jobbe i barnehage, men jeg ser også hvor navlebeskuende problemorienteringen er. Vi ønsker økt bemanning og flere folk inn i et yrke vi selv er med på svartmale daglig!

Hvis et tre faller i skogen og ingen er der…

Hva hjelper det med flere stillingshjemler hvis ingen er der til å bemanne de? Hva slags kompetanse er det da vi får inn i tillegg?

Når søkertallene til studiet stuper, flukten fra yrket er enorm og regjeringens mål er 60% barnehagelærere innen 2030… hvem skal vi ansette?

Det finnes et hav av utrolig dyktige assistenter og fagarbeidere i barnehagene (jeg jobber med flere), men tallene over passer ikke sammen. Og de dyktige folkene som kommer inn i barnehagene er ikke de som ønsker seg et friår etter videregående (unntak finnes), eller de som tenker at “jeg liker jo barn” – barnehagen er og skal være mere enn et tilbud om oppbevaring og det krever at vi som jobber der gir av oss selv. Ikke mere enn i andre yrker, men kanskje på en annen måte!

Som sagt støtter jeg barnehageopprøret og ønsker økt bemanning, men kampsaken kan ikke stå alene. Slik jeg ser det MÅ den sees i sammenheng med en politisk vilje til endring. Satsning på de svake i samfunnet, et ønske om å forebygge og en vilje til å ta de “kortsiktige” kostnadene for å spare på lang sikt i et samfunnsøkonomisk perspektiv!

Mange frykter fremmarsj av diktatur og autokrati, og det med rette. For oss her i Norge fremstår det som en fjern idé med lite rot i realiteten, men hvorfor klarer vi ikke se det som er rett foran oss?

Med inntoget av sosiale medier var det en positiv effekt – alle fikk en stemme. Men det var også en negativ – ALLE fikk en stemme! Altså flommer netter over av kvasikunnskap, halvsannheter og direkte løgner og feilinformasjon angående ALT. Ernæringsråd, vaksinekunnskap, pedagogikk, psykologi, helse osv har alle blitt allemannseie og noe absolutt alle kan noe om – men kan de egentlig det? Kan de plutselig mere enn fagfolk?

Voksne mennesker, tilsynelatende oppegående, leser en blogg og tenker; denne 15åringen hadde jammen mange gode tanker som jeg skal adoptere til mine egne! Altså, hva faen?

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Mitt barn skal ikke se på skjerm, uavhengig av innhold, hensikt eller, for jeg leste et sted i en bisetning at det ikke er bra for hjernens utvikling. Med den totalt ukritiske tankegangen tenker vel jeg at dette barnets genmateriale allerede har lagt grunnlaget for at det ikke blir all verdens (uavhengig av skjermbruk).

Mitt barn skal ikke ha gluten fordi en eller annen blogger sa at det ikke er bra. Du tenker på PROTEINET i kornprodukter? Protein som er nødvendig for muskelutvikling… protein som ved mangel gjør det mere eksponert for indoktrinering. Det er ikke glutenet i bolla som er problemet, det er den jævla bolla i seg selv!

Og når jeg først kommer inn på allergier… man hører til stadighet at “det var ikke så mye allergier før”. Og nei, det var det ikke… for de døde. Gjennom Darwins prinsipper ble de selektert ut av arten! Det skjer ikke lenger:

Og misforstå meg rett, jeg mener ikke at vi skal tilbake dit. Men noen grenser må da finnes?

Vi legger ikke engang lista på minste felles multiplum, men mye, MYE lavere! Idiotien snikinnføres med små subtile skilt og merkinger.

Tusen, TUSEN takk for denne supernødvendige informasjonen. Uten hadde jeg nok skrudd til krampa satt i alle fingrene!

Vi lever altså i en verden som legger til rette for at det å tenke er en unødvendig kraftanstrengelse, der kunnskap og kompetanse blir overflødig og der den som skriker høyest (flest følgere) setter presedens!

Idiotenes tidsalder er for lengst over oss, og jeg mener det er på tide å gjøre motstand! Men det kan vi jo selvsagt ikke gjøre for da risikerer vi jo at noen blir krenket! Snakk om ond sirkel!

