Et lite hjertesukk…

Jeg er utdannet barnehagelærer, altså pedagog, og har i så måte lært meg den teoretiske fasiten. Men jeg skal likevel forsøke meg på en ydmyk tilnærming (har hørt om det ordet før).

For jeg har selv små barn, og jeg VET hvor lett det er at alle prinsippene går rett på båten en tidlig morgen, en sliten søndag eller en helt vanlig tirsdag. For vi kan det jo, i teorien… vi har alle sett de “andre” barna og tenkt “sånn skal mine aldri bli”. Sett i retrospekt er det bare til å le av, og jeg (vi) er på mange områder like gode/dårlige som alle andre (kona er også pedagog)!

Og jeg tror faktisk det er viktig å påpeke at vi ikke er noe bedre, vi er ikke perfekte, vi gjør ikke alt rett og vi kan ikke alt i praksis selvom teorigrunnlaget er bedre enn hos mange.

Meeeen… etter arbeid i mange barnehager, praksis i enda flere og flere foreldremøter ser jeg en trend som er mildt sagt uheldig – trenden med at barns følelser skal anerkjennes.

Selvfølgelig skal de det, men anerkjennelse er ikke det samme som total underkastelse. Når jeg sier at mitt mål med arbeidet er å bygge robuste barn, betyr ikke det at barn ikke skal få vondt, ikke bli lei seg, unngå motstand eller vike fra utfordringer – men de skal lære seg å reise seg igjen (etter den nødvendige trøsten de SKAL få), smile igjen når de har fått anerkjennelse for at ting er trist eller vanskelig, stå opp for seg selv i motvind og prøve seg på ting de ikke mestrer – øvelse gjør ikke alltid mester, men det forhindrer i stor grad at man rakner når man ikke får til med en gang.

For er ikke det hele poenget med å være barn? Prøve, feile… og prøve igjen! Det skal være rom for å feile, det finnes faktisk ikke bedre læring enn å gå på trynet. Men det ødelegges av voksne som, i all godhet, skal spare deg for å feile igjen og dermed tar bort utfordringen, dekker over følelsen eller distraherer med noe annet!

Og det gjøres dessverre i stor skala… femåringer som bæres inn i barnehagen fordi det er slitsomt å gå, foreldre som kjører hjem og henter de riktige sokkene eller alle de som har boller i bilen når barna ikke vil hjem på ettermiddagen. Svarene: beregn bedre tid, deal with it og bær dem ut – så vanskelig og likevel så lett! Jeg har selv båret min egen treåring ut i bilen under den ene armen med jakka i den andre fordi dressen var feil, skoene var feil, jakka var feil og det var fem minutter før stengetid. Dette var i vinter, med -8 og vind. Han overlevde helt fint, og hans mange problematiseringer ble lagt døde ganske så fort.

Nå nærmer vi oss (håper jeg 🤞) våren med bar asfalt og lettere bekledning, og hvis du spørr mine barn hva pappa sier hører til sommeren får du nok som svar; is… og skrubbsår! De får absolutt trøsten de behøver og skal ha, men så gjelder det å børste det av seg og sette seg på sykkelen igjen!

Ved flere anledning på jobb har jeg opplevd at barn begynner å gråte lenge før de vet om de har fått vondt eller ikke, og mange av tilfellene vitner om at de har hatt noen rundt seg som, gjennom ord og handling, forteller dem at dette var vondt før de i det hele tatt får muligheten til å kjenne etter! Og hvis det ikke er problematisk, så vet ikke jeg?!

Senest i går kunne man lese i aftenposten om 15åringer som følte på et stort press. Kan det tenkes at deler av dette skyldes at det aldri har blitt forventet noe av dem? Skolen skal være leksefri, det blir for mye press å gjøre noe utenom estimert “arbeidstid” (for det er det jo ingen jobber som krever). Fraværsgrensa ble hard å overholde aka det er faktisk slitsomt å møte opp (ingen fremtidige arbeidsgivere kommer vel til å kreve det?).

Vi snakker her om hele vår kommende generasjon. En hel generasjon hvor egoister ikke er dekkende… egosentrisk er nok et bedre ord! En hel generasjon som kan sammenlignes med jorda den gangen “vi” trodde at Tellus var universets sentrum og alt roterte rundt “oss”.

Beklager å si det, kjære foreldre, men ditt barn er ikke universets sentrum. Alt dreier seg ikke rundt din ene håpefulle og det er en GEDIGEN bjørnetjeneste å la de vokse opp i den tro!

 

 

Den lille elefanten i rommet!

Etter en måned med postkortmotiv av vinterlandskap på utsiden av døra er det slutt! Temperaturendring og store nedbørsmengder medfører i morgen, mandag, farevarsel i Østfold. Ikke bare ett, men tre – flom, vind og speilblanke veier.

I Østfold og Akershus stenger alle videregående skolen, ungdomsskoler skal ha hjemmeundervisning, kollektivtransport innstilles, hjemmesykepleien kjører ikke oppdrag , søpla tømmes ikke og alle skal ha hjemmekontor for å nevne noe.

Men barnehagene og barneskolene driftes selvsagt som normalt – og jeg er forsåvidt ikke uenig i at de skal det!

Men, og det er et gigantisk men her… en enorm jævla elefant i rommet som mange adresserer, men der den politiske viljen til å gjøre endringer ikke synes å være til stede.

Vi som jobber i sektoren, noen av oss omi hvertfall, har like lang utdannelse som de som nå blir pålagt og/eller anbefalt å sitte hjemme å trykke på et tastatur for å senke belastningen og ivareta sikkerheten på veiene.

Vi har en treårig utdanning der vi lærer om barns utvikling, og blir etter dette satt til å forvalte et mandat som sørger for at barna får tilstrekkelig dekket sine behov i de viktigste årene av livet (for blant annet hjernens utvikling).

