Som relativt nybakt tobarnspappa og kommende eksamen blir det liten tid til å skrive her om dagen, men etter seks uker med stillhet er savnet blitt såpass stort at jeg føler behov for å ventilere litt!
Det er liten tvil om at det er koselig å ha en baby i hus igjen… en liten klump som er 100% avhengige av oss 24/7, og enkelte ting er enklere med nummer to. Jeg ligger ikke denne gangen med ett øye åpent for å kontrollere pustebevegelser og lyd. Jeg er ikke så redd for å overdrive min egen styrke i håndteringen av knøtten. Eksemplene er nok mange flere enn de nevnte, og fraværet av flere tyder på nettopp det.
Samtidig er jeg fascinert over hvor mye jeg har glemt på under tre år. Jeg har ingen problemer med å tenke tilbake på en guttetur i 2008 og samtidig føle på kroppen den utmattelsen jeg opplevde etter hjemkomst. På samme tid er jeg overrasket over hvor sliten jeg nå er etter å våkne to ganger pr. natt selv om forrige erfaring med dette var i 2018. Jeg må presisere at vi har fått en (bank i bordet) meget “snill” baby som sover i strekker på fire til seks timer.
Når jeg tenker tilbake på nyåret 2018 sitter jeg også med en illusjon om at jeg faktisk koste meg med et par øl i blant, men nå er realiteten at jeg forrige helg sovnet etter én – ÉN! Så kanskje det er greit at 2020 blir en julebordfri sesong 🤔
Noe som kan skyldes et slags “førstebarnsyndrom” er den fascinasjonen jeg tror jeg husker over tiden sammen med en nyfødt. Når alt var nytt og den lille klumpen utgjorde et spenningsmoment kun ved bragden å eksistere. Men jeg innser nå at prestasjonene med all sansynlighet var de samme da som nå – de er alle nevnt i overskriften!
Kanskje er det biologien som spiller inn. Hver alder har en ny sjarm og nye utfordringer slik at foreldrene skal glemme det som har vært og således tenke; “var det ikke ganske kos med en baby?! Vi skulle ikke hatt en til?”.
Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det en kognitiv dissonans, men noe merkelig er det!
Samtidig kan jo slitenheten skyldes andre faktorer, og det kan rett og slett være tilfellet at det var mindre slitsomt med førstemann. De opplagte tingene er jo selvfølgelig der – en snart treåring som skal aktiveres, stimuleres og utfordres. Men det må være noe mer. Kan det være at den magien som var tilstede i 2018 med alt som var nytt og spennende ikke er like tilstedeværende to år senere.
Uansett stortrives jeg i rollen som tobarnsfar, men per nå stiller jeg meg ikke like positiv som kona til en tredje.