Kan noen fortelle meg hvordan vi skal komme oss ut av den?

Jeg har et forslag: vi må tilbake til tiden da South Park var på sin høyde. Vi må slutte å krenke noen, og begynne å krenke ALLE! For akkurat nå er vi på vei til å seile over kanten på den flate jorda – noe forøvrig 54000 mennesker (FB) tror er en reell mulighet takket være sosiale medier!

Men hadde de satt seg på en flåte (alle 54000) for å “bevise” sin teori, så hadde verden sendt et redningslag etter dem for at de skulle vært ivaretatt, passet på og reddet!

Mennesket er den eneste arten på denne planeten som ikke følger prinsippet “survival of the fittest” (smartest), men heller beskytter alle mot alt hele tiden – til og med seg selv og sin egen idioti!

Stopp verden – JEG VIL AV!

Overskriften er delvis tittelen på min absolutte favorittsang som omhandler sommer. En sang som på en fantastisk måte beskriver årstiden vi er på vei inn i, og innholdet som gjør at de fleste av oss nyter den!

For meg som jobber i barnehage er det tiden hvor av- og påkledning går som en lek, og x antall skift i løpet av dagen er byttet ut med “pytt, det tørker” og et skuldertrekk.

Men så kommer alt annet som følger med sommer og juni – pride.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Det er min grunnleggende oppfatning at pride bør, skal og må markeres i barnehager og skoler, og etter terroren i Oslo er det om mulig viktigere enn noengang! Jeg forsvarer gladlig ovenfor foreldre, foresatte, bestemødre, onkler og barnehagemyndigheten hvorfor et regnbueflagg betyr mere enn bare symbolet i seg selv. For meg representerer det mangfold, respekt, likeverd, retten til å være seg selv og alt som faller inn under de nevnte kategorier. Og nei, jeg forstår ikke alt – jeg strever med dem/de, jeg forstår ikke fullt ut hvordan man kan føle seg som et kjønn man aldri har vært, jeg vet ikke hvordan det føles å være tiltrukket av samme kjønn… men hvorfor skal jeg det? Jeg trenger ikke forstå det for å akseptere og respektere det!

På samme måte som noen foretrekker katter fremfor hunder er dette subjektive vurderinger som må kunne avgjøres av hvert enkelt menneske uten at andre skal ha benevneverdig mye å si om saken!

Men… og det finnes et gigantisk men her. Når ble det ulovlig å kritisere eller stille spørsmål rundt ting man ikke forstår?

I dagens Aftenposten kan man lese om underskrifter fra lærere som stiller seg kritiske til regnbueflagget, og jeg tenker… ja, hvorfor ikke? Hvorfor skal vi ikke legge til rette for en debatt som belyser hvorfor vi flagger og hva vi faktisk legger i det? Skal det ikke være lov å kritisere, på en konstruktiv måte, bruken av symboler, flagg, bøker og lignende?

Er det ikke et aldri så lite oksymoron at man ikke skal kunne kritisere de som kritiserer resten av verden for å være trangsynte? Er det ikke nettopp kritikk og nysgjerrighet som skaper konstruktiv dialog og åpenhet?

I barnehagen bruker vi nysgjerrighet som utgangspunkt for læring og utvikling. I hvilken alder stopper det?

Det er faktisk en forskjell mellom kritisk tenkning og fordommer! Og den differansen bør vi kanskje i større grad undervise i skolen, for det virker som den er helt fjern hos veldig mange – fra politikere til “Ola” Nordhen (så dere hva jeg gjorde der?).

Vi skal alltid respektere mennesker for den de er, men det betyr ikke at vi ikke kan spørre om hva som gjør dem til den de er!

Så slutt å bli krenka av alt, noen av oss er faktisk bare genuint nysgjerrige på hvordan ting henger sammen. Og vi prøver etter beste evne å sortere en verden som snart ikke gir mening. Jeg kan kritisere den norske flagget (å tro meg jeg har non av det også), kongehuset, regjeringen, politikere generelt og så videre, men ikke regnbueflagget? Hvor er logikken?

Kan noen oppegående mennesker (ikke krenket av dette innlegget) svare meg på det?