For hvert år som går dukker det opp nye krav og forventninger, foreldre blir stadig mere bevisste og ytrer det. Det blir innført lover mot mobbing, krav til kosthold, retningslinjer om fysisk aktivitet og så videre. Men hvor blir det av ressursene? Hvor blir det av bemanningen som skal muliggjøre dette? Hvor blir det av pengene? Og hvor faen blir det av den politiske viljen til å innrømme at vi faktisk er viktige?

Jeg jobber, og har jobbet med utrolig dyktige kolleger – alt fra pedagoger til ufaglærte som står på hver dag for å strekke til og lykkes med det. Men som likevel i perioder er utslitt fordi det midt i influensasesong ikke er en vikar å oppdrive på det sentrale østlandet. Kolleger som i morgen må beregne godt over estimert reisetid for å ivareta sitt viktige arbeid for at foreldrene skal sitte hjemme å besvare mail!

Når skal noen anerkjenne at arbeidet vårt har større verdi enn sørge for at andre kommer seg på jobb?

Og når skal de slutte å skyve de sårbare barna foran seg som et politisk skjold! Dere vet de barna man gir blant faen i resten av året når det ikke er unntakstilstand. De det spilles politisk mynt om når pandemien rammer og barna kan komme i barnehagen med en positiv test mens de ansatte med samme resultat må holde seg hjemme.

Jeg skal på jobb i morgen, og jeg er ikke bitter for det. Men jeg begynner å bli jævli lei av hykleriet!

Dere er jævli viktige, men vi skal ikke vise det gjennom satsning, lønn, tilrettelegging for videreutdanning eller lignende!

Og ja, noen vil kanskje kontre med at det satses på videreutdanning, men man får ikke uttelling for det i den andre enden. De ønsker seg folk med master, men ingen lønner for det, hvilket gjør hele “satsningen” til et gedigent luftslott! Det medfører ikke kompetanseheving, men masseflukt fra sektoren!

Når altfor langt ikke er langt nok…

… tydeligvis!

Som med enhver kampanje tuftet på å gjøre en merkbar positiv forskjell på det feltet den er ment å sette søkelyset på, skjedde det også med #metoo for leeeenge siden!

#blacklivesmatter #freethenipple (veldig fan av den btw) og sikkert en haug med andre haddealle et godt utgangspunkt – sette søkelys på uheldige (mildt ord) samfunnsfenomener som vi alle, som den saueflokken vi er, har akseptert baser på verdens slappeste argument; det har alltid vært sånn!

Men som med alle forsøk på inkludering dras det alltid for langt, og ender heller i en polarisering der ingen side har rett, ingen side vinner og alle sitter igjen med svarteper.

Så også med #metoo. Vi trengte det absolutt… med politikere, filmfolk og andre i maktposisjoner som så sitt snitt til å utnytte denne makten litt i overkant!

Men så kommer problemene… vi begynte å overføre det til hvermansen og dagligdagse situasjoner og i relasjoner med en ganske flat maktstruktur. Vi overlot det til hver enkelt å beskrive sin subjektive oppfatning av alle situasjoner som, hvis du vrir og snur og vender på de, kanskje, muligens, med godvilje, ølbriller og tunnelsyn kunne tolkes som krenkende.

Men dere som faktisk har kommet dere hit i teksten lurer kanskje på; hvorfor nå?

Jo, for det skal bli værre! I dag, 25.12.23 skrev aftenposten en artikkel om endringer av lover og regler som trer i kraft neste år. Litt skattelette, litt avgiftsøkning (vi ender i minus ja) og ikke minst krenkende atferd/seksuell trakasering.

Og jeg siterer; “Seksuell trakassering er allerede dekket av lovverket. Nå skal det også presiseres i Arbeidsmiljøloven at vernet mot trakassering også gjelder seksuell trakassering”. So far, so good! 👌

Men så rakner det:

“Arbeidstilsynet trekker frem en seksuell kommentar, en hånd på låret eller et ufrivillig kyss som eksempler på slik trakassering. De nevner også ufine vitser, et litt for langt blikk eller et nakenbilde, skriver NTB”.

Grei, grei, grei, tja, say fucking what, grei!

Kan noen være så snille å definere hva faen “et litt for langt blikk” er?!

Skal vi overlate til refleksjonsløse, kontekstuavhengige, skjøre menesker (aka folk) å gjennomføre en subjektiv vurdering av dette! Skal vi ærlig talt akseptere å bli kalt inn til sjefens kontor for en alvorlig samtale om seksuell trakassering basert på at Gudrun syns to sekunder var litt i overkant mye oppmerksomhet? Hvordan kan noe oppegående menneske ta dette seriøst?

Det hele har jo blitt en farse i en farse.

Har vi som homogen gruppe virkelig blitt så skjøre at vi må løpe til noen å sladre om et blikk – STOPP VERDEN, JEG VIL AV!!

En pragmatiker blant følelsesmennesker!

For en del år siden tok jeg en avgjørelse om å skifte beite, og jeg angrer på ingen måte! Jeg gikk fra et liv innen sikkerhetsarbeid, til en hverdag fylt med trøst, omsorg og varme – totalt sett ganske mange ting som ligger langt ute i periferien av min personlighet!

For jeg er en pragmatiker av rang. Rasjonalitet styrer min levemåte, og jeg syns i blant det er vanskelig å forholde meg til mennesker som hovedsaklig styres av et følelsesregister jeg ikke alltid forstår noe av.

Men jeg var bevisst mitt valg, starter og fullførte utdanningen, og jobber nå som pedagogisk leder i barnehage!

Jeg følger med på politikk og er opptatt av de retningslinjene som settes der, men jeg blir samtidig svært bevisst på mine “kollegers” interesseområder – og det er her pragmatikeren i meg blir satt på prøve! For samtidig som det er viktig å vise omtanke og empati besitter jeg helt andre parametre i min daglige kamp for å mestre jobben på en best mulig måte.

