En påstand jeg er fullstendig enig i, støtter fullt ut og som bør ytres. Gjerne sammen med fraser som “kjærligheten er for alle” og “det er en menneskerett å elske”.
Men hvorfor differensieringen?
Mandag 05.08.19 feiret jeg to år som juridisk bundet til min bedre halvdel med å klargjøre klær og utstyr til barnehagestart.
Det haglet ikke akkurat inn med gratulasjoner, men det er helt greit.
Det ble ikke promotert på noen form for sosial plattform, og når jeg sliter med å huske det er det i overkant å forvente at andre skal det.
Men for å spore tilbake…
Dersom gratulasjonene hadde kommet på løpende bånd tviler jeg på at noen hadde inneholdt denne selvfølgeligheten som overskriften er – jeg er tross alt heterofil.
Den har på et eller annet tidspunkt blitt forbeholdt seksuelle minoriteter.
Nei, jeg er ikke sår på området, og jeg ønsker ikke facebookveggen min tapetsert av selvfølgeligheter og klisjéer.
Men kan det være slik at vi i et forsøk på å normalisere faktisk er med på å differensiere?
Målet med alt arbeid for like rettigheter bør være å skape et “vi” fremfor “oss og dem”. Kan det da være slik at enkle fraser fører til det siste?
Ved å si, eller skrive slike enkle ord vektlegger man at det er noe uvanlig med situasjonen.
I HAVE A DREAM: at vi skal behandle folk flest som nettopp det – folk flest!
Vi blir ikke kvitt rasisme, undertrykkelse, islamfobi, homofobi og lignende hvis vi skal fortsette å behandle enkelte annerledes – selv om det er i “positiv” retning!
Religionskritikk må utøves rettet mot islam så vel som mot kristendommen.
En fra sentralafrika er faktisk mørkere i huden enn f.eks meg.
Israel og Palestina er begge skyld i uroen i midtøsten.
Og kjærlighet er hverken større eller mindre bassert på seksuell orientering!