Jeg er heller ikke en onkel, eller en voksen (i denne sammenhengen). For jeg er ikke ansatt basert på familiære relasjoner eller på bakgrunn av fødselsår og oppnådd myndighetsalder.

Jeg er ansatt i kraft av min utdannelse, plukket ut blant flere kandidater basert på min erfaring, kunnskap og kompetanse… altså ganske likt de fleste andre yrker! Og på lik linje med ansatte andre steder har jeg områder jeg er god på, og andre jeg behersker i mindre grad. Jeg har dager jeg leverer fantastiske prestasjoner, og andre der jeg er helt middels.

Til tross for alt dette får man kjøpt merch… kaffekopper med påskriften “superhelter jobber i barnehage”. Men vi er ikke det… i hvertfall er ikke jeg det! Jeg er barnehagelærer av utdanning, og pedagogisk leder av tittel… og det burde vært nok! Jeg har valgt meg dit jeg er på grunn av, mange tilfeldigheter, men i all hovedsak et ønske om å bruke min kunnskap, kompetanse og erfaring til å gi barn en best mulig start på livet. Gi dem troen på seg selv, tryggheten til å stå på egne ben, forståelse, empati, nysgjerrighet og læreglede (pluss mye, mye mer). Jeg har valgt meg dit på grunn av kompleksiteten i yrkesutførelsen og den faglige kompetansen som bør, OG SKAL, ligge til grunn i det vi gjør!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Men det er vanskelig… fy f det er vanskelig!

Det snakkes med jevne mellomrom hvordan man skal rekruttere folk til utdanningen, og til barnehagen generelt! Og hver eneste gang trekkes lønn frem… spesielt når det snakkes om rekruttering av menn i barnehagen! Men det handler ikke om det… lønna er ok den! Fagligheten derimot… hvorfor frontes ikke den hardere ut? Hvorfor snakker vi ikke om den faglige kompleksiteten som gjør barnehagen til den mest givende arbeidsplassen jeg har hatt?

Hvorfor dummer vi ned fagspråket slik at alle skal forstå det i stedet for å skape en kultur der man spør om man ikke forstår innholdet? Hvorfor bruker vi comic sans størrelse 20 i faglige dokumenter? Hvorfor skal alle skriv som sendes ut ha så mye visuell stimuli at det skriftlige budskapet drukner? Det er faktisk så ille at det læres inn allerede under studiet. “Husk at det er en bred gruppe dere skal nå ut til”, “legg dere på et nivå som alle forstår” osv. Hvorfor det? Jeg tok ikke en bachelorgrad for å skrive “bursdagsinvitasjoner”, jeg gikk ikke tre år på universitet for å virke myk i e-poster gjennom bruk av smileys og hjerter og jeg leste ikke fag kun for å bestå eksamen. Og hvilket nivå legger vi oss på hvis “alle” skal forstå? Det finnes sko i størrelse 45 med borrelås… just saying! Jeg bor i et borettslag der beboerne stadig må minnes på at søpla skal oppi bøtta, ikke ved siden av. Voksne folk hamstret dopapir for en luftveisinfeksjon. Er det nivået vi ønsker å ligge på?

Man hører også ofte i barnehagen “det er så mye erfaring, kunnskap og kompetanse i denne personalgruppa”. Hvor? Jeg er helt sikker på at det stemmer, men for at den setningen skal bli gjeldende må det opp og frem. Det må begrunnes, praktiseres, evalueres, endres og praktiseres på nytt… uten en løpende vurdering og formidling av det blir det bare tomme ord!

Og sist men ikke minst… hvorfor snakker vi oss selv “ned”? Superhelter? Voksne? Superhelt er kanskje ikke en nedgradering, men det er en fordumming av en hel yrkersgruppe som kategoriseres som noe ut fra en tegneserie.

Se for deg at regnskapsbyrået skal flytte inn i et nytt kontorlandskap… tror du de snakker om voksentetthet? Tror du forsvarsadvokatene i retten dummer ned språket slik at tilhørerne på bakerste rad forwtår alle ordene?