Jeg følger barnehage.no på facebook, og stadig kommer det artikler om den krevende hverdagen vi står i. Hadde vi bare hatt flere folk… vi trenger flere hender… fagligheten må heves…

Misforstå meg rett! Jeg er enig i alt det overnevnte i tillegg til høyere lønn, løpende barnehageopptak og så videre. Men jeg ernysgjerrig på hvordan det skal gjennomføres?!

Men, og det er et stort men her… har følelsene tatt fullstendig overhånd? Har “sutringen” overtatt så mye av energien at vi ikke klarer å gjøre det vi skal for barna? Skal vi stoppe å gjøre jobben vår i påvente av bedre vilkår? I mitt hode er deten kampsak som burde vært kjempet parallelt… ikke en unnskyldning for alt vi ikke får til.

Jeg savner en positiv vinkling. Snakk om hva vi faktisk får til, ikke hva vi hadde fått til hvis. I en pragmatikers hode eksisterer ikke hvis, om og dersom – det er “her og nå”, tingenes tilstand og realiteten som er interessant!

Og hvis vi som gruppe ønsker at ting skal bli bedre må vi også snakke opp yrket vårt – vi må snakke om alt som er bra, alt vi får til og hvordan vi sammen kan gjøre det bedre slik rammene er NÅ!

For barna som går i barnehagen nå er det helt irrelevant hvordan vår arbeidshverdag ser ut om fem år, og det er faktisk de som må være vår hovedprioritet!

I år som i fjor… og før det igjen også!

Det er forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo… og forskjellen blir om mulig enda større når det er bukken Salomo som passer havresekken!

Denne uken har vi blitt servert nyheter som dobbel renteøkning, og at dette medfører at reallønnsveksten i år blir negativ til tross for et ganske anstendig lønnsoppgjør. Økte matpriser, strømpriser, bensinpriser og så videre medfører at kirkens bymisjon har flere munner å mette enn noensinne, og at de tar imot et helt nytt klientell ved utdeling av mat. Og alt dette skjer med en sittende regjering som gikk til valg på at det nå var folk flest sin tur! Som en person som har vært politisk interessert i over 20 år er ikke denne løgnen noe som overrasker meg, men det som likevel gjør meg undrende er at ikke flere tar til ordet, fakler eller høygafler!

Og kom ikke å si at det hadde vært bedre med høyre, frp eller noe annet… for det er den samme smørja uansett! Det fremstår i all hovedsak som om de er ute etter makt for maktens skyld, og at samtlige for lengst har miste det som kunne kalles kontakt med den virkelige verden!

Så til sakens kjerne, og jeg forstår virkelig ikke hvorfor dette ikke får mer medieoppmerksomhet. Mens alle landets fagforeninger står på, forhandler, truer med streik, streiker, reforhandler og ender opp med det de får valgte Stortinget denne uken å vedta sin egen lønnsøkning på 5,2%.

“Onde” tunger (og de har selvsagt helt rett) vil ha det til at forskjellene i Norge øker, og hver gang det blir bragt på banen svarer styrende krefter med at dette må motarbeides. Burde vi ikke begynt der i så fall, men lønningene? Jeg er verken noe økonomisk eller matematisk geni, men jeg er likevel klar over at 5,2% av en drøy mill. er mer enn tilsvarende prosent av 350k.

Og i rettferdighetens ånd… er det ikke vi som er politikernes arbeidsgivere? Så burde ikke de forhandle sin lønn med oss? Det er jo nettopp det vi andre må, mens vi håper på å unngå tvungen lønnsnemd fordi normal feriebemanning i hjemmesykepleien ikke er akseptabelt på en mandag uka før fellesferien.

Jeg er helt enig i at politikere kan ha både stressende og krevende arbeid og derfor skal lønnes godt, men det er systemet jeg vil til livs.

Og det er jo ikke akkurat som om vi lønner kompetanse! Vi har en kunnskapsminister som overraskende nok klarer å stå rak i ryggen å si at vi må ha færre ufaglærte i barnehagene (altså flere pedagoger). Hun skal også fortelle meg hvilken utvidet kompetanse jeg trenger for å utføre mitt daglige arbeid! Ironien er jo selvsagt at hun selv er ufaglært, så jeg antar at integritet er et begrep man ikke lærer før på høyere utdanning?!

Og hun er ikke alene… Vår finansminister med den smittende latteren har null, niks, nada utdannelse innenfor økonomi og listen er sikkert lenger!

Jeg forstår at alle har ulike departement med god faglig tyngde i ryggen, men det gir dem jo ikke integritet i sine uttalelser.

Det er altså disse menneskene vi i stillhet aksepterer at passerer millionen, 1,1… 1, 2 og så videre!

Det må det faen meg bli en slutt på!

Woke – en samfunnsfiende!

Hvor faen skal man begynne?

Verden går til helvete og en gjeng med influensere, wokere og lettkrenkede står bak med brøytebil for å besørge vårt fall til avgrunnen.

Jeg kunne selvfølgelig skrevet i det vide og brede om Sophie Elise og hennes imponerende evne til å utvise mangel på refleksjon og samfunnsansvar… og det etter så jævli mange joggeturer rundt i salatbollen at vi snart må opphøye det i n’te!

Men nei… for det finnes de som er verre… mye verre!

Woke, og den pågående kanselleringskulturen (alt gjort i krenkelsens navn så klart), har nådd et så ekstremt lavmål at de nå faktisk utgjør en fare for samfunnet og verden som helhet… og jeg skal forklare hvorfor.

På videregående hadde jeg en historielærer som sa følgende; «av historie lærer man at man ingenting lærer av historie». Og selv om vedkommende sikkert ikke eier dette sitatet velger jeg her å la det stå som er. For sant er det!

Hitler var i hvertfall den tredje i rekken som falt for brent jords taktikk i Russland, dehumaniseringen som vi ser fra mange miljøer når det kommer til muslimer minner i stor grad om en retorikk brukt i sentraleuropa på 40-tallet og så videre.

