Hei igjen!

Før det spekuleres i det vil jeg si at dette innlegget er noe inspirert av siste episode "Innafor" på NRK. Og enkelte ting kan sikkert fremstå som tatt rett ut av episoden. Forøvrig er dette en serie jeg anbefaler alle å se!

Vit at jeg i dette innlegget flere ganger kommer til å skjære alle over en kam… ta det med en klype salt eller tre! Det er for å få frem poenget!

Før jeg begynner bør det også nevnes at jeg, ifølge min samboer, har det samme følelsesspekteret som en gråstein utad! Så kanskje ikke jeg er den perfekte målestokk!

Det handler altså om sykdom… og hovedsaklig psykisk sykdom! For ja, selvfølgelig anerkjenner jeg psykiske lidelser som sykdom. Det kan, som annen sykdom, være alt fra mildt til alvorlig!
Og ja, det er svært viktig at vi som enkeltindivider, arbeidsgivere, kolleger, venner, familie og så videre likestiller dette med andre plager!

Jeg har opp gjennom årene fått noe erfaring med psykisk sykdom som pårørende og kan skrive under på at plagene er reelle! Og ja, de får også fysiske utslag!!

Meeeen, for det finnes et men her… jeg føler vårt samfunn har gått i en retning der det ropes ulv om hver minste lille ting! De som roper ulv føler nok selv at plagene er der og det kan de godt også være… men man trenger ikke en million talerør for psykisk sykdom. Spesielt ikke når talerøret er facebook, blogg, tv underholdning og andre sosiale plattformer.
Den ene kjendisen etter den andre står frem på tv med sine historier og folk sluker det rått!
Det er tåredryppende og etterpå skal de hylles i hytt og gevær!
Bloggere skriver om sine problemer og lesere strømmer til.
Igjen, jeg er ikke ute etter å ta noen og jeg skal prøve å få et poeng ut av dette!

Så til noe som kan begynne å ligne et poeng…
Si at målgruppen til en del av disse artistene og bloggerne er ungdom i tidlig tenårene. De har kanskje opplevd sin første kjærlighetssorg midt oppi identitetskrisen de fleste av oss er gjennom på dette tidspunktet!
Så leser de dette og kjenner seg igjen… then what?
Lei seg kan være et tegn på depresjon, men de to er ikke likestilt! Frykt for å holde foredrag foran hele skolen er ikke nødvendigvis det samme som sosial angst!
Lister man opp symptomer på løpende bånd vil alle til slutt finne noe de har… og finner man flere er det veldig lett å hoppe med sjumilssteg til en feil konklusjon!
Når ble det så viktig å finne en diagnose på alle følelser man har? 

Det samme gjelder alle andre sykdommer og plager… googler man for eksempel hodepine vil et av de første treffene vise de 15 vanligste årsakene, herunder; migrene (som vistnok 90% har), lavt blodtrykk, posttraumatisk syndrom, hjernesvulst -blødning og -hinnebetennelse!
Jeg vil vel, uten å være lege, hevde at dårlig væskebalanse burde vært høyt oppe på lista over “vanlige årsaker”, men det er ikke engang med!
Og det spiller ingen rolle hvor troverdig siden er når det er den folk finner!
Kan det tenkes at all denne delingen rundt psykisk sykdom kan føre til noen av de samme problemene?
Jeg vil påstå det… og for å delvis gjenta meg selv; list opp nok symptomer på depresjon og jeg kan garantere at jeg finner noen jeg selv har!
Tar man det overnevnte et skritt videre så kan ikke jeg forstå annet at det er fryktelig vanskelig å behandle en selvdiagnostisert placebodepresjon!

Og kanskje er det også sånn at det ikke hjelper alle som har det dritt å lese om andre som også har det dritt! Det blir litt som om to suicidale skal støtte hverandre ved å være enige om at livet er jævli!

Til slutt vil jeg allikevel gi kudos til de som deler sine historier og kanskje (jeg sier kanskje) baner vei for andre! Jeg forstår at det må være tøft å sette seg selv i en så sårbar situasjon! Men vær litt forsiktige med hvordan det deles og til hvem!

For enkelte vil komme til å lese seg syke!!

#psykisksykdom #symptomer #altmåikkedeles #åpenhet #mediasmakt #innafor #nrk #hodepine #lesdegsyk