Og problemet blir ikke mindre. Med krav om 60% barnehagelærere innen 2030, lavere søkertall og flukt fra yrket vil neppe fagligheten øke. I år var det færre søkere til utdanningen enn det er studieplasser. Altså vil karakterkravene på til studiet gå ned og alle som ønsker vil komme inn. Hvordan er det i tråd med regjeringens satsning på økt kvalitet og kompetanse i barnehagen?

Jeg sier ikke at vi ikke skal gjøre noe med lønna, men det er min ærlige overbevisning at presentasjonen av yrket og arbeidsplassen er nøkkelen til rekruttering. Og det gjøres ikke på en god måte nå!

Kunnskapen må opp og frem. Den må frontes ut til foreldre, vi må engasjere oss på en mer konstruktiv måte enn å sutre over lav bemanning og dårlig lønn og profesjonaliteten må opp!

Jeg tråkker helt sikkert på noen tær her, og til det sier jeg “fantastisk”! For om du leser dette og føler deg støtt gjelder det høyst sannsynlig deg! Leser du det og forstår det ikke, gjelder det også deg! Leser du det, forstår det, er enig/uenig, drøfter det og så videre… ja, da gjelder det deg også, men kanskje i mindre grad!

Men jeg sikter ikke til noen spesielt, men alle generelt og meg selv inkludert!

Jeg er utdannet barnehagelærer, altså pedagog, og har i så måte lært meg den teoretiske fasiten. Men jeg skal likevel forsøke meg på en ydmyk tilnærming (har hørt om det ordet før).

For jeg har selv små barn, og jeg VET hvor lett det er at alle prinsippene går rett på båten en tidlig morgen, en sliten søndag eller en helt vanlig tirsdag. For vi kan det jo, i teorien… vi har alle sett de “andre” barna og tenkt “sånn skal mine aldri bli”. Sett i retrospekt er det bare til å le av, og jeg (vi) er på mange områder like gode/dårlige som alle andre (kona er også pedagog)!

Og jeg tror faktisk det er viktig å påpeke at vi ikke er noe bedre, vi er ikke perfekte, vi gjør ikke alt rett og vi kan ikke alt i praksis selvom teorigrunnlaget er bedre enn hos mange.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Meeeen… etter arbeid i mange barnehager, praksis i enda flere og flere foreldremøter ser jeg en trend som er mildt sagt uheldig – trenden med at barns følelser skal anerkjennes.

Selvfølgelig skal de det, men anerkjennelse er ikke det samme som total underkastelse. Når jeg sier at mitt mål med arbeidet er å bygge robuste barn, betyr ikke det at barn ikke skal få vondt, ikke bli lei seg, unngå motstand eller vike fra utfordringer – men de skal lære seg å reise seg igjen (etter den nødvendige trøsten de SKAL få), smile igjen når de har fått anerkjennelse for at ting er trist eller vanskelig, stå opp for seg selv i motvind og prøve seg på ting de ikke mestrer – øvelse gjør ikke alltid mester, men det forhindrer i stor grad at man rakner når man ikke får til med en gang.

For er ikke det hele poenget med å være barn? Prøve, feile… og prøve igjen! Det skal være rom for å feile, det finnes faktisk ikke bedre læring enn å gå på trynet. Men det ødelegges av voksne som, i all godhet, skal spare deg for å feile igjen og dermed tar bort utfordringen, dekker over følelsen eller distraherer med noe annet!

Og det gjøres dessverre i stor skala… femåringer som bæres inn i barnehagen fordi det er slitsomt å gå, foreldre som kjører hjem og henter de riktige sokkene eller alle de som har boller i bilen når barna ikke vil hjem på ettermiddagen. Svarene: beregn bedre tid, deal with it og bær dem ut – så vanskelig og likevel så lett! Jeg har selv båret min egen treåring ut i bilen under den ene armen med jakka i den andre fordi dressen var feil, skoene var feil, jakka var feil og det var fem minutter før stengetid. Dette var i vinter, med -8 og vind. Han overlevde helt fint, og hans mange problematiseringer ble lagt døde ganske så fort.

Nå nærmer vi oss (håper jeg 🤞) våren med bar asfalt og lettere bekledning, og hvis du spørr mine barn hva pappa sier hører til sommeren får du nok som svar; is… og skrubbsår! De får absolutt trøsten de behøver og skal ha, men så gjelder det å børste det av seg og sette seg på sykkelen igjen!