Disse gjentakelsene utføres av folk som faktisk har hatt/kan/kjenner til eller hvertfall har hørt om disse historiske begivenhetene.

Så kjære woke-klovner: hva faen tror dere kommer til å skje dersom man sletter og eller/skriver om historien for fremtidige generasjoner? Tror dere virkelig at verden blir et bedre sted fordi vi sletter alle spor etter en ubehagelig forhistorie?

Å fjerne ordet feit fra Roald Dahls bøker endrer ikke det faktum at overvekt er et økende problem som belaster både individet det gjelder, helsevesenet og samfunnsøkonomien. Fjerner vi bilder som viser kolonialisering og maktmisbruk tviler jeg sterkt på at skjeve maktrelasjoner og et ønske om mere makt forsvinner.

Verden blir faktisk ikke et mere tolerant sted fordi vi fjerner alt som er ubehagelig eller krenkende. Tvert imot vil jeg påstå at det blir mere ekskluderende, polarisert og mindre forståelsesfullt.

Og hvor skal det stoppe?

Hvis alt som krenker noen på et subjektiv nivå skal fjernes, finnes det jo ingen grenser! Må vi fjerne uttrykk som venstrehåndsarbeid for å ikke krenke de venstrehendte (som jeg selv er en del av)? Hva med svart arbeid?

Når en tengefilmfigur blir kansellert for å bruke en maske (beskyldninger om blackface) vil jeg påstå at den grensen eksisterer ikke, for ved å fjerne slike ting flytter vi også grensene for fremtidige generasjoner.

Glem generasjon x, mellenium, y og så videre og forbered dere på generasjon klut, for det er det vi er i ferd med å skape – en (eller flere) generasjon som ikke evner å stå på egne ben, stå opp for seg selv eller føre saklig motargumentasjon. En generasjon som er oppvokst med at alt som potensielt kan oppleves som ubehagelig fjernes slik at man slipper å ta stilling til det!

Så kjære «wokere» – skjerp dere! Lær dere å ta til motmæle, diskuter og debatter. Argumenter for valg av ordbruk, hva som er akseptabelt og hvordan vi vil forme samfunnet på bakgrunn av de ERFARINGENE som allerede er gjort!

La menn være menn!

Vi har alle hørt det bli sagt på et eller annet tidspunkt, og et av landets ledende herremagasiner (vi menn) hadde det, i hvertfall tidligere, som slagord!

Men hva betyr det egentlig? Hva vil det si å være mann? Eller kvinne for den saks skyld?

Mennesker er et flokkdyr, og følelsen av tilhørighet er på mange måter livsviktig for oss! Men på hvilket punkt, i dette moderne samfunnet, tok det fra oss følelsen av individualitet?

I den siste tiden har vi hør navn som Andrew Tate og Jordan Peterson som tar til ordet for å få tilbake det de kaller tradisjonell maskulinitet. Men hva faen er det? Tradisjon i enhver betydning av ordet er å hente tilbake holdninger som eksisterte i en tid som passer vårt eget formål – og kun vårt eget formål!

Var tradisjonell maskulinitet det vi så på 70tallet? 60tallet? 50? Skal vi tilbake til tiden da hysteri ble ansett som en kvinnesykdom og behandlet med fingring?

Eller kanskje vi bør gå tilbake til 1500 tallet da frittenkende kvinner ble brent levende?

Eller hva med tiden der røverhistoriene i det gamle testamentet fant sted, og kvinner på tapende side i krig ble verdsatt litt under geiter når krigsbyttet skulle fordeles?

Alle disse overnevnte overgrepene ble vedtatt og iverksatt av menn, og kan dermed defineres som tradisjonell utøvelse av maskulinitet. Poenget mitt er så absolutt ikke at vi skal tilbake dit, men tvert imot at vi har gått bort fra det fordi samfunnet heldigvis har utviklet seg noe de siste 2000+ årene!

Jeg har i denne bloggen tidligere hevdet at samfunnet beveger seg fremover i tempoet til den svakeste av oss, og det står jeg for. I dette segmenter er Tate, hans likesinnede og hans følgere representanter for denne gruppen.

Så hvorfor er dette viktig for meg? Hvit, heterofil mann 35 som aldri noensinne har opplevd diskriminering eller stigmatisering.

Fordi; jeg vil ikke bli definert som bare mann, eller heterofil eller hvit… eller maskulin… Jeg vil bli definert som et individ med egne tanker, egne særtrekk, egne styrker, feil, mangler og holdninger!

For i tillegg til å tilsynelatende være så stereotypisk som det omtrent er mulig å bli er jeg også barnehagelærer, opptatt av klær og sko. Jeg napper øyebryn og fjerner hår fra både intime og ikke intime soner – alle er ting som på ingen måte er “tradisjonelt maskulint”. Bil er noe av det kjedeligste jeg kan tenke meg og listen hadde sikkert blitt mye lenger om jeg hadde tenkt meg mer om.

Hvorfor skal vi som menn gi noen andre definisjonsmakt over hvordan vi er eller føler oss?

Er vi virkelig, som gruppe, så livredde for å stå på egne ben?

Det rådende spørsmålet blir vel egentlig om vi i det hele tatt trenger begreper som maskulin og feminin for å beskrive noe som helst? For jeg vil tro at de fleste av oss krysser de imaginære grense på flere områder. Og da gjør det kun skade at enkelte skal fortelle at det er feil!

Som voksne representanter i samfunnet har vi et ansvar for å vise vei for barn og unge, og det gjør vi på ingen måte ved å prakke på de stereotypiske former som de bør og “skal” passe inn i i en tid der de fra naturens side står midt i en utviklingsmessig identitetskrise.

En skam for menneskeheten!

Shitfest, korrupsjonsorgie, menneskerettsforfall… kjært barn har mange navn, og til dette mindre kjære barnet kan flere diktes opp om nødvendig!

