I går kom jeg over en meget god kronikk i Aftenpoften – en anonym skribent problematiserer ukorrekte følelser ovenfor ansvaret for våre eldre, og da egne foreldre og lignende.
Den dårlige samvittigheten man har for å i blant tenke at de er en byrde, eller at det å "måtte" besøke dem er mere et ork enn en glede!
Innlegget fikk meg til å tenke, og det kan i helhet leses her.
Når jeg sier at det fikk meg til å tenke gjelder det ikke mine foreldre som såvidt har bikket 50 og uansett skal dø etter meg – de har planlagt å bli henholdsvis 110 og 114, mens jeg tenker å legge på røret i 80-åra!
Men når måtte vi begynne å tenke og føle på en korrekt og akseptert måte?
De siste årene har det blitt et økt fokus på psykisk helse, og det er vel og bra!
"Styggen på ryggen" ble en landeplage, og gjorde OnklP til en frontkjemper for åpenhet.
Rosabloggere står frem med jevne mellomrom, og minimum én psykisk knekk virker som et minstekrav for å bli invitert til Skavland på fredagskvelden.
Men hvor blir det av alt som ikke er "lov" å tenke, føle og si?
Som de som har lest denne bloggen tidligere har fått med seg venter vi en liten tass i februar, og vi gleder oss veldig til det!
Samtidig er det vår første og jeg (kan bare snakke for meg selv) må innrømme at det er en skrekkblandet fryd.
Uansett… jeg er ganske sikker på at min bedre halvdel vil støtte meg når jeg påstår at svangerskapet så langt (bank i bordet) har gått veldig bra!
Det har jo allikevel vært småting som utmattethet, kvalme, manglende søvn og generelt lav komfort en periode nå.
I enden av denne perioden venter en meget smertefull sluttspurt som enkelte beskriver som et mirakel!
Som jeg vil tro flere vordende fedre enn meg har opplevd, har jeg blitt “tvunget” til å se det som er av tv-serier om fødsler.
Mange av mødrene i disse seriene innrømmer at det var jævli vondt, men det var en fin premie!
Jeg for min del ser det slik at premien kommer enda lenger frem i tid. Når du har oppdratt et selvstendig, tenkende individ som ikke bidrar til flere #metoo, som utviser empati, godhet og nestekjærlighet – det er for meg premien!
Men veien dit er lang og kronglete har jeg forstått, men heldigvis er det foreldres utvilsomme privilegium å “ødelegge” barna på sin egen måte – lære dem sin versjon av sannheten, videreformidle sine verdier osv.
For eksempel ønsker jeg å lære mine barn å tørre å stå for det de mener selv om det kanskje ikke er korrekt å mene, tenke eller føle akkurat det!
I februar starter småbarnsfasen i vårt liv for første gang og jeg føler meg sikker på (overrasket hvis ikke) at jeg på et eller annet tidspunkt kommer til å ha lyst til å kaste småen i veggen.
Når det en gang dukker opp enda én vil det fra tid til annen være fristende å denge den ene med den andre.
Man, og i dette tilfelle meg, kommer jo selvsagt aldri til å gjøre det, men det må være lov å si at man føler for det!
Ca 13 år frem i tid starter tenåringsperioden for førstemann, og jeg kan med meg selv i tankene si at de er ikke enkle å ha med å gjøre!
Jeg kommer sannsynligvis ikke til å like sønnen min like godt hele tiden, men det må på ingen måte forveksles med å være glad i!
Midt i mellom disse kommer jeg kanskje til å stå ute i regnvær og vind og se på noe som, på lik linje med landslaget, minner om fotball – og jeg kommer til å hate det!
Og kjære foreldre, nåværende og kommende: det er lov å ha barnevakt en kveld for å gjøre ingenting!
I en verden som stadig beveger seg fortere og døgn som tilsynelatende blir kortere er det viktig å ha tid til seg selv!
Men hvorfor er det så få som innrømmer dette?
Det gjør deg ikke til en dårlig forelder, det gjør deg menneskelig!
Vi har på en måte et ambivalent forhold til alle mennesker i våre liv, har vi ikke?
Enkelte er kanskje så svart/hvitt at enten liker eller hater de alt ved en person; dens meninger, synspunkter, holdninger og så videre!
Men jeg tror de tilhører en minoritet som i hvertfall ikke jeg er en del av!
På lik linje med alt annet i dagens samfunn har også det å være en god forelder blitt en konkurranse, og det finnes like mange fasiter på det perfekte som det finnes foreldre!
Hvem baker den beste bursdagskaka?
Drar på de dyreste feriene?
Kan det tenkes at dagens perfeksjonisme fostrer opp neste generasjons perfeksjonister?
En ny generasjon som trenger speed for å komme gjennom skoledagen, er utbrent i midten av tenårene og er i et sterkt behov for psykolog lenge før frontallappen er grodd sammen –
en hel generasjon som jager etter å finne seg sjæl lenge før biologien tilsier at personligheten er ferdig utviklet!
Kanskje er det på tide å tørre å si høyt, også de ukorrekte og lite perfekte tankene slik at vi unngår å gjøre neste generasjon en gedigen bjørnetjeneste?
#aftenposten #kronikk #perfeksjonisme #ukorrekt #tanker #følelser
Godt poeng. Vi mennesker må slutte å være sånne “wannabees” og heller bare være oss selv. Vi er jo egentlig bare avanserte meitemarker som er mest opptatt av å sove og spise. Så hvorfor pisker vi oss selv med alt dette fisefine dilldallet? Og i stedet ikke er ærlige?
Helt enig med deg. Ja til sannheten. Nei til alt det oppstyltede juget.