Ved flere anledning på jobb har jeg opplevd at barn begynner å gråte lenge før de vet om de har fått vondt eller ikke, og mange av tilfellene vitner om at de har hatt noen rundt seg som, gjennom ord og handling, forteller dem at dette var vondt før de i det hele tatt får muligheten til å kjenne etter! Og hvis det ikke er problematisk, så vet ikke jeg?!

Senest i går kunne man lese i aftenposten om 15åringer som følte på et stort press. Kan det tenkes at deler av dette skyldes at det aldri har blitt forventet noe av dem? Skolen skal være leksefri, det blir for mye press å gjøre noe utenom estimert “arbeidstid” (for det er det jo ingen jobber som krever). Fraværsgrensa ble hard å overholde aka det er faktisk slitsomt å møte opp (ingen fremtidige arbeidsgivere kommer vel til å kreve det?).

Vi snakker her om hele vår kommende generasjon. En hel generasjon hvor egoister ikke er dekkende… egosentrisk er nok et bedre ord! En hel generasjon som kan sammenlignes med jorda den gangen “vi” trodde at Tellus var universets sentrum og alt roterte rundt “oss”.

Beklager å si det, kjære foreldre, men ditt barn er ikke universets sentrum. Alt dreier seg ikke rundt din ene håpefulle og det er en GEDIGEN bjørnetjeneste å la de vokse opp i den tro!

Etter en måned med postkortmotiv av vinterlandskap på utsiden av døra er det slutt! Temperaturendring og store nedbørsmengder medfører i morgen, mandag, farevarsel i Østfold. Ikke bare ett, men tre – flom, vind og speilblanke veier.

I Østfold og Akershus stenger alle videregående skolen, ungdomsskoler skal ha hjemmeundervisning, kollektivtransport innstilles, hjemmesykepleien kjører ikke oppdrag , søpla tømmes ikke og alle skal ha hjemmekontor for å nevne noe.

Men barnehagene og barneskolene driftes selvsagt som normalt – og jeg er forsåvidt ikke uenig i at de skal det!

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Men, og det er et gigantisk men her… en enorm jævla elefant i rommet som mange adresserer, men der den politiske viljen til å gjøre endringer ikke synes å være til stede.

Vi som jobber i sektoren, noen av oss omi hvertfall, har like lang utdannelse som de som nå blir pålagt og/eller anbefalt å sitte hjemme å trykke på et tastatur for å senke belastningen og ivareta sikkerheten på veiene.

Vi har en treårig utdanning der vi lærer om barns utvikling, og blir etter dette satt til å forvalte et mandat som sørger for at barna får tilstrekkelig dekket sine behov i de viktigste årene av livet (for blant annet hjernens utvikling).

For hvert år som går dukker det opp nye krav og forventninger, foreldre blir stadig mere bevisste og ytrer det. Det blir innført lover mot mobbing, krav til kosthold, retningslinjer om fysisk aktivitet og så videre. Men hvor blir det av ressursene? Hvor blir det av bemanningen som skal muliggjøre dette? Hvor blir det av pengene? Og hvor faen blir det av den politiske viljen til å innrømme at vi faktisk er viktige?

Jeg jobber, og har jobbet med utrolig dyktige kolleger – alt fra pedagoger til ufaglærte som står på hver dag for å strekke til og lykkes med det. Men som likevel i perioder er utslitt fordi det midt i influensasesong ikke er en vikar å oppdrive på det sentrale østlandet. Kolleger som i morgen må beregne godt over estimert reisetid for å ivareta sitt viktige arbeid for at foreldrene skal sitte hjemme å besvare mail!

Når skal noen anerkjenne at arbeidet vårt har større verdi enn sørge for at andre kommer seg på jobb?

Og når skal de slutte å skyve de sårbare barna foran seg som et politisk skjold! Dere vet de barna man gir blant faen i resten av året når det ikke er unntakstilstand. De det spilles politisk mynt om når pandemien rammer og barna kan komme i barnehagen med en positiv test mens de ansatte med samme resultat må holde seg hjemme.

Jeg skal på jobb i morgen, og jeg er ikke bitter for det. Men jeg begynner å bli jævli lei av hykleriet!