Fotball-vm er i gang, og allerede før det hadde startet var det en oppvisning i manglende ryggrad!

I 12, ja TOLV, år har alle snakket om hvor uverdig dette mesterskapet er, en ingen har gjort noe mere enn snakket. En kollektiv boikott, som etter mitt syn burde vært opplagt, har ikke en gang vært vurdert så vidt jeg vet.

I tolv år har vi sett tårevåte reportasjer om slavearbeid, tvangsutkastelser og et regime som bokstavelig talt går over lik for å vise seg fra en “bra” side.

Og så går vi videre for fotballen skal ikke være politisk?!

Så hva gjør vi egentlig? Vi gjør akkurat det samme som før OL i Russland… INGENTING!

Vi har ledere i alle verdens land som går imot en boikott og sier vi skal bruke dialog og vise gjennom handling at vi er imot homofobi, kvinneundertrykkelse, slavearbeid og så videre!

Men hvor er den jævla dialogen? Hvor er symbolhandlingene? Hvor er stemmene som taler imot?

De har som under OL i Russland fått beskjed om å følge landets lover og ikke provosere. De blir overlatt til ryggradløse, overbetalte primadonnaer (les Lloris) som velger å begrunne fraværet av regnbuemerket med at han ønsker å følge vertslandets lover på lik linje som det han forventer at de som kommer til Frankrike gjør.

Og sist, men ikke minst… hva gjør vi som sitter med den faktiske makten? Kollektivt gjør vi ingenting for NRK og Tv2 klarte å få rettighetene, og vi benker oss ned for å se kamp etter kamp og skape et behov som gjør at alt det overnevnte drukner. Jeg har sett i flere kommentarfelt at det florerer en mening om at dette er staters ansvar og ta tak i, men fotball er en publikumsidrett og det er faktisk vi som forbrukere (tilskuere) som sitter med absolutt ALL makt!

Jeg er helt sikker på at det finnes en del mennesker som følger alt som vises av kamper, mens de skal boikotte alle programmer der Atle Antonsen medvirker! Dobbeltmoral er bedre enn ingen moral eller?

Jeg forsvarer på ingen måte sistnevnte og hans uttalelser, men ser dere ironien her? Det virker som moral har blitt noe vi lystbetont kan velge ut ifra våre egne interesser, og at jo lenger “unna” det er jo mere gir vi som samfunn faen.

Qatar er selve manifestasjonen av hvor galt det kan gå med et religiøst patriarkat, og når kritikken hagler svares det med at dette er kultur. Det virker også som vi som vanlig har en altfor spak tilnærming så lenge religion er innvolvert, og i dette tilfellet (som i mange andre) er vi livredde for å kritisere unisont i en redsel for å bli stemplet en vei eller en annen.

Det vi bidrar til med vår passivitet er at et korrupt og undertrykkende regime, med god hjelp av et gjennomkorrupt fotballforbund, kan tjene seg enda rikere på vår ignoranse!

#nordkorea2030 👌

Jeg er bare én i mengden, men jeg kommer uansett ikke til å bidra til dette!

Mangfold i barnehagen

Jeg deler her min eksamensbesvarelse fra siste semester der jeg har hatt forsterkning i emnet “Mangfold i barnehagen”.

Oppgaven synliggjør hvordan jeg mener mangfoldet bør sees, og samtidig hva mangfold er; langt utover det jeg erfaringsmessig vet at mange tror begrepet inneholder!

Metatekst

Gjennom flere praksisperioder, og flere ansettelsesforhold i barnehager, synes jeg å se et ganske ensporet syn på mangfold og hvordan man arbeider med dette i barnehagen. For meg fremstår det som om intensjonene i arbeidet er gode, men at det samtidig blir en meget overfladisk tilnærming til utfordringer knyttet til holdninger og verdier rundt mangfold som fenomen. Jeg ønsker meg en bredere forståelse for begrepet mangfold, hva det kan innebære, og mener at man iblant trenger et større individfokus for å skape gode holdninger til ulikhet – både når det gjelder kultur, etnisitet, religion, men også når vi snakker om seksualitet, tanker, ytringer med mere.

Slik jeg oppfatter mangfoldsarbeidet som gjøres i barnehagene er det med et veldig fokus på grupperinger. Gjennom fargelegging av flagg (eksempel jeg har sett mye av) ser man på nasjonalitet, mat blir til tradisjoner og høytidsmarkeringer blir gjennomført for å vise frem det religiøse mangfoldet. Dette kan skape etiske utfordringer der man gjør enkeltbarn om til representanter for en homogen gruppe, og det kan slik jeg ser det være med på å skape en polarisering i et samfunn, og en verden, som stadig globaliseres.

Det kommer en dag da barna skal starte på skolen, og i så måte blir tvunget inn i en langt mere uniform hverdag enn det barnehagen har mulighet til å tilby. Jeg ser det derfor som essensielt at vi bidrar til å skape trygge barn som føler at deres meninger betyr noe, og som respekterer andres.

Ved å gi barna denne tryggheten på seg selv, og samtidig en visshet om at de blir tatt på alvor for hvem de er og hva de mener, tror jeg at vi skaper et bedre fundament der vi kan arbeide målrettet med holdningsskapende arbeid i barnehagen.

Jeg kommer i denne oppgaven til å besvare problemstillingen ved å belyse hvordan vi kan jobbe aktivt med språkkunnskaper og demokratiforståelsen hos barna for å gi de nødvendige verktøy for respekt, forståelse og anerkjennelse av andre.

 

 

Innledning

Innledningsvis i denne oppgaven skal jeg forsøke å vise, gjennom relevant teori, hvordan vi kan fremme mangfold som noe større enn det jeg synes å ha sett i praksis og støtter meg derfor i stor grad til Arnesen som sier at mangfold handler om det unike i individet og alt som gjør oss ulike som mennesker (2017, s. 28).

Videre vil jeg knytte denne faglitteraturen til målene og kravene som er satt i rammeplanen, og forsøksvis vise hvordan kompleksiteten i barnehagearbeidet gjør «mangfold» til noe større enn et prosjektarbeid, men heller en helhetlig tankegang der barnehagen SKAL «… synliggjøre den enkeltes plass og verdi i fellesskapet» (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9).

Avslutningsvis vil jeg se på hvordan vi med systematisk arbeid og filosofiske samtaler i barnehagen kan øke forståelsen for mangfold, dets plass og betydning, og hvordan dette kan skape et godt grunnlag for holdningsskapende arbeid i barnehagen.

Hoveddel

Problemstilling

Hvordan kan anerkjennelse av barnas meninger i filosofiske samtaler bidra til forståelse for ulikhet?

Metode

I denne besvarelsen har jeg valgt meg empirisk metode som arbeidsverktøy, og jeg kommer til å legge hovedvekten på språklæring (begreper) og samfunnsfag (demokratiforståelse). I tillegg vil jeg benytte aspekter fra RLE (etikk) for å få frem mine poenger. Som styringsdokument kommer jeg i all hovedsak til å forholde meg til «Rammeplan for barnehagen» (Kunnskapsdepartementet, 2017) ettersom denne har forankring oppover og er hjemlet i lovverk. Jeg kommer fra nå av til å forkorte Rammeplanen til «RP» i løpende tekst.

Rammeplanen

Mangfold har en viktig plass i RP, har derfor fortjent fått et eget kapittel under «barnehagens verdigrunnlag», og det virker for meg som plasseringen mellom «demokrati» og «likestilling og likeverd» er alt annet enn tilfeldig. Mye av ordlyden, og også retorikken, er lik i de tre kapitlene, og slik jeg forstår det henger disse tett sammen. Om demokrati sier RP at alle skal få muligheten til å ytre seg (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 8), mens det om mangfold står at man på mottakersiden skal lære at ytringer er ulike (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 9). I kapittelet om likestilling og likeverd fremheves mulighetslikhet for å bli sett og hørt. Dette er bare korte eksempler på likheter, og det finnes mange flere. Også i kapittelet om danning finner man klare likhetstrekk til det pålagte arbeidet med mangfold i barnehagen. Personalet skal blant annet synliggjøre, verdsette, anerkjenne og følge opp barnas meninger og perspektiver (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 21). Når det her nevnes å følge opp barnas meninger og perspektiver må det også nevnes at barna har lovfestet rett til medvirkning (Kunnskapesdepartementet, 2017, s. 27) noe som er forankret i Barnehageloven §1 og §3, Grunnloven §104 og FNs barnekonvensjon art. 12 nr. 1.

Jeg har over forsøkt å vise noe av kompleksiteten i RP og det mandatet som er gitt barnehagene for å skape en større forståelse av at arbeid med mangfold ikke kan anses som et prosjekt som man legger bort etter en uke eller to.

Når jeg nå skal over på relevant litteratur velger jeg å starte med «Danning»

Padeia

Ifølge Skjervheim (1992) foregikk det mye læring i antikkens Hellas ved at ungdommen kunne stille spørsmål til de lærde, og i så måte være aktive deltakere i sin egen læring (Løkken, 2007, s. 123). De ble dermed like viktig i prosessen som læreren og ansvarliggjort sin egen innsikt. Senere har Wilhelm von Humboldt fått æren av å forvandle denne tankegangen til en ny definisjon av «Bildung»; «Jegets sammenfletting med verden til den mest allmenne, livligste og frieste vekselvirkning» ((Humboldt, 1795/1960, s. 236) Løkken, 2007, s. 124). Slagstad (et al., 2003) utdyper denne definisjonen og sier at tre forhold spiller inn; Menneskets forhold til seg selv, verden og samfunnet, og disse tre forholdene må skje vekselsvis med hverandre (Løkken, 2007, s. 124).

Slik jeg forstår dette hadde antikkens padeia mye til felles med dagens RP, hvor begge har som mål å gjennom medvirkning og aktiv deltakelse bidra til å skape samfunnsborgere med egne meninger og ytringer som samtidig har forståelse for andres. Slik jeg tolker det vil dette i et dynamisk samfunn være områder som stadig må tilpasses den verden vi lever i, og med en økt globalisering gjennom blant annet sosiale medier blir man kanskje i større grad enn tidligere konfrontert med ytringer man i varierende grad er enige i. Så hvordan skal vi gjøre det?

Lekens plass i en mangfoldig barnehage

I barnehagen skal leken være en arena for læring (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 20), og personalet skal fremme inkludering der alle føler glede. Det skal være en arena der barna lærer sosial og språklig samhandling, og Vygotsky hevder at den språklige forståelsen utvikles best i interaksjon med andre (Melby-Lervåg & Lervåg, 2018, s. 153). Videre hevder Gjems (2009) at vi bør stille åpne spørsmål dersom vi ønsker å invitere og inspirere barna, og at barn fra tre års alder ønsker seg spørsmål som heller ikke de voksne vet svaret på (Høigård, 2019, s. 55). Slik jeg forstår dette vil vi ved hjelp av slike spørsmål skape lekende handlinger der maktposisjoner ifølge Sutton-Smith og Magee (1989) reverseres eller endres, og barna får erfaring med å være deltakere på samme nivå som både voksne og andre barn (Bae, 2012, s. 37). Dersom vi greier å skape et slikt rom i leken vil barna i større grad kunne bidra til egen og andres definisjoner, forklaringer og beskrivelse av ord og begreper gjennom andrehåndserfaring som Høigård ser som essensielt for begrepslæring (2019, s. 113-114).