Dere er jævli viktige, men vi skal ikke vise det gjennom satsning, lønn, tilrettelegging for videreutdanning eller lignende!

Og ja, noen vil kanskje kontre med at det satses på videreutdanning, men man får ikke uttelling for det i den andre enden. De ønsker seg folk med master, men ingen lønner for det, hvilket gjør hele “satsningen” til et gedigent luftslott! Det medfører ikke kompetanseheving, men masseflukt fra sektoren!

… tydeligvis!

Som med enhver kampanje tuftet på å gjøre en merkbar positiv forskjell på det feltet den er ment å sette søkelyset på, skjedde det også med #metoo for leeeenge siden!

#blacklivesmatter #freethenipple (veldig fan av den btw) og sikkert en haug med andre haddealle et godt utgangspunkt – sette søkelys på uheldige (mildt ord) samfunnsfenomener som vi alle, som den saueflokken vi er, har akseptert baser på verdens slappeste argument; det har alltid vært sånn!

Men som med alle forsøk på inkludering dras det alltid for langt, og ender heller i en polarisering der ingen side har rett, ingen side vinner og alle sitter igjen med svarteper.

Så også med #metoo. Vi trengte det absolutt… med politikere, filmfolk og andre i maktposisjoner som så sitt snitt til å utnytte denne makten litt i overkant!

Men så kommer problemene… vi begynte å overføre det til hvermansen og dagligdagse situasjoner og i relasjoner med en ganske flat maktstruktur. Vi overlot det til hver enkelt å beskrive sin subjektive oppfatning av alle situasjoner som, hvis du vrir og snur og vender på de, kanskje, muligens, med godvilje, ølbriller og tunnelsyn kunne tolkes som krenkende.

Men dere som faktisk har kommet dere hit i teksten lurer kanskje på; hvorfor nå?

Jo, for det skal bli værre! I dag, 25.12.23 skrev aftenposten en artikkel om endringer av lover og regler som trer i kraft neste år. Litt skattelette, litt avgiftsøkning (vi ender i minus ja) og ikke minst krenkende atferd/seksuell trakasering.

Og jeg siterer; “Seksuell trakassering er allerede dekket av lovverket. Nå skal det også presiseres i Arbeidsmiljøloven at vernet mot trakassering også gjelder seksuell trakassering”. So far, so good! 👌

Men så rakner det:

“Arbeidstilsynet trekker frem en seksuell kommentar, en hånd på låret eller et ufrivillig kyss som eksempler på slik trakassering. De nevner også ufine vitser, et litt for langt blikk eller et nakenbilde, skriver NTB”.

Grei, grei, grei, tja, say fucking what, grei!

Kan noen være så snille å definere hva faen “et litt for langt blikk” er?!

Skal vi overlate til refleksjonsløse, kontekstuavhengige, skjøre menesker (aka folk) å gjennomføre en subjektiv vurdering av dette! Skal vi ærlig talt akseptere å bli kalt inn til sjefens kontor for en alvorlig samtale om seksuell trakassering basert på at Gudrun syns to sekunder var litt i overkant mye oppmerksomhet? Hvordan kan noe oppegående menneske ta dette seriøst?

Det hele har jo blitt en farse i en farse.

Har vi som homogen gruppe virkelig blitt så skjøre at vi må løpe til noen å sladre om et blikk – STOPP VERDEN, JEG VIL AV!!

For en del år siden tok jeg en avgjørelse om å skifte beite, og jeg angrer på ingen måte! Jeg gikk fra et liv innen sikkerhetsarbeid, til en hverdag fylt med trøst, omsorg og varme – totalt sett ganske mange ting som ligger langt ute i periferien av min personlighet!

For jeg er en pragmatiker av rang. Rasjonalitet styrer min levemåte, og jeg syns i blant det er vanskelig å forholde meg til mennesker som hovedsaklig styres av et følelsesregister jeg ikke alltid forstår noe av.