Den gode samtalen

I det forrige kapittelet valgte jeg å trekke inn leken som en mulighet for å utfordre etablerte sannheter og maktposisjoner, og jeg vil nå forsøke å dra paralleller inn mot gode samtaler. Filosofen Charles Taylor sier at vi gjennom samtaler kan skape en fellesskapsfølelse og engasjement til noe som er vårt i fellesskap (Høigård, 2019, s. 169), og Høigård selv følger opp med at; «Samtaler er helt avgjørende for at barna skal bygge opp en god begrepsforståelse» (2019, s. 169). Slik jeg forstår dette har det klare likhetstrekk til hva rammeplanen sier om lek. Barnehagen skal både inspirere, legge til rette for og bidra til at barna får felles erfaringer som danner grunnlag for lek (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 20). Gjennom lydhøre ansatte kan denne tilretteleggingen overføres til gode samtaler dersom personalet er oppmerksomme på emner som opptar barna gir rom for at disse samtalene som, ifølge Høigård, også kan være spontane (2019, s. 169). Gjennom en slik tilnærming, der barna er premissleverandører, vil man også ivareta barnas rett til innflytelse på det som skjer i barnehagen (Kunnskapsdepartementet, 2017, s. 27). Gjennom min erfaring i barnehage har jeg sett at flere slike engasjerende samtaler finner sted daglig og det er, slik jeg ser det, en fantastisk mulighet til å berike barnas språk- og begrepsforståelse gjennom å stille spørsmål som ikke har noe «fasitsvar». Slik jeg forstår Sutton-Smith og Magee (1989) vil det i slike situasjoner, der et fasitsvar ikke foreligger, være mulighet for skiftende maktposisjoner på samme måte som i et lekende miljø (Bae, 2012, s. 37) dersom barna får erfare at deres mening og tanker har samme verdi som alle andres. For å ivareta dette «rommet» ser jeg det som viktig at barnas sivile frihetsrettigheter ivaretas der de har uttale- og ytringsfrihet (Lingås, 2019, s. 102). Slik jeg forstår disse teoriene er det barnehagelærerens ansvar å legge til rette for et lyttende fellesskap der barna lærer begreper som gir de en økt forståelse av sin egen tilværelse (Høigård, 2019, s. 169).

Filosofiske samtaler

På samme måte som Høigård snakker om den gode samtalen vektlegger også Lipman viktigheten av et lyttende fellesskap (Børresen og Malmhester, 2008, s. 29) der han kaller det et undersøkende fellesskap. Lipman vektlegger også barns medvirkning der den voksnes rolle blir beskrevet som en støtte i samtaler rundt temaer og spørsmål som barna selv velger. Den voksnes rolle blir dermed å bistå barna videre i samtalen gjennom presentasjon av materiale, krav om utdypning og fordeling av ordet med mere. Slik jeg forstår dette vil den voksne i slike tilfeller fungere som støttende stilas (Smidt, 2013) med utgangspunkt i barnets proksimale sone (Reikerås, 2018, s. 456) der målet med samtalen å styrke evnen til kritisk tenkning, øke selvtilliten og foreta egne moralske valg (Børresen og Malmhester, 2008, s. 29). Britene har et stort fokus på det pedagogiske aspektet ved å filosofere med barn og vektlegger det læringspotensialet det har – herunder evnen til å verdsette forskjeller mellom mennesker (Børresen og Malmhester, 2008, s. 29). Slik jeg forstår teoriene til Lipman har de mye til felles med Habermas teori om diskursetikk der målet er dialog og samtalehandling (Lingås, 2019, s. 33). Diskursetikken legger samtalen til grunn for forståelse, men setter samtidig noen krav til en saklig og høflig kommunikasjonsform (Lingås, 2019, s. 35-36) som jeg tenker vil være barnehagelærerens oppgave å ivareta ved gjennomføringen av en filosofisk samtale.

Gjennomføring i praksis

Som Høigård (2019, s. 169) sier kan den gode samtalen være spontan, men det er likevel mulig å planlegge for spontane samtaler ved for eksempel å sette av tid til rådighet dersom det skulle dukke opp. Børresen og Malmhester (2008, s. 71) har dog et mere rigid oppsett når det kommer til råd i forbindelse med gjennomføring av filosofiske samtaler, der barnegruppen skal være av en viss størrelse, plassering av barna, tilgjengelig materiale med mere.

Jeg har gjennomført slike samtaler i barnehagen, både i praksisperioder og på arbeidsplassen, og har opplevd hvordan barn er med på å utvide hverandres begrepsforståelse med svært lite påvirkning fra voksne. Den lille påvirkningen som måtte til var i starten å hjelpe til med turtaking, noe de etter hvert klarte selv i svært stor grad. Mitt utgangspunkt har blant annet vært et tankekart der barna skulle besvare spørsmålet «hva gjør oss unike/forskjellige?» og oppgaven ble gjennomført flere ganger med den samme barnegruppa. For meg fremstod det ganske tydelig at det kom flere innspill når de forstod at jeg ikke var ute etter noe fasitsvar, men at det jeg spurte om var noe jeg ikke selv visste «svaret» på (Høigård, 2019, s. 55). De ble da også mere lyttende til andres meninger og for hver gang mere engasjert i diskusjoner seg imellom.

Avslutning

Som jeg har forsøkt å belyse gjennom denne oppgavebesvarelsen er «Mangfold» et emne med mange innfallsvinkler, som berører enormt mange aspekter i barnehagen. Jeg har forsøkt å vise hvordan man kan jobbe med anerkjennelse og respekt på et individnivå, fremfor å ha hovedfokus på grupperinger.

Jeg mente før jeg startet på dette emnet, og jeg tror fortsatt, at man må vise barna gjennom handling at barnehagen er et trygt ytringsrom og at dette mangfoldet av ulikhet er en ressurs – ikke bare i barnehagen, men i samfunnet og verden!

«Å forstå et uttrykk er å vite hvordan man kan benytte seg av det for å komme til forståelse med en eller annen om noe» – Jürgen Habermas (1999) (Lingås, 2019, s. 33).

Når kunnskapsministeren blir det svakeste leddet…

Først vil jeg si at jeg er av den oppfatning, blåøyd vil noen kanskje si, at kunnskap, kompetanse og utdanning er veien til et bedre samfunn. Det er ikke dermed sagt at jeg mener alle trenger en bachelor-, master- eller doktorgrad for å styre samfunnet i riktig retning, men at alle er tjent med faglig påfyll fra tid til annen.

Samtidig anser jeg det slik at samfunnet ikke beveger fremover i tempoet til de raskeste, men det er de “tregeste” som bestemmer fremgangen. Denne teorien er lett overførbar til bedrifter, bransjer, samfunn, subkulturer og så videre. Så også barnehagesektoren- og det som da er skremmende er at “vårt” svakeste ledd er det mennesket som sitter på toppen og forvalter hele bransjen på politisk plan, nemlig Tonje Brenna. Nå vet også jeg at kunnskapsministeren har et helt departement i ryggen, men jeg skal uansett skyte budbringeren for dette går ikke lenger.

Dersom man blar kjapt gjennom kommentarfeltene på barnehage.no (min kilde til disse sakene) vises det allerede en tendens til lynsjestemning mot en minister valgt inn i 2021, og det med rette!

Først ut var saken om videreutdanning av barnehagelærere og en satsning på 100 millioner… noe som selvsagt er et spill for galleriet ettersom det vil ta ca. 35 år å få det nåværende antallet barnehagelærere gjennom. Men jeg skal legge vekk den saken ettersom jeg har omtalt den før: detsvartehull – Én ting jeg trodde ble tydelig i pandemien (blogg.no)

Så til den nye og fantastiske satsningen til Tonje Brenna – flere utdannede i barnehagesektoren. Det er et tiltak jeg virkelig ville applaudert, hadde premissene for det vært til stede.

Og premisset er ekstremt enkelt å formidle; VI TRENGER FLERE FOLK!!!

Under pandemien, og kanskje enda mer nå etter åpning ser vi hvor sårbare vi faktisk er. Vikarer er ikke å oppdrive og hver dag er vi én til to egenmeldinger unna totalt breakdown. Mindre enheter, som der jeg jobber, er selvsagt mer sårbare enn større, men det maler fortsatt et bilde av den virkeligheten mange av oss lever i. Den siste uken har jeg gått på jobb hver dag og bokstavelig talt krysset fingrene for høyt sykefravær i barnegruppa – og sånn skal det ikke være! Det handler ikke om mangel på empati, kjærlighet til barnegruppa eller lignende, men hvordan få dagen til å gå rundt.

Alt pedagogisk arbeid, eller forsøk på det, må kastes på båten og vi står i fullt brannvernutstyr og tømmer apparat etter apparat i et forsøk på å gi barna en så god og trygg hverdag som mulig. Men det barnet som trenger ekstra språkstimulering, sosial veiledning, trygging i lek, eller ekstra utfordringer? Snakkes, for jeg har tre bleier å skifte før jeg skal placeboplastre et imaginært skrubbsår etterfulgt av plantid! Hvem faen har tid til plantid?

Det virker som det er en oppfatning om at det å jobbe i barnehage er et kall, så hvis jeg ikke rekker planlegging i arbeidstiden tar jeg det på fritiden… HEEEELL NO! Min fritid er like hellig som alle andres. Den er forbeholdt MIN familie, og tro det eller ei er ikke barnehagebarna en del av den!

Så hva skal vi med flere utdannede når vi som er det ikke har tid til å gjøre jobben vår fra før? Vi har allerede, og dette vil jeg fremheve, mange utrolig dyktige fagarbeidere og ufaglærte i sektoren. Det vi mangler er anstendig lønn som også sørger for rekruttering og en bemanningsnorm som er mer enn forsvarlig. Vi trenger en bemanningsnorm som barna er tjent med, som tillater oss å gjøre jobben vi er satt til og som muliggjør det å ivareta det mandatet som er gitt oss – det har vi ikke per nå!

Og vi trenger en lønn som speiler viktigheten av den jobben vi faktisk gjør hver dag!

Vi kan gå opp i lønn ved å ta videreutdanning, men bare inntil et gitt antall studiepoeng og så er det stopp. Vi må gjerne ta en master, men det blir av egen lomme og vi får ingen kompensasjon i den andre enden. Vi har altså en kunnskapsminister som ønsker økt kompetanse, men som ikke viser noen form for grep for verdsette den. Og dette gjelder de med utdannelse, så hva med de uten…?

Som pedagogisk leder skal jeg ikke påstå at lønna er god, men den er i hvertfall “ålreit”, men som assistent? Så de gode assistentene forsvinner. Det samme gjelder gode vikarer. Og før noen spør… ja, jeg har vært vitne til begge deler!

Men for å tale min egen og sektorens sak igjen. Jeg Nærmer meg slutten på min bachelorgrad, og allerede tre timer inn i studiet bestemte jeg meg for at her skal jeg ikke bli – i barnehage altså. Jeg skal rett videre på en master og så er jeg gone! Det handler riktignok om mer enn lønn, men hadde forholdene ligget til rette for at jeg fikk brukt min kunnskap og kompetanse på en fornuftig måte ville jeg kanskje vurdert å bli i sektoren i større grad. Resultatet hadde kanskje blitt det samme, men nå finnes det ingen tvil!

Så kjære Tonje Brenna: Du som sitter der uten utdanning, med millionlønn og syns det er på sin plass å fortelle andre hvilken utdannelse de bør ha. Du er herved invitert til å komme å jobbe i barnehagen der jeg jobber, men jeg har noen vilkår; Du må jobbe der over litt tid slik at du etterhvert erstatter en annen (for du kan ikke komme inn i tillegg), du må si i fra deg din egen lønn og motta lønn som assistent (det du faktisk kvalifiserer til) og du må ta del i alle barnehagens oppgaver!

Send meg ditt svar som kommentar her, så tar vi resten privat. Gleder meg til å høre fra deg!