Men jeg var bevisst mitt valg, starter og fullførte utdanningen, og jobber nå som pedagogisk leder i barnehage!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Jeg følger med på politikk og er opptatt av de retningslinjene som settes der, men jeg blir samtidig svært bevisst på mine “kollegers” interesseområder – og det er her pragmatikeren i meg blir satt på prøve! For samtidig som det er viktig å vise omtanke og empati besitter jeg helt andre parametre i min daglige kamp for å mestre jobben på en best mulig måte.

Jeg følger barnehage.no på facebook, og stadig kommer det artikler om den krevende hverdagen vi står i. Hadde vi bare hatt flere folk… vi trenger flere hender… fagligheten må heves…

Misforstå meg rett! Jeg er enig i alt det overnevnte i tillegg til høyere lønn, løpende barnehageopptak og så videre. Men jeg ernysgjerrig på hvordan det skal gjennomføres?!

Men, og det er et stort men her… har følelsene tatt fullstendig overhånd? Har “sutringen” overtatt så mye av energien at vi ikke klarer å gjøre det vi skal for barna? Skal vi stoppe å gjøre jobben vår i påvente av bedre vilkår? I mitt hode er deten kampsak som burde vært kjempet parallelt… ikke en unnskyldning for alt vi ikke får til.

Jeg savner en positiv vinkling. Snakk om hva vi faktisk får til, ikke hva vi hadde fått til hvis. I en pragmatikers hode eksisterer ikke hvis, om og dersom – det er “her og nå”, tingenes tilstand og realiteten som er interessant!

Og hvis vi som gruppe ønsker at ting skal bli bedre må vi også snakke opp yrket vårt – vi må snakke om alt som er bra, alt vi får til og hvordan vi sammen kan gjøre det bedre slik rammene er NÅ!

For barna som går i barnehagen nå er det helt irrelevant hvordan vår arbeidshverdag ser ut om fem år, og det er faktisk de som må være vår hovedprioritet!

Det er forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo… og forskjellen blir om mulig enda større når det er bukken Salomo som passer havresekken!

Denne uken har vi blitt servert nyheter som dobbel renteøkning, og at dette medfører at reallønnsveksten i år blir negativ til tross for et ganske anstendig lønnsoppgjør. Økte matpriser, strømpriser, bensinpriser og så videre medfører at kirkens bymisjon har flere munner å mette enn noensinne, og at de tar imot et helt nytt klientell ved utdeling av mat. Og alt dette skjer med en sittende regjering som gikk til valg på at det nå var folk flest sin tur! Som en person som har vært politisk interessert i over 20 år er ikke denne løgnen noe som overrasker meg, men det som likevel gjør meg undrende er at ikke flere tar til ordet, fakler eller høygafler!

Og kom ikke å si at det hadde vært bedre med høyre, frp eller noe annet… for det er den samme smørja uansett! Det fremstår i all hovedsak som om de er ute etter makt for maktens skyld, og at samtlige for lengst har miste det som kunne kalles kontakt med den virkelige verden!

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Så til sakens kjerne, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor dette ikke får mer medieoppmerksomhet. Mens alle landets fagforeninger står på, forhandler, truer med streik, streiker, reforhandler og ender opp med det de får valgte Stortinget denne uken å vedta sin egen lønnsøkning på 5,2%.

“Onde” tunger (og de har selvsagt helt rett) vil ha det til at forskjellene i Norge øker, og hver gang det blir bragt på banen svarer styrende krefter med at dette må motarbeides. Burde vi ikke begynt der i så fall, men lønningene? Jeg er verken noe økonomisk eller matematisk geni, men jeg er likevel klar over at 5,2% av en drøy mill. er mer enn tilsvarende prosent av 350k.

Og i rettferdighetens ånd… er det ikke vi som er politikernes arbeidsgivere? Så burde ikke de forhandle sin lønn med oss? Det er jo nettopp det vi andre må, mens vi håper på å unngå tvungen lønnsnemd fordi normal feriebemanning i hjemmesykepleien ikke er akseptabelt på en mandag uka før fellesferien.

Jeg er helt enig i at politikere kan ha både stressende og krevende arbeid og derfor skal lønnes godt, men det er systemet jeg vil til livs.

Og det er jo ikke akkurat som om vi lønner kompetanse! Vi har en kunnskapsminister som overraskende nok klarer å stå rak i ryggen å si at vi må ha færre ufaglærte i barnehagene (altså flere pedagoger). Hun skal også fortelle meg hvilken utvidet kompetanse jeg trenger for å utføre mitt daglige arbeid! Ironien er jo selvsagt at hun selv er ufaglært, så jeg antar at integritet er et begrep man ikke lærer før på høyere utdanning?!

Og hun er ikke alene… Vår finansminister med den smittende latteren har null, niks, nada utdannelse innenfor økonomi og listen er sikkert lenger!

Jeg forstår at alle har ulike departement med god faglig tyngde i ryggen, men det gir dem jo ikke integritet i sine uttalelser.

Det er altså disse menneskene vi i stillhet aksepterer at passerer millionen, 1,1… 1, 2 og så videre!

Det må det faen meg bli en slutt på!

Hvor faen skal man begynne?

Verden går til helvete og en gjeng med influensere, wokere og lettkrenkede står bak med brøytebil for å besørge vårt fall til avgrunnen.

Jeg kunne selvfølgelig skrevet i det vide og brede om Sophie Elise og hennes imponerende evne til å utvise mangel på refleksjon og samfunnsansvar… og det etter så jævli mange joggeturer rundt i salatbollen at vi snart må opphøye det i n’te!

Men nei… for det finnes de som er verre… mye verre!

Woke, og den pågående kanselleringskulturen (alt gjort i krenkelsens navn så klart), har nådd et så ekstremt lavmål at de nå faktisk utgjør en fare for samfunnet og verden som helhet… og jeg skal forklare hvorfor.

På videregående hadde jeg en historielærer som sa følgende; «av historie lærer man at man ingenting lærer av historie». Og selv om vedkommende sikkert ikke eier dette sitatet velger jeg her å la det stå som er. For sant er det!

Hitler var i hvertfall den tredje i rekken som falt for brent jords taktikk i Russland, dehumaniseringen som vi ser fra mange miljøer når det kommer til muslimer minner i stor grad om en retorikk brukt i sentraleuropa på 40-tallet og så videre.

Disse gjentakelsene utføres av folk som faktisk har hatt/kan/kjenner til eller hvertfall har hørt om disse historiske begivenhetene.

Så kjære woke-klovner: hva faen tror dere kommer til å skje dersom man sletter og eller/skriver om historien for fremtidige generasjoner? Tror dere virkelig at verden blir et bedre sted fordi vi sletter alle spor etter en ubehagelig forhistorie?

Å fjerne ordet feit fra Roald Dahls bøker endrer ikke det faktum at overvekt er et økende problem som belaster både individet det gjelder, helsevesenet og samfunnsøkonomien. Fjerner vi bilder som viser kolonialisering og maktmisbruk tviler jeg sterkt på at skjeve maktrelasjoner og et ønske om mere makt forsvinner.

Verden blir faktisk ikke et mere tolerant sted fordi vi fjerner alt som er ubehagelig eller krenkende. Tvert imot vil jeg påstå at det blir mere ekskluderende, polarisert og mindre forståelsesfullt.

Og hvor skal det stoppe?

Hvis alt som krenker noen på et subjektiv nivå skal fjernes, finnes det jo ingen grenser! Må vi fjerne uttrykk som venstrehåndsarbeid for å ikke krenke de venstrehendte (som jeg selv er en del av)? Hva med svart arbeid?

Når en tengefilmfigur blir kansellert for å bruke en maske (beskyldninger om blackface) vil jeg påstå at den grensen eksisterer ikke, for ved å fjerne slike ting flytter vi også grensene for fremtidige generasjoner.

Glem generasjon x, mellenium, y og så videre og forbered dere på generasjon klut, for det er det vi er i ferd med å skape – en (eller flere) generasjon som ikke evner å stå på egne ben, stå opp for seg selv eller føre saklig motargumentasjon. En generasjon som er oppvokst med at alt som potensielt kan oppleves som ubehagelig fjernes slik at man slipper å ta stilling til det!

Så kjære «wokere» – skjerp dere! Lær dere å ta til motmæle, diskuter og debatter. Argumenter for valg av ordbruk, hva som er akseptabelt og hvordan vi vil forme samfunnet på bakgrunn av de ERFARINGENE som allerede er gjort!